Skriftene som er sitert i det foregående, ble for det meste åpenbart under forhold med fornyet forfølgelse. Kort tid etter at de landsforviste kom til Konstantinopel, ble det klart at de æresbevisningene som Bahá'’u'’lláh ble overøst med under sin reise fra Bagdad, bare hadde utgjort et kort mellomspill. De osmanske myndighetenes beslutning om å flytte ”bábi”-lederen og hans ledsagere til rikets hovedstad fremfor en eller annen avsides provins, forsterket uroen blant den persiske regjeringens representanter. [68] Siden den persiske ambassadøren var redd for at det som hadde skjedd i Bagdad, ville gjenta seg og denne gangen kunne komme til å vekke ikke bare sympati, men kanskje til og med tilslutning blant innflytelsesrike personer i den tyrkiske regjeringen, presset han uavlatelig på for å få de landsforviste sendt til en mer fjerntliggende del av riket. Hans argument var at dersom et nytt religiøst budskap ble spredt i hovedstaden, kunne det gi politiske så vel som religiøse ettervirkninger.

Til å begynne med var den osmanske regjeringen sterkt imot dette. Førsteministeren, ’Alí Páshá, hadde overfor vestlige diplomater uttrykt sin overbevisning om at Bahá’u’lláh var ”en svært betydningsfull mann med eksemplarisk oppførsel og stor måteholdenhet, en høyst ærverdig person.” Hans lære var etter ministerens mening ”stor aktelse verdig” fordi den motvirket det religiøse fiendskapet som splittet rikets jødiske, kristne og muslimske undersåtter. [69]

Imidlertid vokste det etter hvert frem en viss motvilje og mistenksomhet. I den osmanske hovedstaden lå den politiske makten i hendene på hoffunksjonærer som med få unntak var personer med liten eller ingen kompetanse. Bestikkelser var oljen som holdt regjeringsmaskineriet i gang, og hovedstaden var en magnet for en horde av mennesker som flokket seg sammen der fra alle kanter av riket og også fra andre land, på jakt etter fordeler og innflytelse. Det ble forventet at enhver fremtredende person fra et annet land eller fra et av de skattebetalende områdene umiddelbart etter sin ankomst til Konstantinopel ville slutte seg til menneskene som stimlet sammen i mottagelsesrommene hos pasjaene og ministrene ved hoffet for å vinne deres gunst og støtte. Ingen hadde et verre rykte enn de konkurrerende politiske gruppene av landsforviste persere, som var kjent for både å fordreie sannheten og være blottet for skrupler.

Til fortvilelse for venner som sterkt oppfordret Bahá'’u'’lláh til å benytte seg av den rådende fiendtligheten overfor den persiske regjering og av sympatien som hans egne lidelser hadde vakt, gjorde han det klart at han ikke hadde noen anmodninger å fremsette. Selv om flere av regjeringens ministre besøkte boligen som han var tildelt, dro han ikke fordel av disse mulighetene. Han sa at han var i Konstantinopel som sultanens gjest, etter innbydelse fra ham, og at hans interesse gjaldt åndelige og moralske anliggender.

Mange år senere tenkte den persiske ambassadør Mírzá Husayn Khán tilbake på sin plikttid i den osmanske hovedstaden og klaget over den skade som hans landsmenns grådighet og upålitelighet hadde tilført Persias omdømme i Konstantinopel. I den forbindelse gav han sin overraskende oppriktige hyllest til det forbildet som Bahá’'u'’lláhs oppførsel en kort tid hadde maktet å skape. [70] På den tiden utnyttet imidlertid han og hans kolleger situasjonen til å fremstille den som en kløktig fremgangsmåte som den landsforviste benyttet for å skjule hemmelige sammensvergelser mot den offentlige sikkerhet og statens religion. Dette påvirkningspresset gjorde at de osmanske myndighetene til sist besluttet å flytte Bahá’'u'’lláh og hans familie til provinsbyen Adrianopel. Forflytningen skjedde i all hast, midt på en svært streng vinter. De landsforviste ble innkvartert i husvære som ikke holdt mål, og de manglet passende klær og annet utstyr. Under disse forholdene gjennomlevde de et år med store lidelser. Det var klart at selv om de ikke var anklaget for noen forbrytelse og heller ikke hadde fått anledning til å forsvare seg, så var de på vilkårlig vis gjort til statens fanger.

