‘Abdu’l-Bahás liv
‘Abdu’l-Bahás liv
Utpå kvelden den 22.mai 1844 inntraff et betydningsfullt øyeblikk i menneskets historie. I byen Shiraz, Iran, erklærte Báb begynnelsen av en ny religiøs syklus for verden.
Ved midnatt den samme kvelden ble det født et spedbarn i Teheran. Til ære for sin egen far gav Bahá’u’lláh sin nyfødte sønn navnet ‘Abbás. Men med tiden valgte ‘Abbás å kalle seg selv ‘Abdu’l-Bahá, «Bahás tjener», og gjennom sitt liv i tjeneste for menneskeheten ble han kjent som den levende legemliggjøringen og eksempelet på Bahá’u’lláhs lære.
Barndom
‘Abdu’l-Bahá nøt godt av en privilegert barndom, helt til grusomme forfølgelser brøt ut mot Bábs tilhengere – og av dem var Bahá’u’lláh den mest fremstående. Bahá’u’lláhs fengsling for å være en bábí markerte et vendepunkt for hans familie. Det å se Bahá’u’lláh i fengsel – hans hår og skjegg ukjemmet, hans nakke oppsvulmet fra den tunge stålkragen, hans kropp bøyd av lenker – gjorde et uutslettelig inntrykk på sinnet til hans åtte år gamle sønn.
I desember 1852 ble Bahá’u’lláh løslatt fra fengsel etter fire måneder. Nesten øyeblikkelig ble han forvist fra Iran med sin familie. De skulle aldri mer se igjen sitt fødeland. På vandringen til Bagdad led ‘Abdu’l-Bahá av forfrysninger og sørget over atskillelsen fra sin lille babybror, Mihdí, som ikke var sterk nok til å foreta den svært anstrengende reisen.
Ganske snart etter at de ankom Bagdad, fulgte en annen pinefull atskillelse da Bahá’u’lláh trakk seg tilbake i fjellene i Kurdistan for en periode på to år. Mens hans elskede far var borte, brukte ‘Abdu’l-Bahá tiden sin til å lese og meditere over Bábs skrifter.
Tjeneste for Bahá’u’lláh
‘Abdu’l-Bahá som ung mann, fotografert under hans fars eksil i Adrianopel, 1863-1868.
Da Bahá’u’lláh endelig kom tilbake, var den 12 år gamle gutten overlykkelig. Til tross for sin unge alder hadde ‘Abdu’l-Bahá allerede intuitivt anerkjent sin fars stade. I de tett påfølgende årene ble ‘Abdu’l-Bahá Bahá’u’lláhs representativ og sekretær.
Han skjermet sin far fra unødvendige forstyrrelser og fra ondskapen til de som ønsket ham vondt, og han ble aktet og æret i kretser langt utover sin fars tilhengere, idet han førte samtaler med de vise og lærde om temaer og emner som de var opptatt av. En kommentar som han skrev mens han fremdeles var i ungdomsårene, viste hans allerede dype kunnskap og forståelse, og en forbløffende språkbeherskelse. Gjennom alle deres eksil påtok ‘Abdu’l-Bahá seg også byrden av forskjellige forhandlinger med de sivile myndigheter.
Under sin siste forvisning til ‘Akká fortsatte ‘Abdu’l-Bahá å beskytte sin far, tok seg av hans tilhengere, pleiet de syke og de fattige i byen, og svarte for seg i anliggender om rettferdighet overfor hjerteløse arrest-forsvarere, brutale voktere og fiendtligsinnede tjenestemenn. ‘Abdu’l-Bahás sjenerøse sinnelag, uselviske tjeneste og prinsippfasthet gjorde ham godt likt av de som ble kjent med ham, og med tiden vant han til og med over de mest hardhjertede fiendene.
Paktens Midtpunkt
I sin Helligste Bok etablerte Bahá’u’lláh en pakt med sine tilhengere, idet han påla dem, etter sin bortgang, å vende seg til ‘Abdu’l-Bahá som «Han som Gud har ment, og som er en gren utgått fra denne Urgamle Rot.» ‘Abdu’l-Bahás autoritet som «Paktens Midtpunkt» ble også stadfestet i andre tekster, inkludert Bahá’u’lláhs Vilje og Testamente.
Fra tiden for sin fars bortgang holdt ‘Abdu’l-Bahá overoppsyn med spredningen av sin fars tro til nye landområder, inkludert Nord-Amerika og Europa. Han mottok en jevn strøm av pilegrimer fra både Østen og Vesten, utførte en omfattende korrespondanse med bahá’íer og personer med forespørsler i alle deler av verden, og levde et eksemplarisk liv i tjeneste for menneskene i ‘Akká.
Da han var misunnelig på ‘Abdu’l-Bahás innflytelse, forsøkte hans yngre halvbror- Mirza Muhammad ‘Alí – å underminere og bemektige seg ‘Abdu’l-Bahás autoritet. Anstrengelser på å ildne opp mer mistanke mot ‘Abdu’l-Bahá i sinnene på myndighetene som allerede var fiendtligstilte, resulterte i at restriksjonene som gradvis var blitt lempet på i løpet av årene, nå ble pålagt på nytt. Skjønt disse angrepene forårsaket stor lidelse for ham og hans lojale tilhengere, mislyktes de i å forårsake varig skade på enheten i samfunnet eller på spredningen av bahá’í-troen.
Reise til Vesten
‘Abdu’l-Bahá skimtes om bord på S.S. Celtic, idet han seilte fra New York City med kurs mot Liverpool, England, 5.desember 1912.
