Menneskehetens ildprøve
[1] En storm raser nå over jorden med enestående styrke. [2] Den er uberegnelig i sin kurs, katastrofal i sine øyeblikkelige følger, og samtidig ufattelig herlig i sine endelige konsekvenser. Dens styrke øker ubarmhjertig i omfang og iboende energi, og selv om det er lite påaktet, øker dens rensende kraft for hver dag som går. Menneskeheten holdes grepet i klørne til denne ødeleggende kraft og er skrekkslagen over dens uimotståelige raseri. Menneskene kan hverken forstå dens opphav, granske dens betydning eller erkjenne hva dens endelige resultat vil bli. Uforstående, forpint og hjelpeløs ser menneskeheten at Guds sterke og mektige vind trenger seg inn i verdens fagreste egner og fjerneste strøk; ryster jordens grunnvoller, forstyrrer dens likevekt og splitter dens nasjoner. Den sønderriver menneskenes hjem, legger jordens byer øde, driver dens konger i eksil og bryter ned dens bolverk, samtidig som den rykker opp jordens institusjoner med rot, formørker dens lys og lar dens innbyggere gjennomgå sjelsopprivende kvaler. ...
Ingen andre enn de som har anerkjent påstandene til både Báb og Bahá’u’lláh er i stand til å forstå de mektige prosesser som er virksomme i denne titaniske omveltningen. Tilhengerne av Báb og Bahá’u’lláh vet fullt og helt hvor de kommer fra og hva det endelige utfallet vil bli. Selv om de er uvitende om hvor langt den vil nå, ser de tydelig dens opprinnelse, er klar over dens retning og erkjenner dens nødvendighet. De observerer tillitsfullt dens gåtefulle forløp og ber innstendig om at dens voldsomhet må bli dempet. De arbeider klokt for å mildne dens raseri og ser klart for seg det klimaks av håp og frykt som omveltningen vil utløse.
Denne Guds dom, slik den oppfattes av dem som har anerkjent Bahá’u’lláh som Guds talerør og største budbringer til jorden, er både en gjengjeldelsens ulykke og en hellig tuktelse av høyeste rang. Den er en hjemsøkelse fra Gud på samme tid som den er en renselsesprosess for hele menneskeheten. Dens ild straffer menneskenes fordervelse samtidig som den sveiser dens bestanddeler sammen til et organisk, udelelig, verdensomspennende samfunn. ...
"Vær aktpågivende, o mennesker," er på den ene side de illevarslende ord som Bahá’u’lláh selv har ytret, "i forventning om den guddommelige rettferdighets dager, for den forjettede time er nå kommet." "Gi avkall på det dere eier, og grip det som Gud har brakt, han som får menneskenes nakker til å bøye seg. Vit med visshet at dersom dere ikke vender dere bort fra deres gjerninger, vil straff omgi dere fra alle kanter, og dere skal være vitne til hendelser mer smertefulle enn det dere tidligere har opplevd." Og igjen: "Vi har bestemt en tid for dere, o jordens folk! Hvis dere ikke vender dere til Gud til den fastsatte tid, vil han sannelig legge voldelig hånd på dere, og la fryktelige ulykker ramme dere fra alle kanter." ...
Bahá’u’lláh forutsier på den annen side en strålende fremtid for en verden som nå er hyllet i mørket. "Hele jorden," forsikrer Bahá’u’lláh ettertrykkelig, "er nå i en fruktbarhetstilstand. Den dag nærmer seg da den vil ha frembrakt sine edleste frukter, da de mest høyreiste trær, de mest fortryllende blomster, de mest himmelske velsignelser vil ha sprunget frem fra den." "Den tid nærmer seg da alle skapte ting vil ha kastet sin byrde. Forherliget være Gud som har skjenket denne nåde som omgir alle ting, både synlige og usynlige!" "Disse store trengsler," har han skrevet idet han forespeiler menneskehetens gyldne tidsalder, "forbereder verden på at Den største rettferdighet skal komme." Denne største rettferdighet er i sannhet den rettferdighet som Den største freds struktur alene kan og til sist vil komme til å hvile på. Den største fred vil i sin tur innvarsle den umåtelig store, den verdensomfattende sivilisasjon som for alltid vil være knyttet til ham som bærer Det største navn. ...
