Bahá'’u'’lláh strengeste fordømmelse er forbeholdt de barrierene som den organiserte religion har reist mellom menneskeheten og Guds åpenbaringer i historiens løp. Dogmer inspirert av gjengs overtro og finslipt av bortkastet intelligens er gjentatte ganger blitt påtvunget en guddommelig prosess som til alle tider har hatt et åndelig og moralsk siktemål. Lover om sosial vekselvirkning som ble åpenbart for å styrke samfunnslivet, er gjort til grunnlag for utvikling av gåtefulle læresetninger og skikker som har belemret de massene de var ment å skulle gavne. Til og med bruken av intellektet, menneskeslektens viktigste redskap, er med vilje blitt hemmet, noe som til sist fører til et sammenbrudd i den dialogen mellom tro og vitenskap som det siviliserte liv er avhengig av.

Følgen av denne sørgelige merittlisten er det verdensomspennende vanry som religionen er kommet i. Og enda verre er det at organisert religion i seg selv er blitt en så ondartet årsak til hat og krig blant verdens folk. ”Religiøs fanatisme og hat,” advarte Bahá’'u'’lláh for over et århundre siden, ”er en verdensoppslukende ild med en voldsomhet som ingen kan slukke. Kun den guddommelige makts hånd kan befri menneskeheten for denne ødeleggende lidelsen.” [85]

De som Gud vil holde ansvarlig for denne tragedien, sier Bahá’'u’'lláh, er menneskehetens religiøse ledere, som har formastet seg til å tale på hans vegne gjennom historien. Deres forsøk på å gjøre Guds Ord til sine private enemerker og fortolkningen av det til et middel til selvforherligelse har vært det største enkeltstående handikap som sivilisasjonens fremgang har kjempet mot. For å nå sine mål har mange av dem ikke nølt med å løfte sin hånd mot Guds budbringere selv, når de fremstod:

Religiøse ledere har i enhver tidsalder hindret sitt folk i å nå den evige frelses strender, for de har holdt autoritetens tøyler i sitt mektige grep. Noen på grunn av herskelyst, andre gjennom mangel på kunnskap og forståelse, har vært årsak til at folket har lidt tap. Ved deres bifall og bemyndigelse har alle Guds profeter drukket av offerets beger. . . [86]

I en henvendelse til presteskapet i alle trosretninger gir Bahá'’u'’lláh en advarsel om det ansvaret de så tankeløst har påtatt seg i historien:

Dere er likesom en kilde. Hvis den endres, så endres også bekkene som forgrener seg ut fra kilden. Frykt Gud og bli regnet blant de fromme. På samme måte: Hvis menneskets hjerte forderves, vil også lemmene bli fordervet. Så også med et tre: Hvis roten forderves, da vil treets grener og dets skudd og dets blader og dets frukter bli fordervet. [87]

Disse samme uttalelsene, som ble åpenbart på en tid da religiøs rettroenhet var en av de mest betydningsfulle maktfaktorer i verden, erklærte at denne makten praktisk talt hadde opphørt, og at presteskapet ikke lenger har noen sosial rolle i verdenshistorien: ”O forsamling av geistlige! Dere skal fra nå av ikke lenger finne dere i besittelse av noen makt. . .” [88] Til en spesielt hevngjerrig motstander blant det muslimske presteskap sa Bahá’'u'’lláh; ”Du er som det siste streif av sol på fjellets topp. Snart vil det svinne hen som forordnet av Gud, den altbesittende, den høyeste. Din herlighet og herligheten til slike som er som deg, er blitt tatt bort. . .” [89]

Det er ikke organiseringen av religiøs aktivitet disse erklæringene retter seg mot, men misbruket av slike ressurser. Bahá’'u'’lláhs skrifter er rause i sin påskjønnelse av ikke bare det store bidrag som organisert religion har tilført sivilisasjonen, men også av de fordelene som verden har høstet av den selvoppofrelse og kjærlighet til menneskeheten som har kjennetegnet prester og religiøse ordener i alle trosretninger:

Slike geistlige. . . som virkelig er smykket med kunnskapens og en god karakters prydelse, er sannelig som et hode for verdens legeme og som øyne for nasjonene. . . [90]

Utfordringen for alle mennesker – troende som ikke-troende, prester som legfolk – består snarere i å erkjenne at de konsekvensene som nå hjemsøker verden, er resultatet av en allmenn forkvakling av dem religiøse impuls. Menneskeheten er blitt stadig mer fremmed for Gud i løpet av det siste hundreåret, og slik har det skjedd et brudd i et forhold som selve morallivets struktur avhenger av. For å utvikle og opprettholde menneskelige verdier er den rasjonelle sjels naturlige evner absolutt nødvendige, men det er blitt vanlig å sette dem ut av betraktning:

Livskraften i menneskets tro på Gud er ved å dø ut i alle land. Intet annet enn hans styrkende medisin kan noensinne helbrede den. Ugudelighetens tærende angrep eter seg inn i det menneskelige samfunns innerste organer. Hva annet enn hans mektige åpenbarings eleksir kan rense og gjenopplive det?. . . Evnen til å frembringe en så stor og vidtrekkende forvandling er en utmerkelse som Guds Ord alene kan påstå seg å være forlenet med. [91]