Enhet og rådslagning

Enhet og rådslagning

Enhet er et grunnleggende prinsipp i bahá’í-troen.

Bahá’íer tror på Guds enhet, det vil si at Gud er én og den samme for alle. 

Bahá’íer tror på religionenes enhet, det vil si at alle de store religionenes grunnlag er det samme. 

Og bahá’íene tror på menneskehetens enhet, det vi si at alle mennesker er likeverdige og hellige. 

Videre er ”enhet i mangfold” et begrep som gjerne brukes som kjennetegn på det internasjonale bahá’í-samfunnet. Det er ingen splittelse, men én stor organisasjon med stor takhøyde for å dyrke forskjeller. Faktisk mener bahá’íene at et rikt mangfold som virkelig oppmuntrer samer, indianere og andre minoriteter til å dyrke sin egenart, er en forutsetning for å skape enhet, fred og rettferdighet. 

Enhet er så viktig at bahá’íer systematisk trener på det ved å bli stadig flinkere til å bruke rådslagning.  

Med andre ord ser bahá’íer det som sin oppgave å bidra til enhet i alle sammenhenger fordi det er en forutsetning for å kunne løse alle slags problemer. ”Lev i fullkommen enhet,” oppfordrer ‘Abdu’l-Bahá:

Lev i fullkommen enhet. Bli aldri sinte på hverandre... Elsk skapningene for Guds skyld og ikke for deres egen skyld. Dere vil aldri bli sinte eller utålmodige hvis dere elsker dem for Guds skyld. Menneskeheten er ikke fullkommen. Hvert menneske har sine mangler, og dere kommer alltid til å bli ulykkelige hvis dere ser på menneskene selv. Men hvis dere vender blikket mot Gud, vil dere elske menneskene og være gode mot dem, for Guds verden er fullkommenhetens og den udelte nådes verden.” 

(Ord til ettertanke, s. 160)

Det er likevel ikke fritt for at også bahá’íer blir sinte. Men de kjenner gjerne til det følgende rådet som går ut på å prøve å styre følelsene:

Jeg pålegger dere alle at hver og én av dere samler alle sitt hjertes tanker om kjærlighet og enhet. Når en tanke om krig kommer, stå den i mot med en sterkere fredstanke. En hatets tanke må ødelegges av en sterkere kjærlighetstanke. Krigstanker bringer ødeleggelse over all harmoni og velferd, over all mulighet for hvile og tilfredshet. Kjærlighetens tanker fostrer brorskap, fred, vennskap og lykke.” 

(Bahá’u’lláh og den Nye Tid, s. 158)

Den åndelige disiplin det er å overse andres feil, fokusere på de gode kvalitetene deres og avstå totalt fra baksnakking, er effektive tiltak for å bevare enhet. Det kan være lurt å tenke på at vi har tendens til ikke å se feil hos dem vi er glad i. ‘Abdu’l-Bahá sier:

“Det mangelfulle øye ser mangler. Det øye som skjuler feil, ser hen til sjelenes Skaper. Han skapte dem, oppfostrer dem og sørger for dem, gir dem åndsevner og liv, syn og hørsel; derfor er de tegnene på hans storhet. Dere må elske alle og være gode mot dem, ha omsorg for de fattige, beskytte de svake, helbrede de syke, undervise og opplære de uvitende.” 

(‘Abdu’l-Bahá, Promulgation of Universial Peace, s. 93)

Bahá’u’lláh sier:

“O medtjener ved min trone! Hør intet ondt, og se intet ondt, fornedre ikke deg selv, og sukk og gråt ei heller. Tal intet ondt, så du ikke skal høre ondt talt til deg, og fremhev ikke andres feil, så dine egne feil ikke skal virke store; og ønsk ikke fornedrelse for noen, så at din egen fornedrelse ikke må komme for dagen. Så lev ditt livs dager, som varer kortere enn et flyktig øyeblikk, med ditt sinn plettfritt, ditt hjerte utilsmusset, dine tanker rene og ditt vesen helliggjort, slik at du fri og tilfreds kan legge bort dette jordiske hylster, og søke hen til det mystiske paradis og bo i det evige rike for all tid.”

(Bahá’u’lláh, De Skjulte Ord, persisk. nr. 44, s. 47)

Enhet er selvsagt ikke bare fravær av strid og uenighet, og kjærlighet kan ikke uttrykkes i ord alene. Sann enhet eksisterer hvis vår kjærlighet for andre blir omsatt i tjeneste, og hvis våre aktiviteter blir styrt av en ånd preget av samarbeid og gjensidig hjelp. ‘Abdu’l-Bahá sier:

Noen av tilværelsens skapninger kan leve alene for seg selv. Et tre, for eksempel, kan leve uten hjelp fra andre trær og uten samarbeid med dem. Noen dyr er isolert og lever atskilt fra andre av sin art. Men dette er umulig for mennesket. I dets liv og dets tilværelse er samarbeid og samkvem helt nødvendig. Ved å omgås og møtes finner vi lykke og utvikler oss, enkeltvis og kollektivt.” 

(’Abdu’l-Bahá, The Promulgation of Universial Peace, s. 35)

Ærlig og kjærlig rådslagning er for bahá’íene en viktig nøkkel for at samfunnet skal fungere på en vellykket måte. Det sikrer at hver person kommer til orde og bidrar til de beste løsninger. Gjennom rådslagning forenes de forskjellige måtene å se en sak på.. Dersom det tas en gal beslutning så vil den raskt rettes opp igjen så lenge enheten er første bud. 

Rådslagning skaper enhet i tanke. Med tankene og synspunktene forenet, skapesfantasirike planer for veksten i samfunnet (eller i familien, på skolen, på jobben). ‘Abdu’l-Bahá sier om de som rådslår:

... Når de samles, må de vende ansiktet mot riket i det høye og be om hjelp fra herlighetens rike. Med den ytterste hengivenhet, høflighet, verdighet, omhu og måtehold må de så uttrykke sine synspunkter. De må finne frem til sannheten i hvert enkelt tilfelle og ikke holde fast ved sin egen mening, for stahet og påståelighet i egne synspunkter vil til sist føre til strid og trette, og sannheten vil forbli skjult. De ærede medlemmene må med all frihet uttrykke sine egne tanker, og det er ikke på noen måte tillatt for en å forkleine en annens tanke, ja, han må med måtehold fremsette sannheten, og skulle det oppstå meningsforskjeller, må flertallets røst bli avgjørende, og alle må adlyde og underkaste seg flertallet.” 

(’Abdu’l-Bahá, sitert i Ord til ettertanke, s. 127 og i Nøkler til Forvandling, s. 177.)  

Enhet i tanke blir ikke oppfylt hvis det ikke omsettes til enhet i handling. Å handle i enhet betyr ikke at vi alle gjør det samme. Tvert imot, når et samfunn tenker ut en plan som innebærer enhetlig handling, da blir den enkeltes talenter brukt fullt ut. Kreftene våre flerdobles. Selv et lite samfunn er i stand til å oppnå hva store og mektige organisasjoner i verden ikke kan. ‘Abdu’l-Bahá sier:

Det menneskeheten har størst behov for, er samarbeid og gjensidighet. Jo sterkere kameratskapets og solidaritetens bånd mellom menneskene er, desto større vil evnen til fruktbar nytenkning være og til å utrette noe innenfor alle menneskelige aktivitetsområder.” 

(‘Abdu’l-Bahá, Promulgation of Universial Peace, s. 338.)

(Denne teksten er bygget på studiesirkel-materialet Ruhi Bok 2.)