Nær innpå ett hundre år er gått siden Bahá’u’lláhs åpenbaring grydde over jorden. Bahá’u’lláh bekrefter selv at denne åpenbarings natur er slik at "ingen av fortidens gudsåpenbarere, unntatt i en foreskrevet grad, noensinne fullt ut har forstått den". I et helt århundre har Gud gitt menneskeheten henstand, slik at den kunne anerkjenne grunnleggeren av en slik åpenbaring, anta hans lære, forkynne hans storhet og opprette hans Orden. I hundre bind som inneholder uvurderlige forskrifter, mektige lover, enestående prinsipper, glødende formaninger, gjentatte advarsler, forbløffende profetier, sublime påkallelser og vektige kommentarer, har bæreren av et slikt budskap forkynt det ærend som Gud har betrodd ham på en måte som ingen profet før ham har gjort. I nærmere femti år og under de mest tragiske omstendigheter sendte han disse uvurderlige perler av kunnskap og visdom, som lå skjult i hans uforlignelige ytrings hav, til keisere, konger, prinser og fyrster, til herskere, regjeringer og presteskap, og til folkeslag både i øst og vest enten de var kristne eller jøder, muslimer eller tilhengere av Zarathustra. Guds stedfortreder på jorden oppgav berømmelse og rikdom, aksepterte fengsling og eksil, var uanfektet av fiendtlig avvisning og vanry og fant seg i fysiske krenkelser, mens han lot seg forvises fra sted til sted og fra land til land. ... Selv bevitner han: "Vi har sannelig ikke unnlatt å gjøre vår plikt som var å formane menneskene og å overlevere det som jeg ble pålagt av Gud, den allmektige, den mest priste. Hadde de lyttet til meg, ville de ha skuet jorden som en annen jord." Og videre: "Finnes det flere unnskyldninger igjen for noen i denne åpenbaring? Nei, ved Gud, den mektige trones Herre! Mine tegn har omgitt jorden og min makt har omsluttet hele menneskeheten, og likevel er menneskene hensunket i en merkelig søvn!"
Hvordan, kan vi spørre oss selv, har verden, som var gjenstand for en slik guddommelig omsorg, gjengjeldt ham som ofret alt for dens sak? Hvilken velkomst gav den ham, og hvilken reaksjon vakte hans oppfordring? Et oppstyr uten sidestykke i sjiismens historie hilste troens spede lys i dens fødeland. En tragisk og lynrask forfølgelse slo ned ikke mindre enn 20 000 av troens heroiske tilhengere og tente et mot som ikke engang ble overgått av det mot som flammene ved Smithfield vekket. Alle nektet de å bytte bort sin nyfødte tro mot flyktig ære og trygghet i et dødelig liv. ...
Om disse hendelser vitner ingen ringere autoritet enn Lord Curzon av Kedleston. [2] Fremstående mennesker av høy rang møtte troen med fullstendig likegyldighet; de geistlige rangspersoner i den religionen som troen var sprunget ut av, viste den ubønnhørlig hat; det folk som troen oppsto blant, viste den hånlig spott; de fleste konger og herskere som troens opphavsmann hadde henvendt seg til, møtte den med den ytterste forakt; forbannelser og trusler ble utslynget, landsforvisninger ble forordnet av dem under hvis herredømme troen hadde oppstått og først spredt seg; troens prinsipper og lover ble fordreid av misunnelige og ondskapsfulle mennesker i land og blant folk langt fra troens hjemland. Alt dette viser klart hvordan troen ble behandlet av en generasjon som var nedsunket i selvtilfredshet og likegyldighet overfor sin Gud, og som ikke enset de illevarslende spådommer, profetier, advarsler og formaninger som ble åpenbart av hans budbringere. ... [4]
