Bahá'í - den yngste verdensreligionen

"Et nytt liv rører seg i denne tidsalder i alle folkeslag på jorden, og likevel har ingen oppdaget dets årsak eller fattet dets hensikt." Sitatet er hentet fra Bahá'u'lláhs skrifter som over seks millioner mennesker i dag betrakter som Guds ord for vår tid. Den berømte forfatteren Leo Tolstoj uttrykte det slik: "Vi bruker våre liv i forsøket på å løse universets mysterium, men det fantes en fange, Bahá'u'lláh, i Akká, Palestina, som hadde nøkkelen."

Bahá'íer, de som tror på Bahá'u'lláh, møter framtiden med stor optimisme. De tror Bahá'u'lláhs åpenbaring har et grensesprengende potensiale og en åndskraft - inngitt av Gud - som påvirker alt liv, og som bare kan sammenlignes med åndskraften i tidligere gudsåpenbaringer, slike som Jesus, Muhammed, Moses, Buddha. Faktisk vil menneskehetens framtid handle om hvordan vi oppfatter og praktiserer Bahá'u'lláhs lære, mener bahá'íene.

Bahá'í-troen vokser raskt.

På verdensbasis var det 400 000 troende i 1963. Ifølge Encyclopedia Britannicas årbok var antallet økt til 6,4 millioner i 1997. Det er en 16-dobling på 34 år. Det norske bahá'í-samfunnet har utviklet seg i samme takt. I dag er det 750 bahá'íer i Norge.

Encyclopedia Britannica slår også fast at bahá'í-troen har slått rot i alle slags kulturer verden over og har en større geografisk spredning enn noen annen verdensreligion etter kristendommen. Troen er etablert i 190 land, representert i over 2000 stammer og etniske minoriteter og dens skrifter kan leses på over 800 språk. Eksempelvis har bahá'í-troen hatt en eventyrlig vekst i Mongolia etter at den først ble kjent der for åtte år siden.

Fattige og rike

I utgangspunktet kan det synes som om bahá'íene har lite til felles. De kommer fra vidt forskjellige bakgrunner. De er fattige og rike, analfabeter og intellektuelle. De har vært kristne, hinduister, ateister, muslimer. Men de forenes i troen på at Bahá'u'lláh er Guds profet for vår tid. De opplever at Bahá'u'lláh inviterer til et nytt forhold mellom Gud og menneskeheten, et forhold som er i harmoni med menneskenes gryende modenhet. "Dette er Dagen," sier Bahá'ú'lláh, "da Guds ypperste gaver strømmer ut over menneskene, Dagen da hans mektigste nåde er inngytt i alle skapte ting." (Glimt IV)

Denne overbevisningen kommer stadig tydeligere til uttrykk. Ikke bare som en massebevegelse, men som et forenet, verdensomspennende samfunn med egen årsrytme, egne helligdagsmarkeringer, egen administrasjon (det er ikke noe presteskap i bahá'í-samfunnet, men valgte råd), nye lover, skoler og andre særpreg. Tradisjonelle tankesett og tradisjonelle systemer settes på prøve. Det forklarer den bitre motstanden mot bahá'íene i troens fødeland, Iran, hvor de 300.000 bahá'íene må tåle frarøvelse av utdannelse og jobb, og fortsatt i noen tilfeller fengsling og drap. På den annen side forklarer det at Representantenes Hus i Brasil møttes i en spesiell sesjon for å markere hundreårsdagen for Bahá'ú'lláhs bortgang i 1992 og for å hedre Bahá'u'lláhs skrifter som, ifølge en av politikerne, er "det mest omfattende religiøse verk ført i pennen av én enkelt mann".

