1852 Novemberrevolusjonen i Kautokeino

Den yttersta domen i Kautokeino

Rasmus Rasmussen Spein, Aslak Jakobsen Haetta,

Mons Aslaksen Somby, Aslak Pedersen Rist,

och Birret Nielsdatter Bals.

Minns du, Jesus, minns du dem ?

Några av dina barn som du oförtänkt frälste

och frälste så häftigt, så brinnande djupt

att de blev mördare i ditt namn.

En trodde han var uppstånden från de döda.

En sade sig vara utan kött.

En trodde sig vara - minns du? - självaste Kristus.

Det hände i kautokeino,

måndagen den 8 november 1852...

Klokkan 8 kom de til Kautokeino

30 vuxna och 19 barn.

De var heliga och rättfärdiga.

De hade Guds ande inom sig,

de var Guds barn.

Ande ! Ande !

Klockan 8 kom de andeliga,

med tjocka björkpåkar til Kautokeino.

Inget de gjorde var synd:

de piskade de otrogna på bara kroppen.

De andeliga styrdes av Gud,

de skulle regera jorden,

myndighet, präster var djävlar.

"Lapper, omvenden Eder!"

"Det er Aanden som taler igjennem mig,

jeg er Veien til Salighed,

jeg er Herrenes Herre og Kongernes Konge."

Så sade de.

 

- Fra diktsamlingen "Episod i Vikens kapell" av Beppe Wolgers, 1973

Ønsket om en bedre og mer rettferdig verden der ondskapen var drevet ut og de rettferdige regjerte jorden, ble et kollektivt ønske.

Bare en gang i sin lange historie har samene gjort et voldelig opprør mot koloniherrene i sør. Det skjedde i 1852, da en sammensveiset gruppe av unge læstadianere stormet inn i Kautokeino - midt i hjertet av sameland. De banket opp soknepresten og tok livet av lensmannen og brennevinshandleren. Denne "uhellige treenigheten" representerte de eneveldige makthaverne i de samiske og kvenske bosetningsområdene i nord.

Oppgjøret med rettsvesenet ble nådeløs. To av lederne ble halshogd i nærvær av tusen mennesker i Alta, og den tredje ble slått i hjel under fangetransporten fra Kautokeino. Ti andre ble dømt til livsvarig straffearbeid. Også mange andre fikk strenge straffer, og flere av dem døde under kummerlige forhold i fengselet. For å finansiere rettssakene inndro norske myndigheter de straffede familienes rein, omkring 3000 i tallet, som ble videresolgt.

Reidar Hirsti skriver: "Siden ble historien - som vanlig - skrevet av seierherrene. Opprørerne ble enten stemplet som villfarne og religiøse fanatikere, som sinnsyke mennesker eller som rabiate og hevngjerrige personer. Og mannen som utløste hele vekkelsen, den svenske teologen og botanikeren Lars Levi Læstadius, ble betegnet som en falsk og farlig profet."

Den nederlandske sosialantropologen Nellejet Zorgdrager mener at det var et sosialt og åndelig opprør mot et beinhardt og krenkende kolonivelde. Det blodige opprøret i Kautokeino kom fire år etter februarrevolusjonen i Frankrike i 1848. Og da Aslak hætta og Mons Somby ble halshogd, satt Marcus Trane i sitt skitne fangehull på Akershus festning. Det gikk en bølge av opprørske tanker og meninger over de europeiske landegrensene i disse årene.

De to henrettedes hoder ble fraktet til det Kongelige Fredriks Universitet i Christiania. De har i årenes løp vært brukt på en måte som kan oppleves som dypt krenkende. For eksempel ble et av hodene i 1931 avbildet i et stort plansjeverk om samenes osteologi, med fullt navn og folketilhørighet skrevet på pannebenet. Etter krav fra samisk hold, langvarig saksbehandling og omfattende pressedebatt ble Mons Sombys hodeskalle i 1966 endelig utlevert fra Anatomisk institutt ved Universitetet i Oslo til Samisk kulturminneråd av universitetsrektor Lucy Smith. Kautokeino- opprøret og dets ettervirkninger ble dermed igjen en aktuell samepolitisk sak. Hodeskallene er nå endelig sendt tilbake til samene og ble begravet i Kåfjord 21. november 1997.