Vi kan ikke unnlate å spørre hva som har skjedd og fortsatt skjer på tross av at troen ble møtt med en så fullstendig og vanærende avvisning, i løpet av dette første bahá'i-århundre, - et århundre fylt med grusomme voldshandlinger og heftige lidelser for Baháulláhs forfulgte tro. Keiserriker styrtet i grus, kongedømmer ble undergravet, dynastier utslettet og kongehus tilsmusset. Konger ble myrdet, forgiftet, drevet i eksil, undertrykt i sine egne riker, mens de få gjenværende tronene fortsatt skjelver av ringvirkningene av andre monarkers fall. ... Ingen som nøkternt overveier utslagene av denne ubarmhjertige og revolusjonerende prosess som har pågått over så forholdsvis kort tid, kan vel unngå å trekke den slutning at de siste hundre år må ansees som en av de mest katastrofale omveltningsperioder i menneskehetens historie hva kongemaktens skjebne angår. ... [5]
Samtidig med at lykken har snudd seg for de kronede forvaltere av jordisk makt, har det skjedd en ikke mindre oppsiktsvekkende tilbakegang i den innflytelse som verdens åndelige ledere har utøvet. De kolossale hendelsene som har innvarslet oppløsningen av så mange kongeriker og keiserdømmer, inntraff nesten samtidig med at de tilsynelatende uinntagelige høyborger for det religiøse ortodoksi smuldret bort. Den samme prosess som hurtig og tragisk beseglet kongers og keiseres skjebne og utslettet deres dynastier, har også vært virksom overfor de geistlige ledere både innen kristenheten og islam, har skadet deres prestisje og i noen tilfeller omstyrtet deres høyeste institusjoner. "Makten er fratatt både konger og geistlige." De førstenevntes ære og prakt er blitt overskygget, og de sistnevntes makt er tapt for godt. ... [6]
At samholdet i noen av disse institusjonene er blitt ugjenkallelig splittet, er så åpenbart at enhver klok iakttager hverken kan ta feil av det eller benekte det. Kløften mellom fundamentalistene og de liberale blant deres tilhengere blir stadig større. Deres trosbekjennelser og dogmer er blitt utvannet og i enkelte tilfeller ignorert og forkastet. Deres grep på menneskelig atferd løsner, og deres embetsmenn avtar i antall og innflytelse. Fryktsomheten og falskheten hos deres talsmenn er i flere tilfeller blottstilt. Deres eiendommer har i noen land forsvunnet og gjennomslagskraften av deres religiøse opplæring har minsket. Deres templer er delvis forlatt og ødelagt, og at de fullstendig har glemt Gud, hans lære og hans formål, har svekket dem og overøst dem med ydmykelser. ... [7]
Men selv om vi ser bort fra bevisene på oppløsning i de religiøse institusjonene, viser det seg at tegnene på moralsk forfall ikke er mindre bemerkelsesverdige og betydningsfulle. ... Samme hvor vi vender vårt blikk, samme hvor flyktige våre observasjoner er av det denne generasjonen sier og gjør, kan vi ikke la være å bli slått av de åpenbare bevis på moralsk forfall hos menn og kvinner rundt oss, hva enten det dreier seg om deres privatliv eller deres samfunnsliv.
Det som fremfor noe har ført til et så alvorlig og iøynefallende onde, er utvilsomt at religionen som sosial kraft er blitt svekket, noe som tilbakegangen av de religiøse institusjonene bare er et ytre tegn på. "Religion," skriver Bahá’u’lláh, "er det beste middel til å skape orden i verden og ro og tilfredshet blant alle som bor i den . Svekkelsen av religionens søyler har styrket de uvitendes hender og gjort dem dristige og hovmodige. Sannelig sier jeg, alt som senker religionens høye nivå, vil forøke likegyldigheten hos de onde og til slutt ende i anarki." "Religion," sier han i en annen tavle, "er et strålende lys og et uinntagelig tilflukssted til beskyttelse og velferd for verdens folk, for gudsfrykt ansporer mennesket til å holde fast ved det gode og sky alt ondt. Dersom religionens lampe skulle bli formørket, vil følgende bli kaos og forvirring, og godhetens, rettferdighetens, roens og fredens lys vil opphøre å skinne." ...