Kjærlighet og svik

Bahá'í-troens historie er både eventyrlig og dramatisk. Den handler om kjærlighet, offervilje, fellesskap, svik, fengslinger, tortur og martyrdød. Med parallell til historien om Jesus og forløperen Johannes ble også folk varslet om Bahá'ú'lláhs komme. Den 23. mai 1844, i den persiske byen Shiraz, kunngjorde en 25 år gammel mann som ble kalt Báb, at budbringeren fra Gud som var ventet av folkeslag verden over, snart ville komme. Han annonserte til og med kvinnenes likestilling som et kjennetegn ved den nye tid. Det var som å tenne en ild. Tusener av kvinner og menn fra alle sosiale lag sluttet seg til Báb, overbevist om at løftene han ga om "den siste tid" var i ferd med å gå i oppfyllelse. For oss med kristen bakgrunn er det interessant å se historien om Báb i lys av den sterke messianske bevegelsen i Europa og USA på samme tid. Flere kristne grupper trodde tiden var kommet for Jesu gjenkomst. Adventister kaller fortsatt 1844 for "det store skuffelsens år" fordi menighetens grunnlegger, William Miller, "tok feil" da han hevdet at Jesus ville komme igjen i 1844.

Bahá'u'lláh fengslet

Bábs erklæring ble møtt med brutal forfølgelse fra den herskende muslimske geistlighet. Báb ble arrestert, slått, fengslet og til slutt henrettet på torget i byen Tabriz 9. juli 1850. Rundt 20 000 av hans tilhengere døde i en serie av massakrer i hele Persia. Den mest markante personligheten som overlevde massakrene, var Mírzá Husayn 'Alí, senere kjent som Bahá'u'lláh som betyr "Guds Herlighet". Han tilhørte en av Persias store adelsfamilier, men ble selv rammet av voldsbølgene. Han ble fratatt alt han eide og utsatt for fengsling, tortur og en serie landsforvisninger. Da han satt fengslet i en stinkende, underjordisk grotte i Teheran med kjettinger som veide over 50 kilo, rundt nakken, fikk han et syn som varslet om hans livsoppgave. Det lød; "Sannelig, vi vil gjøre deg seierrik ved deg selv og ved din penn.Sørg ikke over det som har tilstøtt deg, og frykt ikke, for du er trygg. Om kort tid vil Gud oppreise jordens skatter."

Bahá'u'lláh ble forvist til Bagdad. Her ga han til kjenne, i 1863, at han var budbringeren fra Gud som Báb hadde lovet ville komme. Senere ble han forvist til Konstantinopel, til Adrianopel (Edirne) og endelig til Akká i Det hellige land, dit han kom som fange i 1868. Fra Adrianopel og senere fra Akká skrev Bahá'u'lláh en rekke brev til datidens herskere, blant andre dronning Victoria, Napoleon III, tsaren av Russland og paven. Brevene er blant religionshistoriens mest bemerkelsesverdige dokumenter. De forkynte at menneskeheten snart ville bli forenet, og at en verdenssivilisasjon ville vokse fram. Det nittende århundres konger, keisere og presidenter ble bedt om å bilegge sine uoverensstemmelser, innskrenke sine stridende styrker og bruke kreftene til å opprette fred i verden.

Verdenssenter i Haifa

En rekke kilder, også observatører som ikke var bahá'íer, skrev om de grusomme forfølgelsene som rammet bahá'íene, og som førte til at Bahá'u'lláh måtte lide i førti år som landsforvist fange. Han gikk bort i Bahji, like nord for Akká, i 1892 og er gravlagt der. Følgelig er det her, i Haifa og Akká, vi i dag finner det åndelige og administrative verdenssenteret for bahá'í-troen. Hageterassene og bygningene på Karmelfjellet er særlig i ferd med å vinne verdensry for sin spesielle skjønnhet. Tusener av bahá'íer reiser hit på pilgrimsreise hvert år for - med bønn og meditasjon - å bli enda mer bevisst på å forløse sine kjærlighets- og kunnskapsevner i tjeneste for menneskeheten. Slik synliggjør de Bahá'u'lláhs egen forklaring på hvorfor han kunne holde ut lidelsen; "Han har gått med på å sitte fanget i denne mektigste borg, så hele verden kan oppnå sann frihet. Han har tømt sorgens beger til bunns, så alle jordens folk kan oppnå varig fryd og bli fylt av glede." (Ord til ettertanke s. 223)

