Brev til Egypts folk

Brev til Egypts folk

Vil vi velge et system som fores av religiøs fanatisme?

Spørsmålet rettes til det egyptiske folk i et åpent brev (nå oversatt til norsk) fra baha’iene i Egypt. Her drøftes forutsetninger for å sikre velferd for alle: Like rettigheter for alle, likestilling mellom mann og kvinne, utdanning, harmoni mellom religion og vitenskap, utjamning mellom rike og fattig og rådslagning som inviterer alle til å delta.

Åpent brev til Egypts folk

April 2011

Våre medborgere

Siste måneders hendelser har gitt oss, bahá’íene i Egypt, en mulighet vi aldri før har erfart: å kunne kommunisere direkte med dere, våre brødre og søstre. Selv om vi er få i antall har vi, i mer enn hundre år, hatt det privilegium å tilhøre dette landet som vi har bestrebet oss på å tjene som rettskafne borgere i henhold til de prinsippene vår tro representerer. Denne muligheten har vi lengtet etter – særlig fordi vi har ønsket å uttrykke vår takk til de utallige upartiske, hengivne sjeler som, i de senere årene, har støttet våre bestrebelser på å oppnå en viss likhet for loven. Men vi gleder oss hovedsakelig over det faktum at vi, ved dette avgjørende veiskille i vår nasjons historie, er i stand til å gi et ydmykt bidrag til samtalen som nå har startet angående dens fremtid og at vi, på grunnlag av egne erfaringer og verdens bahá’íer forøvrig, har mulighet til å dele noen synspunkter med hensyn til grunnleggende forutsetninger for utviking mot vedvarende materiell og åndelig velstand.

Hva som enn direkte motiverte den hurtige endringen som har funnet sted, så viser utfallet en kollektiv lengsel hos oss alle, det Egyptiske folk, etter å utøve større styring over egen skjebne. Friheten til å kunne gjøre dette er ukjent for oss siden vi tidligere ikke har opplevd en slik grad av frihet. Og vår kollektive historie, som egyptere, arabere og afrikanere, har lært oss at der er ingen mangel på egennyttige krefter i verden som vil kunne hindre oss i å bestemme over vår egen fremtid, eller alternativt, som vil invitere oss til frivillig å frasi oss ansvaret. Kolonialisme, religiøs ortodoksi, autoritært styre og direkte tyranni har alle spilt sin rolle i fortiden. Den ”mildere” makten bak forbrukersamfunnet og uthulingen av moralen som den fostrer, er i dag i like stor grad i stand til å holde oss tilbake ved å late som den gjør oss mer fri.

Det faktum at vi, som et folk, har valgt å bli aktivt involvert i å bestemme veien videre for vår nasjon, er et allment tegn på at samfunnet vårt har nådd et nytt nivå i sin utvikling. Et frø som plantes vokser gradvis og organisk og utvikles gjennom faser av økende styrke inntil det når et nivå som gjenkjennes som ”modent”; det menneskelige samfunn innehar også denne egenskapen. På et visst tidspunkt vokser misnøyen i en befolkning som holdes tilbake fra full deltagelse i prosessene som styrer landets kurs og lengselen etter mer ansvar som kan overføres til innbyggerne, blir overveldende. Sett i denne sammenheng kan hendelsene i Egypt bli betraktet som en respons på kreftene som faktisk beveger hele menneskeheten mot større modenhet og gjensidig avhengighet. En indikasjon på at menneskeheten gjør fremskritt i denne retning er at adferd som ikke var uvanlig i tidligere tider – adferd som resulterte i konflikt, korrupsjon og ulikheter – i økende grad blir sett på som uforenlig med de verdier som støtter opp om et rettferdig samfunn. Over tid har menneskene over alt blitt modigere i å avvise holdninger og systemer som hindrer deres fremskritt mot modenhet.

Bevegelsen mot større modenhet er således et globalt fenomen. Likevel, det betyr ikke at alle nasjoner og folk gjør disse fremskritt i samme takt. På visse punkt kan ulike forhold møtes i et historisk betydningsfullt øyeblikk, hvor et bestemt samfunn kan forandre kursen fullstendig. I slike tider vil uttrykket for den kollektive vilje kunne ha en avgjørende og varig effekt på landets fremtid. Egypt har kommet nøyaktig til et slikt øyeblikk. Det vil ikke vare evig.

