På bakgrunn av de tidligere hendelsene i Bagdad synes det overraskende at de osmanske myndighetene ikke forutså hva som ville bli resultatet av at Bahá'’u'’lláh skulle bo i en annen større provinshovedstad. Innen et år etter at deres fange kom til Adrianopel, hadde han tiltrukket seg først interesse og så varm beundring hos personer som var fremtredende i både det intellektuelle og det administrative liv i landsdelen. Til forferdelse for representantene ved det persiske konsulat var to av de mest hengivne av disse beundrerne Khurshíd Páshá, provinsguvernøren, og shaykhu’l-islámen, den ledende religiøse rangsperson blant sunniene. Slik hans vertskap og den store allmennhet så på ham, var den landsforviste en moralfilosof og helgen med læresetninger som gjenspeilte sin gyldighet ikke bare i hans eget livs eksempel, men også i forandringene som de fremkalte blant strømmen av persiske pilegrimer som flokket seg til dette fjerne senteret i det osmanske riket for å besøke ham. [75]

Denne uventede utviklingen overbeviste den persiske ambassadør og hans kolleger om at det bare var et tidsspørsmål før bahá'’í-bevegelsen, som fortsatte å spre seg i Persia, ville fremstå som en sterk påvirkningsfaktor i et land som var Persias nabo og rival. I løpet av denne perioden i sin historie kjempet det vaklende osmanske riket mot gjentatte angrep fra tsartidens Russland, mot oppstand blant sine underlagte folkegrupper og mot stadige forsøk fra de angivelig vennligsinnede britiske og østerrikske regjeringer på å løsrive ulike tyrkiske territorier og innlemme dem i sine egne riker. Disse ustabile politiske forholdene i Tyrkias europeiske provinser leverte nye og tungtveiende argumenter til støtte for ambassadørens inntrengende anmodning om at de landsforviste måtte sendes til en fjerntliggende koloni der Bahá'’u'’lláh ikke lenger ville ha noen kontakt med innflytelsesrike kretser, hverken tyrkiske eller vestlige.

Da den tyrkiske utenriksminister, Fu’ád Páshá, vendte tilbake fra et besøk i Adrianopel, syntes hans forbausende rapporter om det ry som Bahá’'u’'lláh hadde vunnet i området, å gjøre den persiske ambassades forslag troverdige. Med disse holdningene som bakgrunn besluttet regjeringen brått å sette sin gjest i strengt fangenskap. Uten varsel ble Bahá’'u'’lláhs hus tidlig en dag omringet av soldater, og de landsforviste fikk ordre om å gjøre seg klar til å dra til et ukjent bestemmelsessted. Stedet som ble valgt for denne endelige forvisningen, var den dystre festningsbyen ’Akká (Acre) ved kysten av Det hellige land. ’Akká var beryktet over hele riket for sitt elendige klima og de mange sykdommene som herjet der. Byen var en straffekoloni som ble brukt av den osmanske stat til å fengsle farlige forbrytere, som kunne forventes å ikke overleve sitt fangenskap der særlig lenge. Bahá'’u'’lláh, medlemmene av hans familie og en gruppe av hans tilhengere som var blitt forvist sammen med ham, kom dit i 1868. De skulle oppleve to år med lidelser og trakassering innenfor selve festningen og deretter bli holdt i husarrest i en nærliggende bygning som tilhørte en lokal kjøpmann. Lenge ble de landsforviste skydd av den overtroiske lokalbefolkningen, som i offentlige prekener var blitt advart mot ”persernes gud”, som ble fremstilt som en fiende av den offentlige orden og en utbreder av gudsbespottelige og umoralske tanker. Flere medlemmer av den lille gruppen døde under de savn og øvrige forhold som de ble utsatt for. [76]

Når man ser tilbake, synes det som den reneste ironi at valget av Det hellige land som stedet for Bahá'’u'’lláhs tvungne innesperring var et resultat av påtrykk fra religiøse og offentlige fiender som tok sikte på å sette en stopper for hans religiøse innflytelse. Palestina, som ble æret av tre av de store monoteistiske religioner som stedet der Guds og menneskets verdener møtes, innehadde da, slik det hadde gjort i tusener av år, en enestående stilling i menneskenes forventninger. Bare noen få uker før Bahá'’u'’lláhs ankomst seilte de fremste lederne for det tyske protestantiske Tempelselskapet fra Europa for å opprette en koloni ved foten av Karmelfjellet. Den skulle ønske Kristus velkommen, for de trodde gjenkomsten var nær forestående. Over dørbjelkene i flere av de små husene som de reiste, og som lå vendt mot Bahá’'u'’lláhs fengsel i ’Akká på den andre siden av bukten, kan man fremdeles se inskripsjoner som ”Der Herr ist nahe” (”Herren er nær”). [77]