Oppgjør med materialismen

Bahá'íene har ingen illusjoner om at en tilstand av "frihet", "varig fryd" og "glede" kan oppnås på en enkel måte. Bahá'u'lláh utfordrer til intet mindre enn forvandling i tenkning, følelse og handling. Fornyelsen vil virke inn på alt, fra personlig moral til økonomi og styresett, fra samfunnsutvikling til religiøs praksis. Det vil eksempelvis bety et oppgjør med

1) Materialismen. Bahá'u'lláh slår fast at virkeligheten er fundamentalt åndelig i sin natur. Guds egenskaper, som kjærlighet og kunnskap, er nedlagt i menneskets sjel. Og ikke bare er individet et åndelig vesen, men hele det foretagende vi kaller sivilisasjon er en åndelig prosess.

2) Egoismen. Bahá'u'lláh appellerer sterkt til at tro må vise seg i handling. "Vær omhyggelig oppmerksomme på behovene i den tid dere lever i," oppfordrer han. (Glimt IV.) Bahá'íer inspireres derfor til aktivt samfunnsengasjement ved å gi liv til ord som tjeneste, rådslagning, solidaritet, verdensborgerskap.

3) Nasjonalisme. Bahá'u'lláhs fremste utfordring er at vi alle blir verdensborgere med en dyp erkjennelse av menneskehetens enhet. Det er en naturlig følge av at menneskeheten har gått gjennom ulike stadier som stammesamfunn, bystater og nasjoner. Det neste naturlige skritt - for en menneskehet som har nådd sin modenhetsalder - er et verdenssamfunn med internasjonalt styresett, basert på selvstendige nasjoner og stammekulturer som inspireres til å dyrke egen kulturell identitet. Dagens konflikter kan med et slikt perspektiv ses på som fødselsveer til den nye verdensorden med "enhet i mangfoldighet" som kjennetegn. "Snart," lover Bahá'u'lláh, "vil den nåværende orden rulles sammen og en ny spres ut i dens sted." "Verdensenhet er det mål som den lidende menneskeheten nå streber etter."

3) Manns-dominans. Bahá'í-samfunnet arbeider bevisst og målrettet over hele verden for å sikre kvinners likeverd. Hensynet til kvinners utdannelse er eksempelvis så viktig at det er er prinsipp at en jente har fortrinnsrett til utdannelse dersom et ektepar har to barn, en jente og en gutt, og det bare er penger til å gi en av dem skolegang. "Menneskehetens verden har to vinger - den ene er kvinnene, og den andre er mennene... Ikke før kvinnenes verden stilles likt med mennenes verden i tilegnelse av dyder og fullkommenheter, kan fremgang og velstand bli oppnådd slik de bør."

"Universet er foldet sammen inni deg"

5) Rasisme. Det er meningsløst å tro at ikke ethvert menneske - uansett raseteorier, kastessytemer og andre menneskeskapte rangordninger - ikke har det samme behov og de samme muligheter for å oppleve åndens kraft i sine liv. Bahá'u'lláh sier om mennesket, uten tanke på rase: "Anser du deg selv kun som en ubetydelig skapning, når universet er foldet sammen inni deg?" Hensikten med livet - og med skapelsen - er ifølge bahá'í-skriftene å leve ut sine latente guddommelige egenskaper i tjeneste for andre. Det skjer i kraft av en frivillig og bevisst valgt tro på Gud og hans budbringer. "Virkelig kjærlighet er umulig med mindre man vender sitt ansikt mot Gud og blir tiltrukket av Hans skjønnhet," sier Bahá'u'lláh. Følgelig er Guds uendelige kjærlighet en gave som enhver kan motta. Rasisme er da også det stikk motsatte av hjertenes enhet som er selve grunnvollen i bahá'í-samfunnet.

