3

Å FREMME GJENSIDIG STØTTE OG HJELP

Les den følgende teksten i storgruppen.

De to første tekstene som dere har studert, gjør det klart at den nåværende ungdomsgenerasjon møter et stort ansvar for å bidra til samfunnets forbedring. På dem hviler dessuten forpliktelsen til å fostre et miljø der de yngre medlemmene av samfunnet kan erverve seg slike åndelige og intellektuelle krefter som er nødvendige for å bli byggere av en ny sivilisasjon. Oppgaven er uten tvil formidabel. Som en motvekt mot de mektige sosiale kreftene som truer med å tappe deres krefter og avlede deres hensikt, kan de stole på Guds usvikelige hjelp. De må dessuten styrke evnen til å skape en atmosfære av gjensidig støtte og hjelp blant seg selv og i sine samfunn, der deres evne til å forvandle samfunnet blir mangfoldiggjort.

Nedenfor er en oppdiktet samtale mellom fire nære venner, to gutter, Sampa og Sanjiv, og to jenter, Caroline og Rayen. Disse bor i Springtown, en drabantby med 4000 innbyggere i nærheten av en storby. Mange av Springtowns innbyggere er i alderen mellom 15 og 30 år. Sampa, 18 og Rayen, 19, har akkurat avsluttet videregående skole, mens Sanjiv og Caroline, begge 21, studerer på et av storbyens større universiteter. Med unntak av Caroline, som sluttet seg til dem ganske nylig, har de kjent hverandre i mange år. De gikk på skole sammen i drabantbyens barneskole og videregående skole, og gjennom de siste tre årene har de gjort tjeneste som inspiratorer for juniorungdom. For tiden er de fire med å drive fire grupper med til sammen om lag 50 yngre ungdommer i Springtown. Det å gjøre denne tjenesten sammen har styrket deres vennskap, og de er alltid engasjert i ivrige samtaler om sine bestrebelser og fremgangen til sitt samfunn. Rayen og Sanjiv er bahá'íer.

* * *

”Vi må snakke mer om ideen om å gå på en vei av tjeneste,” begynner Sampa. ”Jeg vet at det handler om tjenesten man utfører, men det handler også om spørsmålet om hvordan tjenesten blir utført."

"Vel, jeg liker godt det faktum at vi tjener sammen," svarer Rayen umiddelbart. "Å gjøre tjeneste alene ville være vanskelig. Med slike fantastiske mennesker rundt meg som dere, finner jeg mot til å fortsette å gjøre tjeneste."

"Det er sant," legger Caroline til. "Men jeg mener at det faktum at vi tjener sammen også hjelper oss til å unngå negative adferdsmønstre. Selv har jeg måttet gjøre mange endringer siden jeg begynte å gjøre tjeneste sammen med dere folkens, endringer som det ville vært vanskelig for meg å gjøre på egenhånd."

Sanjiv smiler tankefullt til Caroline og sier: "Jeg blir minnet om hva Rettferdighetens Hus sier, at veien av tjeneste "kan bli opplevd og kjent, ikke bare av en eller to, men av mennesker i hopetall"[17]. Jeg tror det også betyr at tjeneste åpner for at et stort antall mennesker kan gjøre fremskritt og vokse sammen."

"Jeg er jo helt ny med dette," sier Caroline, ”men den enheten vi har, gjør så stor forskjell. Det er ikke bare det at vi ikke krangler, men også det at vi betrakter ting på samme måte. Vi er forenet i det vi søker å oppnå; vi går i samme retning. Jeg har møtt mange mennesker, gode og intelligente folk med store tanker, rene hensikter. Men de makter ikke å gjøre fremskritt sammen; de har ingen forenet visjon."

* * *

"Jeg tror at en side ved enhet er å akseptere at vi ikke alle går i samme fart," sier Rayen. "Hvordan var det Rettferdighetens Hus uttrykte det, Sanjiv?" spør hun med et smil i ansiktet.

"At veien ’er tilpasset ulike tempo og skrittlengder’ "[18] sier Sanjiv, stemmen hans er klar og besluttsom.