Ved dette veiskille står vi derfor overfor det viktige spørsmål om hva vi søker å oppnå gjennom muligheten vi har tilegnet oss. Hvilke valg ligger foran oss? Mange modeller for kollektive levemåter tilbys og kjemper om oppmerksomheten av forskjellige interessegrupper. Skal vi gå mot et individualistisk, fragmentert samfunn hvor alle føler seg frie til å følge sine egne interesser, til og med på bekostning av det felles gode? Vil vi bli fristed for en forlokkende materialisme og dens trofaste representanter, forbrukersamfunnet? Vil vi velge et system som fores av religiøs fanatisme? Er vi forberedt på å slippe til en elite som ikke bryr seg om vår kollektive streben og som til og med vil prøve å manipulere vårt ønske om forandring? Eller, vil endringsprosessen tillates å miste fremdriften, oppløses i splittende krangling, og smuldre hen under vekten av institusjonell treghet? Når vi ser utover den arabiske region – og, sannelig, langt forbi – kan det med rette hevdes at verden utvilsomt søker en vellykket samfunnsmodell som er verd å etterligne. Men, dersom ingen eksisterende modell viser seg å være tilfredsstillende, må vi overveie å stikke ut en ny og annerledes kurs og kanskje demonstrere for verdens nasjoner at en ny, virkelig progressiv tilnærming for organisasjonen av samfunnet er mulig. Egypts omdømme på den internasjonale arena – dets intellektuelle tradisjon, dets historie, dets beliggenhet – betyr at et gjennomtenkt valg for landet vil påvirke kursen av menneskelig utvikling for hele regionen og ha innvirkning på hele verden.

For ofte ser man at forandring som er kommet i stand gjennom folkelige protester til slutt resulterer i skuffelse. Dette er ikke fordi bevegelsen som var katalysator for endringen mangler enhet – faktisk er evnen til å fostre enhet blant totalt forskjellige mennesker og interesserer det vesentlige særtrekket som sikret dens suksess – men snarere fordi man fort innser at det er enklere å finne felles sak mot status quo enn det er å enes om hva man skulle erstatte det med. Det er grunnen til at det er avgjørende at vi bestreber oss på å oppnå bred enighet om de førende prinsipper som skal skape en ny modell for vårt samfunn. Så snart enighet er nådd er det mer sannsynlig at politikken som følger tiltrekker seg støtte fra befolkningen som er berørt.

En naturlig fristelse, når man overveier hvordan vår nasjon skal utvikles, er øyeblikkelig å finne praktiske løsninger på velkjente klagemål og anerkjente sosiale problemer. Men selv om verdifulle ideer vil komme til syne, vil de i seg selv ikke utgjøre en påkrevet visjon om hvordan vi ønsker at vårt land skal utvikles. En vesentlig gevinst ved anvendelse av prinsipper, hvis de får støtte, er å fremkalle en holdning, en dynamikk, en vilje, en streben, som gjør det lettere å oppdage og implementere praktiske tiltak.  Allikevel må en diskusjon om prinsipper være forberedt på å bevege seg forbi et abstraksjonsnivå. På et begrepsmessig nivå kan det være forholdsvis enkelt å komme til enighet om et sett av veiledende prinsipper, men uten konsekvensutredning vil de ikke være annet enn tomme slagord. Et forsøk på å komme til enighet må gi rom for søkende utforskning av hvilke spesifikke og dypsindige sammenhenger som innføringen av et spesielt prinsipp vil bety for vår nasjon. Det er i en slik ånd at de følgende prinsipper presenteres.

*

Et modent samfunn er kjennetegnet av én egenskap fremfor alle andre: en anerkjennelse av menneskehetens enhet. Hvor heldig er det ikke da at det mest varige minne fra de seneste måneder ikke er av religiøs splittelse eller etnisk konflikt, men av forskjeller som ble satt til side til fordel for en felles sak. Vår instinktive evne som et folk - å anerkjenne sannheten at vi alle tilhører én menneskelig familie - kom oss til gode. Imidlertid er det alt i alt en større utfordring å utvikle institusjoner, foretak og sosiale strukturer som fremmer menneskehetens enhet. Langt fra å være et uttrykk for et vagt og fromt håp er dette prinsippetdet karaktertrekket ved grunnleggende relasjoner som binder sammen alle stater og nasjoner som medlemmer av én forenet familie. Opprinnelsen ligger i anerkjennelsen av at vi alle ble skapt av samme substans av den ene Skaper, og det er derfor uakseptabelt for en person, stamme eller nasjon å kreve overlegenhet over en annen. En godtagelse av dette prinsippet vil innebære en organisk endring i dagens nåværende samfunnsstruktur, en endring med vidtrekkende konsekvenser for alle sider ved vårt kollektive liv. Og i tillegg til dets sosiale implikasjoner kaller det på en dypsindig gjennomgåelse av hver enkelts holdninger, verdier og forhold til andre – og til sist en forvandling av det menneskelige hjerte. Ingen av oss er unntatt fra dets strenge krav.