6) Fattigdom. Bahá'íer godtar ikke at fattigdom er et selvfølgelig trekk ved den sosiale orden. For å bidra til økonomisk rettferdighet har det internasjonale Bahá'í-samfunnet allerede innført en ordning med en slags formueskatt som har det unike trekk at den betales direkte til troens verdenssenter som fordeler midlene etter globale behov. Kapitalmakt må bringes under internasjonal, demokratisk kontroll hvis den ikke skal føre til fattigdom og fortvilelse for utallige millioner, mener bahá'íene.

Religionene har én felles kilde

7) Religiøse fordommer. Det siste eksemplet, religiøse fordommer, er kanskje spesielt viktig, særlig fordi de er så knyttet til dype følelser. Slik bahá'íene ser det er religion - gjennom hele historien - den viktigste kilden til menneskelig motivasjon. "Det kan ikke være noen som helst tvil om at verdens folkeslag, uansett rase eller religion, får sin inspirasjon fra én himmelsk kilde og er undersåtter av én Gud," sier Bahá'u'lláh. (Glimt XCVI.) Et annet sted sier han: "Det lys som disse sjeler (profetene) utstråler, er årsaken til fremskritt i verden og fremgang for dens folk. De er som surdeig som gjennomsyrer den skapte verden og utgjør den besjelende kraft hvorigjennom verdens kunstarter og underverker er blitt frembragt."

Det finnes ikke noe grunnlag for å hevde at kristendommen, islam eller en annen religion er den eneste sanne tro. "Det finnes ikke to trær hvorav det ene er et tre av guddommelig nåde, det andre et Satans tre," slår Bahá'u'lláh fast. (AB, Promulgation UP 266f, sit. i "Den guddommelige kjærlighetens vei" s. 15) "Vit du med visshet at alle Guds profeters innerste vesen er ett og det samme. Deres enhet er absolutt."

Her ligger det store utfordringer for bahá'íer som kommer fra ulike bakgrunner. Det er ikke nok å være tolerant. De må anerkjenne religionenes enhet og se på både Krishna, Buddha, Moses, Jesus, Muhammed og Baha'u'lláh som Guds profeter. En bahá'í med kristen bakgrunn må eksempelvis også tro på Muhammed og anerkjenne Koranen som en Guds bok.

"Vi har budskapet for nå"

Det kan synes som et paradoks at bahá'í-troen inviterer til så stor grad av toleranse og samtidig gjør krav på den universelle sannheten for vår tid. Den hevder jo, som vi innledet med å si, at Bahá'u'lláh er profeten for vår tid og kilden til at "et nytt liv rører seg i denne tidsalder i alle folkeslag på jorden". Men som 14 år gamle Therese sier i en video som er spesielt laget med tanke for norske skoler, hvor bahá'í-troen er blitt pensum; "Vi sier ikke at vi er bedre enn alle andre. Vi sier at vi har budskapet for nå." Hun ser altså på religionene som kapitler i én bok. Det foreløpig siste kapittel er ført i pennen av Bahá'u'lláh. Hans åpenbaring er altså kilden til, ifølge bahá'íene, en organisk brobyggingsprosess verden aldri har sett maken til, mellom øst og vest, kvinne og mann, svart og hvit, religion og vitenskap.

Med andre ord; Å anerkjenne Bahá'ú'lláh som Guds profet, er for bahá'íene nødvendig for at det moderne menneske kan se seg selv, sine relasjoner og samfunnet i enhetens lys. Det er et forvandlingens lys som gir et totalt nytt perspektiv på historien, ny innsikt, ny visjon, nytt verdenssyn, nytt verdisystem, nye institusjoner. Men framfor alt gir det en åndskraft som gjør forvandlingen mulig, både for individ og samfunn. "Så mektig er enhetens lys at det kan opplyse hele verden," sier Bahá'u'lláh selv.

- Publisert i Alternativt Nettverk nr 4, juli-august 1999 -

Artikkelforfatter: Thor Henning Lerstad

Nasjonalt Åndelig Råd4. august 1999