Solistkoret synger dikt av Mahvash Sabet

Det norske solistkor urframfører et tonesatt dikt av Mahvash Sabet som har vært fengslet i mange år for sin bahá’í-tro, i Sagene kirke fredag 10. oktober.

Mahvash Sabet og Lasse Thoresen knyttet vennskap da Mahvash besøkte Norge i 2019.

Det er komponist Lasse Thoresen som har tonesatt diktet av Mahvash Sabet (f. 1953) med overskriften Illusory Distinctions, på dansk «Menigsløse skel». Diktet er ikke oversatt i den norske utgaven av hennes dikt, «Fengselsdikt».

-Jeg skrev verket i affekt etter at Mahvash Sabet ble fengslet igjen av islamistregimet i Iran etter tidligere å ha tilbragt 10 år i fengsel for sin tro, forteller Lasse Thoresen. - Teksten jeg har benyttet, uttrykker hennes filosofi:  hvordan å lide urett uten å hate. 

I omtalen på solitskorets hjemmeside heter det: «Den iranske poeten tilhører bahá’í-religionen og har kjempet for trosfrihet i hjemlandet, men har flere ganger blitt fengslet av regimet i landet.

Illusory Distinctions er dedisert henne «og til alle som lider under urettferdig fengsling». Sabets dikt ble skrevet under en av fengslingene og er en kraftfull kjærlighetserklæring og en appell om å overskride grenser og alt som skiller oss mennesker fra hverandre.»

Mahvash Sabet har høstet internasjonal oppmerksomhet for sin bok «Fengselsdikt», en samling av dikt som hun skrev mens hun satt 10 år i fengsel fram til 2017 på grunn av sitt engasjement som bahá’í. Hun var en av sju administrative ledere av bahá’í-samfunnet i Iran som ble fengslet. I 2019 besøkte hun Norge og ble tildelt Ord i Grenseland-prisen for sitt uredde forfatterskap.  I 2022 ble hun fengslet igjen.

Mahvash’ dikt på dansk og engelsk:

MENINGSLØSE SKEL

Sådanne grænser og hegn, illusoriske barrierer!
Bevidstløse skel og forskelle der ikke eksisterer!
Sådanne skranker på tiden og på rummet skaber
uvirkelige gåder, meningsløse barrikader.

Nulpunktet er hvor jeg står for at blive et med dig,
hvor evighed og uendelighed mødes udenfor alfarvej,
Nulpunktet ligger nemlig udenfor tid og sted,
hvis jorden drejer på kun én akse, får den ikke ansigtet med.
Så hvorfor fremhæve forskellen mellem nat og dag,
når selv de ranke pinjer gror i måneskæret svagt?
I dette fængsel mener man at forbrydelser har en tid, og står
fast på at i dag er det den og den dag, i denne måned, i dette år.
Men hvilken forskel gør det på verdens forvirrede scene,
på hvilken rusten krog de hænger dit bur op for at dingle?
Hvilken mening gir det at splitte identitetens snævre sprog
i to fritopfundne dele, i selvenes smalle prosabog?

Skyld skaber skel imellem os, er det ikke klart at se?
I det gamle spil mellem sol og måne og jorden – rivalitet;
en hård kamp om magt der tar vore liv som gidsler i sit spil,
et endeløst spil der som jorden drejer sig evigt om sig selv.
Men jeg ønsker ikke at deltage mer i spil om magt og ære,
Jeg rejser heller det hvide flag, rent som blomsten, bærer
et simpelt modstandsbanner kun påtrykt ordet Kærlighed,
et ord hvis mange meninger talrige fejlslutninger har ført med.
Faktisk, da der ikke findes en fælles forståelse af dette ord,
er det den sidste barriere vi sammen må bryde ned!

Og således flyder min længsel efter at forklare mig vel
overfor dig som det rene vand, der binder rødder til jord,
stiger i mig som plantesaft stiger opad mod lyset,
skinner i mig varmt som selve kernen i stjernelyset,
ånder i mig som bladets årer vokser sig lysegrønne,
eller et blomstrende skud stillet frem i en vase for at pynte,
eller en gren der bøjer sig over naboens høje havemur,
fuld af blomster og blide dufte så alle kan fryde sig efter tur.

Min kærlighed er en ensom rose med en eneste bøn til dig:
Hvad godt gør disse meningsløse skel for dig og mig?

Mahvash Sabet. FÆNGSELSDIGTE.
På dansk ved Andros Frei.  Baserte på Bahiyyih Nkhjavanis engelske gendigtning.
©2020 Det poetiske Bureaus Forlag / Mahvash Sabet.

ILLUSORY DISTINCTIONS 

Such frontiers, borders, boundaries of illusion!
Such barriers of fancy, distinctions of delusion!
These confines of time, these limits of space
create unreal riddles, fences without sense. 

Zero point is where I stand to be at one with you:
where infinity chimes with eternity and still is true.
Zero point is beyond time or place:
If the earth turns on a single axis, it has no face.
So why create distinctions between day and night
when even pines grow quietly in the moonlight?
In this prison they insist on temporal crimes
saying this is such and such a day, month, year, and time.
But what difference does it make in the world’s giddy stage,
on which convoluted hook they choose to hang your cage?
And what’s the point of making sense by inventing halves
in the narrow language of identity, the shrunk prose of selves? 

Blame creates boundaries between us, don’t you see?
It’s an old game played by sun and moon and earth – of rivalry;
A taut game of power which has chequered all our lives,
an endless game repeating revolutions round the skies.

But I don’t want to take part in power games any more.
I prefer to raise a white flag, pure as any flower,
a simple banner of resistance bearing the word: ‘Love’,
a word whose myriad meanings have spawned endless proofs.
In fact since there’s no common understanding of this word
it is the final barrier we must remove! 

And so my longing to explain it to you aright
flows through me like pure water, binding root to earth,
rises in me like sap journeying towards the light, 
shines in me as warm as the core of a sun beam,
breathes in me like a leaf’s veins growing green,
or a vase holding a budding branch up to be seen,
or a branch bending over the neighbour’s high wall,
full of new blossoms, laden with soft scent for all. 

My love is a single rose that offers you this plea:
what good can illusory distinctions do for you and me? 

Mahvash Sabet: Prison Poems.  
Adapted from the original Persian by Bahiyyih Nakhjavani,
Based on translations by Violette and Ali Nakhjavani. 
Gorge Ronald. Oxford. 2013, reprinted 2015