Men var så det blodige dramaet på toppen av Europakartet en skvett av den franske revolusjon ? Var opprøret en del av "den politiske farsotten" som fikk autoritene og makteliten til å skjelve av redsel i mange europeiske hovedsteder ? Høyesterett i Norge mente dette. Derfor måtte man gjøre alt "for å hindre at den lavere klasse - endog med vold og makt - forsøker å bryte ned de naturlige skranker mellom seg og de høyerestående, og gjennom det vil fremtvinge en likhet som vil tilintetgjøre all sivilisasjon" heter det i domspremissene. Men samtidig innrømmet Høyesterett at de "vakte" hadde lagt av seg de "hyppigst forekommende laster, særlig brennevinsdrikk og reintyveri".

I sin kultur- og rettshistoriske avhandling påviser Nellejet Zorgdrager at Høyesterett så på reindriftssamene som en del av den norske underklassen. Men hun kan ikke spore noen åpenbare impulser fra det som skjedde på kontinentet ellers.

Kautokeino-opprøret ble umiddelbart et tema i memoarlitteratur og reiseskildringer, og etterhvert utkom også en rekke skjønnlitterære og halvdokumentariske skildringer. Forfatteren Staffan Söderblom har gitt sin bok navnet "Tjälens dygn - En lutheransk rövarroman" (1981). Den finske komponisten og folkemusikksamleren Armas Launis utga i 1922 libretto til en opera i tre akter med tittelen "Aslak Hætta". Den samiske komponisten John Persen og forfatteren Magnar Mikkelsen fullførte på midten av 1980-tallet operan "Under kors og krone", som var bestilt av Den Norske Opera, men aldri er blitt oppført.

Kautokeino-opprøret har også interessert filmskapere. Det er kjent at Nordahl Grieg som i en årrekke samlet stoff til en stor roman om Finnmarks historie, også en gang syslet med tanken på en film basert på begivenhetene i 1852. Videre har det vært arbeidet med planer om å filmatisere Olav Nordrås roman "Rød høst"(utgitt 1970).

Reidar Hirsti skriver at Læstadianismens gjennombrudd kom lenge før de politiske ismene og partiene ble til. Derfor måtte det ideologiske grunnlaget for et åndelig og sosialt opprør bli av religiøs karaktær. Den ga de opprørske elementene selvtillit, mot og styrke til å stå på.

Men etter novemberrevolusjonen i Kautokeino gikk læstadianismen snart ut over samiske og kvenske bosetningsområdene i nord som et åndelig vårvær. Den ble en vital og selvstendig kraft utenfor kirkens kontroll og herredømme. Og den ga kalottfolket større selvrespekt og mot til å gå ut med sine tanker og meninger - på tvers av all kirkelig motstand og fordømmelse.

For bahá'íer er denne hendelsen i Kautokeino et merkelig sammentreff i tid med de hendelser som var innledningen til bahá'í-troen. Og i en tid da det rundt hele verden var en rekke bevegelser som trodde at dette var endetiden, da en ny profet ville komme. Fra august til desember 1852 ble Bahá'u'll'áh, bahá'í-troens grunnlegger, holdt fengslet i et mørkt fangehull i Teheran, Persia, sammen med nesten 150 tyver, snikmordere og landeveisrøvere. Det var under disse omstendighetene i oktober 1852 og ansikt til ansikt med utsikten til sin egen snarlige død at Bahá’u’lláh mottok det første varslet om sin livsoppgave:

En natt i drømme hørtes disse opphøyede ord fra alle kanter: ”Sannelig, vi vil gjøre deg seierrik ved deg selv og ved din penn. Sørg ikke over det som har tilstøtt deg, og frykt ikke, for du er trygg. Om kort tid vil Gud oppreise jordens skatter – mennesker som vil hjelpe deg ved deg selv og ved ditt navn, hvorved Herren har gjenopplivet hjertene til slike som har gjenkjent ham.”

Kilder:

  • Politiske strøminger på Nordkalotten sett i et historisk perspektiv, Reidar Hirsti, 25. april 1999 Episoder i Vikens kapell, diktsamling av Beppe Wolgers, 1973. ISBN 91-90-038251-5 Norges offentlige utredninger (NOU) 1995:6 - Vedlegg 11 - Samene og alkoholen. Et historisk perspektiv. De rettferdiges strid: Kautokeino 1852 - samisk motstand mot norsk kolonialisme, Nellejet Zorgdrager, 1997, ISBN 82-412-0300-4 Norsk Retstidende 1854: FAjournalbok nr 54 (4/9/53-7/11/54) 1854 nr 665 24/2/1854: FAJ, JD til FA15/8/1854, Steen, 1952 Kronikk i Aftenposten av Reidar Hirsti, 5. mai 1997 Norges avisen Samfunnsliv, 10. november 1999.