Dette må vi innrømme er den tilstand som både individer og institusjoner nærmer seg. "Man kan ikke finne to mennesker," har Bahá’u’lláh skrevet i beklagelse over den tilstand en villfaren menneskehet befinner seg i, "som kan sies å være utad og innad forenet. Tegnene på splid og ondskap er tydelige over alt, selv om alle ble skapt til harmoni og enhet." "Hvor lenge," utbryter han i den samme tavle, "vil menneskeheten bli ved med sin egensindighet? Hvor lenge vil urettferdigheten fortsette? Hvor lenge skal kaos og forvirring herske blant menneskene? Hvor lenge skal uenighet herje samfunnet? Akk, fortvilelsens vinder blåser fra alle kanter, og den strid som splitter og plager menneskene, øker daglig."
Et så dekadent samfunn, som enten vil måtte gjenfødes eller gå til grunne, fremviser mange typiske trekk: Religiøs intoleranse, rasehat og patriotisk arroganse har brutt frem; utslagene av egoisme, mistenksomhet, frykt og bedrageri er åpenbare; terrorisme, lovløshet, drukkenskap og kriminalitet sprer seg; den uslukkelige tørst og febrilske søken etter jordisk forfengelighet, rikdom og behag øker; familiesamhørigheten svekkes; foreldrenes myndighet i barneoppdragelsen blir slappere; stadig flere henfaller til overdreven luksus; uansvarlige holdninger overfor ekteskapet brer seg, og den derav følgende bølge av skilsmisser er stigende. Kunst og musikk degenererer, litteraturen infiseres og pressen blir korrupt. "Dekadensens profeter" blir stadig mer aktive, og deres innflytelse brer seg. De går inn for samliv utenfor ekteskap, preker nudismens filosofi og kaller sømmelighet en intellektuell vrangforestilling. De nekter å se på frembringelse av barn som den hellige og fremste hensikt med ekteskapet, og erklærer at religion er opium for folket. Dersom de ble gitt frie tøyler, ville de føre menneskene tilbake til barbari, kaos og endelig tilintetgjørelse. ... [8]
Men la ingen misforstå min hensikt eller fordreie denne hovedsannhet som er essensen i Bahá’u’lláhs tro. Hver og en av bahá'i-troens tilhengere fremholder uforbeholdent og urokkelig alle profeters guddommelige opprinnelse. Det fundamentale enhet mellom disse Guds budbringere bli klart anerkjent, kontinuiteten i deres åpenbaringer bekreftet og den gudgitte autoritet og det innbyrdes samsvar mellom deres bøker erkjent. Enheten i deres mål og hensikt blir kunngjort, det unike i deres innflytelse understreket, og den endelige forsoning mellom deres lære og deres tilhengere blir forkynt og forventet. "Alle har sitt sete på den samme trone, ytrer den samme tale og forkynner den samme tro," er Bahá’u’lláhs vitnesbyrd.
Den tro som er knyttet til Bahá’u’lláhs navn, har slett ikke til hensikt å fornedre de profetene som har gått forut for ham, og forringe deres lære, formørke utstrålingen fra deres åpenbaring det minste, eller fordrive deres lære fra tilhengernes hjerter. Heller ikke vil den oppheve grunnsetningene i deres doktriner, forkaste noen av deres bøker eller undertrykke de rettmessige forhåpninger som deres tilhengere måtte ha. Bahá’u’lláh avviser påstanden om at noen religion er Guds endelige åpenbaring til mennesket og benekter at hans egen åpenbaring er den siste. Dermed innskjerper han det grunnleggende prinsipp at religiøs sannhet er relativ, at det er en ubrutt sammenheng i guddommelig åpenbaring og at religiøs erfaring er fremadskridende. Bahá’u’lláhs mål er å utvide grunnlaget for alle åpenbarte religioner og å avdekke mysteriene i deres skrifter. Han krever en uforbeholden anerkjennelse av at de har samme siktemål. Han gjentar de evige sannheter de inneholder, samordner deres funksjoner, sondrer mellom det vesentlige og autentiske på den ene side, og på den annen side det uvesentlige og uekte i deres lære. Han skiller de guddommelige sannheter fra den overtro som er fremmet av prestene . Og med dette som grunnlag forkynner han muligheten for, og spår til og med det uunngåelige i, at religionene forenes og at deres høyeste håp fullbyrdes. ... [9]