"Ulikt tempo og skrittlengde," fortsetter Rayen. "Det er lett å bare løpe i full fart fordi du kan det, men å stoppe opp, se seg tilbake, og kanskje gå tilbake for å støtte din venn, krever ekte kjærlighet og tålmodighet. Hvordan kan vi ellers gjøre fremskritt sammen?"

"Men Rayen, vi må også passe oss for at det ikke bare handler om noen veldig gode venner som gjør tjeneste sammen, men også inspirerer og inviterer de som ennå ikke er på veien til å gå sammen med oss," sier Caroline. "Hvis ikke Sanjiv hadde invitert meg med, ville jeg ikke vært her. Det er mange ungdommer der ute som virkelig ønsker å bidra til samfunnet, men de vet ikke hvordan. Vi må lære oss å skape sanne og varige vennskap med andre som også ønsker å forbedre samfunnet."

* * *

"Jeg liker virkelig det Caroline sa. Det er viktig at våre bestrebelser er ektefølte og at vi jobber hardt. Men hvis vi ikke kan hjelpe andre som også er villige til å begynne å gå en vei av tjeneste, vil det bli vanskelig å oppnå varig endring," sier Sanjiv. "Men da må vi virkelig tenke gjennom våre egne kvaliteter og holdninger, både som individer og som gruppe."

"Det er sant," sier Sampa. "Så mange gode anstrengelser blir avsporet på grunn av at menneskene som er involvert i dem, er opptatte av seg selv. Noen ganger fører dette til at man ofrer altfor mye oppmerksomhet på andres feil, og i stedet for å oppmuntre venner som kanskje strever, begynner man å kritisere dem."

"Åh, kritikk gagner ingen," sier Caroline. "Det kveler vekst. Men nå for tiden er det så vanlig i samfunnet. Noen ganger virker det som om alle kritiserer alle andre."

"Og enkelte ganger er ikke problemet at andre blir kritisert. Noen fokuserer så mye på sine egne mangler at han eller hun blir handlingslammet," sier Sanjiv.

Sampa sier: "Ingen burde noen sinne føle seg hjelpeløs. Vi blir forsikret om Guds hjelp - vi må tro på det, jeg mener virkelig tro på det - og vi har venner rundt oss. Vennskap er ikke bare å le og å ha det gøy sammen, men å være oppriktig glad for fremgangen til en venn, faktisk hjelpe hverandre til å vokse."

Rayen legger til: "Jeg tror at når folk blir oppriktige venner, og hele tiden oppmuntrer hverandre, vil det som først virker umulig, bli mulig. Da blir tjeneste ren glede, og ringen av venner vokser."

* * *

Det oppstår et øyeblikks stillhet i det de fire unge vennene funderer over disse tankene. De ser på hverandre og smiler idet en sterk åndelig fellesskapsfølelse omslutter dem. Det ser ut som alle har lyst til å si noe, men de nøler. Det virker som om Sanjiv er den som er ivrigst etter å snakke.

"Bare si det Sanjiv, bare si det," oppmuntrer Caroline ham, og alle bryter ut i latter.

"Jeg tenkte bare at vi må lære masse om disse virkelige dype tankene. La oss ta oss selv som et eksempel. Vi er alle inspiratorer, ikke sant? Tenk nå på hva som skal til for virkelig å drive en gruppe med ivrige, entusiastiske og energiske juniorungdommer i tre år, noen ganger lenger. Tenk så på det å bygge og ivareta virkelig gode vennskap med andre inspiratorer og hele tiden hjelpe hverandre. Kan vi bli gode til disse tingene hvis vi ikke er forberedt på å lære?"

Sanjivs ord sender gruppen inn i stille ettertanke igjen. "Jeg tror at stedet å begynne er det Caroline sa for litt siden, ha absolutt tro på at hvis vi er oppriktige, vil Gud hjelpe oss," sier Sampa etter en stund.

"Vi må også være ydmyke og godta at vi ikke vet alt," legger Rayen til. "Jeg tror vi lærer oss hvordan å lære. Det hjelper virkelig at vi ofte studerer sammen, støtter hverandre med gruppene, og regelmessig møtes for å reflektere og rådslå."