Konsekvensene av denne fundamentale sannhet – menneskehetens enhet – er så dypsindig at mange andre vitale prinsipper, viktige for den fremtidige utviklingen av Egypt, kan bli avledet fra dette. Et sentralt eksempel er likestilling mellom mann og kvinne. Er det noe som mer effektivt holder igjen utviklingen i vårt land enn den vedvarende utestengingen av kvinner fra full deltagelse i nasjonens anliggender? Å gjenopprette denne balansen vil i seg selv medføre forbedringer i hvert aspekt av det egyptiske liv: religiøst, kulturelt, sosialt, økonomisk og politisk. På samme måte som en fugl ikke kan fly med én vinge som er svakere enn den andre, vil menneskehetens evne til å kunne strekke seg etter de store bragder bli alvorlig hindret så lenge kvinner nektes samme muligheter som menn. Så snart de samme privilegier er innrømmet begge kjønn, vil de begge blomstre til fordel for alle. Men i tillegg til å være en sak om sivile rettigheter, innebærer likestillingsprinsippet en holdning som må omfatte hjemmet, arbeidsplassen, hvert sosialt møtested, den politiske sfære – og til syvende og sist, til og med de internasjonale relasjonene.

Det finnes ingen bedre måte å opprette likestilling på enn ved hjelp av utdanning som har som mål å gjøre både menn og kvinner med ulik bakgrunn i stand til å oppfylle deres iboende mulighet til å bidra i samfunnsutviklingen. Hvis dette skal lykkes, må det tilby tilpasset forberedelse for deltagelse i nasjonens økonomiske liv, men det må også ha i seg en handlekraftig moralsk dimensjon. Skoler må innprente studentene det ansvar det innebærer å være en borger av Egypt og la dem bli preget av de verdier som leder mot forbedring av samfunnet og omsorg for sine medmennesker. Utdannelse kan ikke tillates å bli et middel som innpoder uskyldige sinn med uenighet og hat til andre. Med riktig tilnærming kan den også bli et effektivt redskap for beskyttelse av fremtidens generasjoner fra den snikende korrupsjonsforråtnelse som så klart hjemsøker dagens Egypt. Enn videre må tilgang til grunnleggende utdanning bli allmenn uten hensyn til forskjeller basert på kjønn, sosial gruppe eller midler. Strategier for å utnytte vår nasjons ressurser – vår arv, vårt landbruk, vår industri – vil ikke bære frukt hvis vi neglisjerer den viktigste ressurs av alle: vår egen gudgitte åndelige og intellektuelle kapasitet. Ved å prioritere forbedring av måtene vi utvikler oss selv på, vil vi høste rikelig i årene som kommer.

Utdanning som tema er relatert til den gjensidige påvirkningen mellom vitenskap og religion, to kilder til innsikt som menneskeheten kan trekke veksler på i sin søken etterå oppnå framskritt. Det er en velsignelse at det egyptiske samfunn i sin helhet ikke antar at de to må være i konflikt, en oppfatning som dessverre er vanlig andre steder. Faktisk så besitter vi en stolt historie i å fremme en rasjonell og vitenskapelig forskerånd – med beundringsverdige resultater innen landbruk og medisin for å nevne to – mens vi ivaretar en sterk religiøs tradisjon med respekt for verdiene kunngjort i verdens største trossamfunn. Det er ingenting i disse verdiene som skulle gjøre oss tilbøyelig til fornuftsstridig tenkning eller fanatisme. Alle sammen, særlig vår yngre generasjon, kan være seg bevisst at det er mulig for hver enkelt å være besjelet med oppriktig åndelighet samtidig som man jobber aktivt for nasjonens materielle framskritt.