Heller ikke må man et øyeblikk tro at Bahá’u’lláhs tilhengere forsøker å vanære eller på noen måte forkleine den rang som verdens religiøse ledere innehar, enten de nå er kristne, muslimer eller tilhengere av noen annen trosretning, når bare deres atferd er i samsvar med med deres kall og de viser seg å være sin stilling verdig. "Slike geistlige," bekrefter Bahá’u’lláh, "... som virkelig er prydet med kunnskap og godhet, er sannelig som et hode for verdens legeme, og som øyne for nasjonene. Menneskenes ledelse har til alle tider vært og er fremdeles avhengig av disse velsignede sjeler." ... [10]
Det er med henvisning til den forvandling av folks levemåte, tanker og handlinger som hver religion forårsaker, at Bahá’u’lláh åpenbarer disse ord: "Er ikke hensikten med enhver åpenbaring å skape en forvandling av hele menneskehetens karakter - en forvandling som skal manifestere seg både utad og innad og som skal påvirke både det indre liv og de ytre forhold? For dersom menneskehetens karakter ikke skulle komme til å forandres, ville det være innlysende at Guds universelle manifestasjon var formålsløs."
Ytret ikke Kristus selv disse ord til sine disipler: "Ennu har jeg meget å si eder, men I kan ikke bære det nu; men når han, sannhetens Ånd, kommer, skal han veilede eder til hele sannheten"?
Av Kristi ord, som er bekreftet av evangeliet, vil enhver fordomsfri iakttager raskt forstå storheten i den tro som Bahá’u’lláh har åpenbart og skjønne hvilken overveldende tyngde hans påstanden har. ... [11]
Dersom vi ønsker å være tro mot det som følger av Bahá’u’lláhs budskap i dets enorme bredde, bør hans tro virkelig ansees som høydepunktet i en syklus, det siste stadiet i en serie av suksessive, forberedende og fremadskridende åpenbaringer som begynner med Adam og ender med Báb. Disse åpenbaringene har banet veien for og i stadig økende grad imøtesett den dagenes dag da han som er den lovede i alle tidsaldre skal åpenbare seg. ... [12]
Det er overveldende å forestille seg den vidtrekkende betydning av de latente mulighetene i denne tro, som savner sidestykke i verdens åndelig historie, og som markerer høydepunktet i en universell profetisk syklus. Våre øyne blendes av stråleglansen fra tusenårsrikets herlighet, som troen i tidens fylde kommer til å utsende. Vi evner ikke å måle storheten av den glans som troens opphavsmann vil fortsette å kaste over rekken av profeter som er forutbestemt til å fremstå etter ham.
Allerede i løpet av mindre enn ett århundre [13] har de gåtefulle prosesser som er frembrakt av troens skapende ånd, forårsaket omveltninger i samfunnet som ingen kan lodde dybden av. Selv har troen gjennomgått en inkubasjonsperiode i løpet av sine første år, og har, gjennom fremveksten av et system som langsomt utkrystalliserer seg, igangsatt en gjæringsprosess i menneskehetens liv alminnelighet - en gjæring som er blitt skapt for å ryste selve grunnvollen i et kaotisk samfunn, for å rense dets livsblod, omdanne dets institusjoner og gi dem nye siktemål, og for å forme dets endelige skjebne. Hva annet kan det observante øye eller det fordomsfrie sinn, som er kjent med tegnene og varslene som bebuder fødselen og ledsager fremveksten av Bahá’u’lláhs tro, tilskrive denne skrekkelige, globale omveltningen og dens medfølgende ødeleggelse, elendighet og frykt, om det ikke skulle være at kimen til hans verdensorden er i ferd med å bryte frem? Selv har han utvetydig erklært at denne verdensorden har "forstyrret verdens likevekt og revolusjonert menneskenes ordnede liv". Til hvilken virksom kraft kan opprinnelsen av denne illevarslende