I ’Akká fortsatte Bahá'’u’'lláh å diktere en rekke brev til individuelle statsoverhoder som han hadde påbegynt i Adrianopel. Flere av dem inneholdt advarsler om Guds dom over deres forsømmelighet og vanstyre, advarsler som gav opphav til intense diskusjoner blant allmennheten i Det Nære Østen da de ble oppfylt på en dramatisk måte. Der var for eksempel Fu’ád Páshá, den osmanske utenriksministeren, som med sine fordreininger av sannheten hadde bidratt til å utløse forvisningen. Mindre enn to måneder etter at de landsforviste var kommet til fengselsbyen, ble han brått avskjediget fra sin stilling og døde i Frankrike etter et hjerteanfall. Hendelsen ble markert av en erklæring som forutsa at hans kollega, statsminister ’Alí Páshá, snart ville bli avsatt, at sultanen ville bli styrtet og dø, og at Tyrkia ville miste territorier i Europa – en rekke ulykker som fulgte like etter hverandre. [78]

Et brev til Napoleon III varslet om at på grunn av hans uærlighet og maktmisbruk”. . . skal ditt rike settes i opprør og ditt keiserdømme gli ut av dine hender som straff for det du har gjort. . . Har din prakt gjort deg hovmodig? Så sang jeg lever! Den skal ikke vedvare. . .” [79] Den fransk-tyske krig ble en katastrofe og ledet til at Napoleon III ble styrtet mindre enn et år etter denne erklæringen. Om disse begivenhetene skriver Alistair Horne, en moderne forsker med Frankrikes politiske historie i det nittende århundre som sitt felt:

Historien kjenner kanskje ikke et mer forbløffende eksempel på det grekerne kaller peripateia, det fryktelige fall fra stolte høyder. Sikkert er det at i moderne tid er ingen nasjon, så full av tilsynelatende storhet og så rik på materielle resultater, noensinne blitt utsatt for en verre ydmykelse på så kort tid. [80]

I Europa førte en rekke uventede begivenheter til at Kirkestaten ble invadert og Roma annektert av styrkene fra det nye kongedømmet Italia. Bare noen få måneder tidligere hadde et skriv stilet til pave Pius IX rettet denne oppfordringen til ham: ”Avstå ditt rike til kongene og tre frem fra din bolig, med ansiktet vendt mot Riket. . . Vær som din Herre har vært. . . Sannelig, innhøstingstiden er kommet, og alle ting er blitt adskilt fra hverandre. Han har gjemt det han utvalgte seg i rettferdighetens kar, og kastet i ilden det som passer for den. . .” [81]

Kong Wilhelm I av Prøysen, som med sine hærstyrker hadde vunnet en knusende seier i den fransk-tyske krig, ble advart av Bahá’'u'’lláh i Kitáb-i-Aqdas. Han ble formant til å ta lærdom av det fall som hadde rammet Napoleon III og andre herskere som hadde seiret i krig, og til ikke å la hovmod holde ham tilbake fra å anerkjenne denne åpenbaringen. At Bahá'’u'’lláh forutså at den tyske keiseren ville unnlate å ta hensyn til denne advarselen, fremgår av følgende illevarslende avsnitt senere i samme bok:

O Rhinens bredder! Vi har sett dere dekket av blod, for gjengjeldelsens sverd ble trukket mot dere. Og dere skal få nok en omgang. Og vi hører veklagene fra Berlin, skjønt den i dag fremstår i åpenbar glans. [82]

En slående annerledes tone kjennetegner to av de viktigste erklæringene, den ene stilet til dronning Victoria [83] og den annen til ”herskerne i Amerika og presidentene i republikkene der.” Den første priser pionerbragden som ble utført da slaveriet i det britiske imperiet ble opphevet, og den roser et styresett bygget på representativitetsprinsippet. Den siste, som åpner med kunngjøringen av Guds Dag, avslutter med en oppfordring, likefrem et mandat, som er uten sidestykke i noen av de andre budskapene: ”Bind sammen det brukne med rettferdighetens hender, og knus undertrykkeren som utfolder seg, med den stav som er budene fra deres Herre, forordneren, den allvise.” [84]