Så tidlig som i 1907 hadde ‘Abdu’l-Bahá begynt å flytte sin familie til Haifa, tvers over bukten fra ‘Akká, hvor han hadde bygd et hus ved foten av Karmel-berget. Opprør i den ottomanske hovedstaden i 1908 endte opp i den ungtyrkiske revolusjonen. Sultanen løslot alle rikets religiøse og politiske fanger, og etter flere tiår i fangenskap og eksil var ‘Abdu’l-Bahá fri.
Til tross for enorme utfordringer gikk det fremover med arbeidet på et gravkammer for Báb, midtveis opp på berget, på et sted som var utpekt av Bahá’u’lláh selv. I mars 1909 var ‘Abdu’l-Bahá i stand til å plassere Bábs levninger i gravmælet han hadde bygd.
Året etter dro ‘Abdu’l-Bahá av sted fra Haifa mot Egypt, der han oppholdt seg i ett år og tilbragte sine dager med å møte diplomater, intellektuelle, religiøse ledere og journalister. Sent på sommeren i 1911 seilte han til Europa og stoppet på det franske feriestedet Thonon-les-Bains, før han dro til London.
Fra talerstolen i City Temple Church i London, gav ‘Abdu’l-Bahá den 10.september 1911 en offentlig tale for første gang i sitt liv. Hans etterfølgende månedslange opphold i England var fylt av uopphørlig aktivitet, idet han fremmet Bahá’u’lláhs læresetninger og deres anvendelse på mange samtidsaktuelle stridsspørsmål og problemer, gjennom offentlige taler, møter med pressen og samtaler med individer. Dagene i London, og deretter i Paris, satte et mønster som han fulgte gjennom alle sine reiser.
Våren 1912 dro ‘Abdu’l-Bahá til USA og Canada for ni måneder. Han reiste fra kyst til kyst, talte til enhver type tilhørerskare og møtte folk fra alle rangsklasser og stillinger. På slutten av året dro han tilbake til Storbritannia, og tidlig i 1913 til Frankrike; derfra fortsatte han til Tyskland, Ungarn og Østerrike, og vendte i mai tilbake til Egypt, og den 5.desember 1913 til Det hellige land.
‘Abdu’l-Bahá og hans følge under Eiffeltårnet i Paris i 1912.
‘Abdu’l-Bahás reiser i Vesten bidro betraktelig til spredningen av Bahá’u’lláhs lære og til fast etablering av bahá’í-samfunn i Europa og Nord-Amerika. På begge kontinenter mottok han en høyst takknemlig velkomst fra fremtredende tilhørerskarer, som var bekymret for tilstanden i det moderne samfunn, og som ofret sin tid til slike anliggender som fred, kvinners rettigheter, rasemessig likhet, sosial reform og moralsk utvikling.
Under sine reiser var ‘Abdu’l-Bahás budskap kunngjøringen om at den lenge lovede tidsalder for foreningen av menneskeheten var kommet. Han snakket ofte om behovene for å skape de sosiale betingelsene og de internasjonale politiske redskapene som var nødvendige for å grunnlegge fred. Mindre enn to år senere ble hans forvarsler om en verdensomspennende konflikt en realitet.
Den store krigen
Da 1. verdenskrig brøt ut, ble ‘Abdu’l-Bahá’s kommunikasjon med bahá’íene utenlands nesten fullstendig brutt. Han tilbragte krigsårene med å yte hjelp til de materielle og åndelige behovene hos folket rundt ham, ved personlig å organisere omfattende jordbruksoperasjoner, og forhindre en hungersnød for de fattige fra alle Haifas og ‘Akkás religioner. Hans tjeneste for folket i Palestina ble hedret med et ridderskap fra Det britiske samveldet i april 1920.
I løpet av krigsårene produserte ‘Abdu’l-Bahá ett av de viktigste verkene i sin forkynnergjerning: fjorten brev, samlet kjent som The Tablets of the Divine Plan (Tavlene for Den guddommelige plan), som var henvendt til bahá’íene i Nord-Amerika og som angav de åndelige kvalitetene og holdningene, så vel som de praktiske handlingene som trengs for å spre bahá’í-læren ut over hele verden.
Avsluttende år
I sin alderdom vedble ‘Abdu’l-Bahá å være bemerkelsesverdig full av energi og livskraft. Han var en kjærlig far ikke bare for samfunnet av bahá’íer i Haifa, men også for en spirende internasjonal bevegelse. Hans korrespondanse veiledet globale anstrengelser på å etablere et organisatorisk rammeverk for samfunnet. Hans utveksling av tanker og ideer med en strøm av pilegrimer til Det hellige land sørget for enda et redskap for å instruere og oppmuntre troende fra hele verden.
‘Abdu’l-Bahás begravelse i Haifa, november 1921.
Ti tusen sørgende fra tallrike religiøse bakgrunner var til stede i hans begravelse.
Da han gikk bort i en alder av 77 år, den 28.november 1921, var det i hans begravelse til stede 10 000 sørgende fra tallrike religiøse bakgrunner. I spontane hyllester til en beundret personlighet, ble ‘Abdu’l-Bahá rost i høye toner som En som ledet menneskeheten til «Sannhetens vei», som en «fredssøyle» og legemliggjøringen av «herlighet og storhet».
‘Abdu’l-Bahás jordiske levninger ble lagt til hvile i ett av kamrene i Bábs gravmæle på Karmel-berget.