Caroline sier: "Jeg tror også at vi lærer å lytte til hverandre. En venn av meg pleide å si: "Jeg vet at du hørte hva jeg sa, men lyttet du virkelig til meg?" Noen ganger verdsetter man veltalenhet høyere enn det å lytte nøye og fordomsfritt. Man kan støtte hverandre bedre når man virkelig lytter til hverandre."

Sanjiv sier: "Det å lytte henger også sammen med hvordan vi rådslår. 'Abdu'l-Bahá sier at "rådslagningens hensikt må være undersøkelse av sannheten"[19]  og at "man bør vurdere sine meninger med den ytterste klarhet, sinnsro og fatning" [20].  Jeg tror at noe av det å lære består i å være oppriktig opptatt av sannheten heller enn bare å ’gi uttrykk for personlige meninger’ "[21].

"Det er selvsagt helt i orden å ha personlige meninger," sier Caroline, "men de må bli fremsatt på en måte som heller inviterer enn kveler andres synspunkter. Jeg må si at når vi møtes til refleksjonsmøter og snakker, da er det dette jeg føler: at alle våre tanker blir verdsatt og at dere folkens virkelig ønsker å vite hva hver og en tenker og føler. Jeg begynner å lære meg å bli sånn og jeg synes bare det er stort!"

* * *

Vennene fortsetter å diskutere hvordan de kan støtte hverandre så effektivt som mulig. De tenker over hvordan de kan oppnå bedre samhandling med venner. "Det er en avansert verden nå til dags, med all den nye teknologien," sier Rayen tankefullt. "Noen av oss har flere venner på Internett enn vi har i det virkelige liv. Kontakt på Internett kan foregå med et annet sett av verdier, og vi ender opp med å leve et liv fullt av motsetninger. Jeg tipper at hvis vi beholder bevisstheten om at Bahá'u'lláhs kjærlige nærvær omgir oss hele tiden, vil vi bestrebe oss på å høyne enhver samhandling med andre."

"Vi diskuterte forleden hvordan folk noen ganger tekster hverandre over halve kloden i stedet for å ha en samtale med noen som sitter ved siden av dem," sier Sampa. "Ingenting kan erstatte ekte vennskap som gjensidig er bygget på ønsket om og forpliktelsen til å forbedre ens eget samfunn. Det er et av de viktigste poengene jeg ser i denne diskusjonen."

* * *

Etter kort å ha diskutert tankene i hver del av samtalen, del dere opp i små grupper og diskuter følgende spørsmål:

a. Det å skape et miljø av gjensidig støtte, innbefatter å ha en visjon om at et stort antall ungdommer arbeider sammen som ekte venner for å forvandle sitt samfunn. Hvordan vil dere gå frem for å virkeliggjøre en slik visjon i ditt område eller samfunn? Hvor viktig ville samtalen mellom ungdommene være, og hva ville dens hensikt og innhold være?

b. Gjensidig støtte innbefatter ikke bare å hjelpe hverandre til å utføre tjenestehandlinger men også fremgang i andre aspekter av livet. Hvilke andre aspekter av livet krever gjensidig støtte? Drøft for eksempel det å innrette sin personlige adferd etter lovene og prinsippene i troen, utdannelse, arbeid og ekteskap.

c. Unge mennesker tilbringer mye tid sammen, og naturlig nok går noe av tiden med til aktiviteter som preges av moro og fritid. Ikke desto mindre er det viktig for deres fremgang å ikke kaste bort en masse tid på tomme sysler og også høyne kvalitetenpå deres samhandling med andre på forskjellige steder, deriblant elektroniske media. Hvordan kan ungdom oppnå dette?

d. Samtalen ovenfor vektlegger viktigheten av å knytte sterke vennskapsbånd mellom mennesker som gjør tjeneste sammen. Hva ser du på som vennskapets sanne natur? Hvordan vil du avgjøre hvilke vennskap som er fruktbare og hvilke som kommer i veien for unge menneskers fremgang?

 

Kilder:

[17]  Det Universelle Rettferdighetens Hus, 12. desember 2011

[18] Ibid.

[19] ʻAbdu'l-Bahá, The promulgation of Universal Peace, avsnitt 2

[20] Ibid.

[21] Ibid. Avsnitt 1

Last ned hele teksten i .doc-format her.