Vår nasjon er velsignet med overskudd av unge mennesker. Noen blant oss er under utdanning; noen har begynt sine karrierer eller startet familier; noen av de litt eldre husker hvordan det var å gå gjennom disse fasene i livet. Reformering av utdanningssystemet vil langt på vei sikre at mulighetene hos den yngre generasjonen blir forløst slik at de blir i stand til å bidra i samfunnslivet; dette alene er imidlertid ikke tilstrekkelig. Det må gis næring til de grunnleggende forutsetningene slik at sjansene for meningsfylt arbeid kan mangedobles, talent utnyttes og mulighetene for framskritt gjort tilgjengelige på grunnlag av kvalifikasjoner, ikke privilegier. Misnøyen vil vokse dersom anstrengelsene de unge gjør for å forbedre kårene for familier, samfunn og nabolag blir møtt av hindringer overalt, av vedvarende korrupsjon, ulikhet og forsømmelser. De unges streben representerer en ressurs samfunnet som et hele – faktisk staten selv – ikke har råd, verken økonomisk eller moralsk, til å ignorere.Dette betyr ikke at unge mennesker trenger spesielle privilegier. Mye av utilfredsheten som unge voksne har gitt uttrykk for de senere måneder, springer ut fra en klar forståelse av at de mangler likhet hva gjelder muligheter, ikke fortrinnsbehandling. De unge og mange andre i vårt samfunn står ansikt til ansikt med forhold hvor det klart fremgår at rettferdighet er det fremste prinsipp for drivkraften i fornyelsen vi søker. Dets omfattende implikasjoner er kjernen i de fleste sakene som vi som et folk må enes om. Og det er fra samspillet mellom de to vesentlige prinsippene rettferdighet og menneskehetens enhet at en viktig sannhet kommer til syne: hvert individ kommer til denne verden med omsorg fra helheten, og menneskerasens kollektive ressurser skulle derfor bli brukt til nytte for alle, ikke bare for noen få. Forsømmelse av dette ideal vil ha en særskilt destabiliserende innflytelse på samfunnet, på samme måte som ekstrem rikdom og fattigdom forverrer eksisterende sosiale spenninger og egger til uroligheter. Tiltak for å lindre fattigdom kan ikke overse eksisterende ekstrem rikdom, for der det er overdreven rikdom samlet hos noen få, vil det være mange som ikke kan unngå fattigdom.

*

Hvis dette betraktes teoretisk vil kanskje få bestride de essensielle fordelene av prinsippene vi har diskutert her.  Likevel, gjennomføring av disse vil ha omfattende politiske, økonomiske, sosiale og personlige konsekvenser, som gjør dem mer utfordrende enn det kan se ut som i begynnelsen. Men uansett om prinsippene blir tatt i bruk, vil deres evne til å prege vårt fremvoksende samfunn i stor grad avhenge av om egypterne omfavner dem. I den grad alle blir i stand til å delta i den konsultative prosessen som berører oss – slik at vi sammen kan bli forkjempere for vår egen materielle og åndelige utvikling – vil vi unngå faren for at vårt samfunn faller inn i mønsteret til eksisterende modeller som ikke ser noen fordel ved å gi makt til folket.

Ufordringen som da ligger foran oss, blir å iverksette en rådslagningsprosess om prinsippene som skal danne grunnlaget for omformingen av vårt samfunn. Dette er en omfattende oppgave. Å utforme et sammenhengende sett av prinsipper fra forskjellige avvikende begreper med en skapende kraft som kan forene vår befolkning, vil ikke være noen liten prestasjon. Imidlertid kan vi være trygge på at enhver oppriktig anstrengelse anvendt for dette formål vil bli rikelig belønnet, ved at det, fra vårt eget selv, vil bli utløst et nytt tilfang av konstruktive energier som vår fremtid er avhengig av. I slik et omfattende nasjonalt ordskifte – ved å engasjere folk på alle nivåer, i landsbyer og i byer, i nabolag og i hjemmene, som omfatter grasrota i samfunnet og inkluderer hver innbygger som bryr seg – vil det være nødvendig at prosessen ikke beveger seg for raskt til det pragmatiske og presserende, og ikke blir redusert til forhandlinger og beslutninger som tar for seg maktfordeling til en ny elite som forventer at de skal forvalte vår fremtid.

Den pågående og omfattende deltagelse av befolkningen i en slik konsultativ prosess må strekke seg langt for å overbevise borgerne om at de som utformer politikken, innerst inne ønsker å skape et rettferdig samfunn. Ved å få muligheten til å delta i en slik prosess, vil vi få bekreftelse i vår nyvunne bevissthet om at vi eier vår egen fremtid, og kan forløse den kollektive evnen vi allerede besitter til å forvandle oss selv.

Bahá’íene i Egypt