krise, som er uforståelig for menneskene og uovertruffen i menneskehetens historie, tilbakeføres annet enn til den uunngåelige utbredelse av den verdensomveltende, verdensbestyrkende og verdensforløsende ånd som Bab forsikret "vibrerer i alle skapte tings innerste virkelighet"? Mange rystelser i dagens samfunn bærer tydelig bud om fødselsveene til en tidsalder som har holdt stand mot trykket fra Bahá’u’lláhs åpenbaring, som har oversett hans kallen, og som nå strever med å kaste sin byrde: Samfunnet preges av krampetrekninger; menneskets tanker gir seg avsindige utslag overalt i verden; voldsomme motsetningsforhold mellom raser, trosretninger og klasser blusser opp; hele nasjoner forliser; konger faller; keiserdømmer styrter i grus; dynastier forgår; geistlige hierarkier bryter sammen; hevdvunne institusjoner går i oppløsning og verdslige så vel som religiøse bånd, som så lenge holdt medlemmene av menneskerasen sammen, smuldrer hen. Denne utviklingen har pågått med stadig større styrke siden utbruddet av første verdenskrig, som jo kom umiddelbart før de første årene i den formative epoke i Bahá’u’lláhs tro, og den er en direkte følge av den impuls verden ble gitt gjennom den skapende, rensende og omformende innflytelsen av hans ånd. ... [14]
Mysteriøst, langsomt og uimotståelig fullfører Gud sin plan. Dette til tross, er det syn som i dag møter våre øyne, bildet av en verden som er håpløst viklet inn i sitt eget garn, aldeles likegyldig overfor den røst som i et århundre har kalt den til Gud, og som er sørgelig underdanig de forførende stemmer som lik sirenene forsøker å lokke verden ned i en bunnløs avgrunn.
Gud har ingen annen hensikt enn å innlede den store, gyldne tidsalder for en menneskehet som så lenge har vært splittet og plaget. Dette gjør han på måter som han alene formår, som han alene kan utgrunne. Menneskehetens nåværende tilstand, ja, til og med dens nærmeste fremtid er mørk, smertelig mørk. Men dens fjerne fremtid er strålende, herlig strålende - så strålende at intet øye kan forestille seg det.
1. «En storm raser nå» til «som ble åpenbart av hans budbringere». (The Promised Day is Come - Mars, 1941 side 1-6)
2. Skrevet i mars 1941.
3. Lord Curzon av Kedleston (1859-1925) var en britisk politiker; visekonge av India (1895-98); valgt inn i Overhuset i 1908; utenriksminister i 1919.
4. «Vi kan ikke unnlate» til «hva kongemaktens skjebne angår». (The Promised Day is Come - Mars, 1941 side 49-50)
5. «Samtidig med at» til «de sistnevntes makt er tapt for godt». (The Promised Day is Come - Mars, 1941 side 76)
6. «At samholdet i noen» til «overøst dem med ydmykelser». (The Unfoldment of World Civilization - Mars, 1936 og The World Order of Baháulláh 1938 side183-184)
7. «Men selv om vi ser bort fra» til «ville de føre menneskene tilbake til barbari, kaos og endelig tilintetgjørelse». (The Unfoldment of World Civilization - Mars, 1936 og The World Order of Baháulláh 1938 side186-188)
8. «Men la ingen misforstå» til «høyeste håp fullbyrdes». (The Promised Day is Come - Mars, 1941 side 111-112)
9. «Heller ikke må man» til «av disse velsignede sjeler». (The Promised Day is Come - Mars, 1941 side 114-115)
10. «Det er med henvisning til" til «overveldende tyngde hans påstand har». (The World Order of Baháulláh-Further Considerations - Mars, 1930 og The World Order of Baháulláh 1938 side 25)
11. «Dersom vi ønsker å være tro» til «skal åpenbare seg». (The Dispensation of Baháulláh - Februar, 1934 og The World Order of Baháulláh 1938 side 103)
12. «Det er overveldende å forestille seg» til «omformende innflytelse av hans ånd». (God Passes By 1944 kapitel XI-XII)
13. Skrevet i 1944.
14. «Mysteriøst, langsomt og uimotståelig» til «intet øye kan forestille seg det». (The Promised Day is Come - Mars, 1941 side 120)