I et religionshistorisk perspektiv ligger det en slående symbolikk i Bahá’'u'’lláhs forvisninger først til Konstantinopel og så til Adrianopel. For første gang hadde en gudsmanifestasjon, grunnleggeren av et uavhengig religionssystem som snart skulle spre seg over hele planeten, krysset den smale vannstripen som skiller Asia fra Europa, og satt fot i ”Vesten”. Alle de andre store religionene hadde oppstått i Asia, og deres grunnleggeres forkynnergjerning hadde vært begrenset til denne verdensdelen. Tidligere tiders religionsordninger – og da særlig de som var utgått fra Abraham, Kristus og Muhammed – hadde hatt sin betydeligste innvirkning på sivilisasjonens utvikling i løpet av den tiden de bredte seg vestover. Under henvisning til denne kjensgjerningen forutsa Bahá’'u'’lláh at det samme ville skje i denne nye tiden, men i umåtelig større gra: ”I Østen har hans åpenbarings lys brutt frem. I Vesten har tegnene på hans herredømme vist seg. Overvei dette i deres hjerter, o folk. . .” [71]

Derfor er det kanskje ikke overraskende at Bahá’'u'’lláh valgte dette øyeblikket til å offentliggjøre den livsoppgaven som langsomt hadde vunnet bábíenes troskap over hele Midtøsten. Hans kunngjøring skjedde i form av en rekke erklæringer som er blant religionshistoriens mest bemerkelsesverdige dokumenter. Guds manifestasjon henvender seg der til ”verdens konger og herskere” og kunngjør for dem at Guds Dag har demret. Han kommer med hentydninger om de da ennå utenkelige forandringene som var i ferd med å skyte fart over hele verden, og oppfordrer dem som Guds og deres medmenneskers betrodde forvaltere til å reise seg og fremme menneskeslektens foreningsprosess. På grunn av den ærbødige holdningen som størstedelen av deres undersåtter hadde overfor dem, og på grunn av det eneveldige styresettet som de fleste av dem utøvde, så lå det i deres makt, sa han, å bidra til å opprette det han kalte ”Den Største Fred”, en verdensordning kjennetegnet av enhet og besjelet av guddommelig rettferdighet.

Bare med den største vanskelighet kan den moderne leser forestille seg den moralske og intellektuelle verden som disse monarkene fra et århundre tilbake levde i. Ut fra deres biografier og korrespondanse er det klart at de personlig, med få unntak, var gudfryktige, spilte en ledende rolle i sine respektive nasjoners åndelige liv, ofte som overhode for landets religion, og var overbevist om Bibelens eller Koranens ufeilbarlige sannheter. Den makten de fleste av dem hadde, tilskrev de direkte den guddommelige autoriteten i visse avsnitt i de samme skriftene, en autoritet som de talte meget klart om. De var Guds salvede. Profetier om ”de siste dager” og ”Guds rike” var ikke myter eller lignelser for dem, men kjensgjerninger som all moralsk orden hvilte på, og der de selv ville bli kalt til regnskap av Gud for sin forvaltning.

Bahá'’u'’lláhs brev taler til denne forestillingsverdenen:

O jordens konger! Han som er alles øverste Herre er kommet. Riket er Guds, den allmektige beskytter, den selvbestående. . . Dette er en åpenbaring som hva dere enn besitter, aldri kan lignes med, kunne dere bare forstå det.

Vokt dere, så ikke hovmod hindrer dere fra å gjenkjenne åpenbaringens Kilde, så ikke denne verdens ting stenger dere ute som ved et slør fra ham som er himmelens Skaper. . . Ved Guds rettferdighet! Det er ikke vårt ønske å legge hånd på deres kongeriker. Vår oppgave er å gripe og beistte menneskenes hjerter. . . [72]

Vit at de fattige er betrodd i deres varetekt av Gud. Gi akt på at dere ikke svikter hans tillit til dere, at dere ikke behandler dem urettferdig, og at dere ikke vandrer på de svikefulles veier. Dere vil ganske visst bli kalt til ansvar for det han har betrodd dere på den dag da rettferdighetens vekt oppstilles, den dag da alle skal få lønn som fortjent, da alle mennesker, om de er rike eller fattige, skal få sine gjerninger veiet.

Undersøk vår Sak, forhør dere om de ting som er hendt oss, og døm så rettferdig mellom oss og våre fiender, og vær av dem som handler upartisk overfor sin neste. Hvis dere ikke stagger undertrykkerens hånd, hvis dere unnlater å ivareta de underkuedes rettigheter, hvilken rett har dere da til å hovmode dere overfor menneskene? [73]

Hvis dere ikke gir akt på de råd som vi. . . har åpenbart i denne tavle, skal Guds straffedom anfalle dere fra alle kanter, og hans rettferdige kjennelse skal bli avsagt mot dere. På den dag skal dere mangle kraft til å motstå ham, og dere skal erkjenne deres egen maktesløshet. . . [74]

Visjonen om ”Den Største Fred” vakte ingen respons hos det nittende århundres herskere. Nasjonalistisk forherligelse og imperieutvidelser skapte ivrige talsmenn for Vestens selvbevisste tro på sin egen fremgang og seier, ikke bare blant konger, men også blant parlamentarikere, akademikere, kunstnere, aviser og de store religiøse organisasjonene. Forslag til sosiale forandringer, hvor uhildete og idealistiske de enn var, ble hurtig stoppet av en sverm av nye ideologier som ble frembragt av den voksende bølgen av dogmatisk materialisme. I Orienten sank den islamske verden, blendet av sin egen påstand om å representere alt som menneskeheten noensinne kunne eller ville få vite om Gud og sannheten, stadig dypere ned i uvitenhet, sløvhet og en mutt uvennlighet overfor en menneskeslekt som ikke evnet å erkjenne denne åndelige overlegenheten.