Bahá'í-samfunnet i Norge

View Original

‘Abdu’l-Bahá og den store krigen

«Mennesket har lagt grunnlaget for fordommer, hat og uenighet med sine medmennesker ved å mene at nasjonaliteter har forskjellig viktighet og anse raser som forskjellige når det gjelder rettigheter og privilegier.»
Det sier ‘Abdu’l-Bahá i en tale i 1912. Hans radikale analyse av krisene i samtiden skilte seg ut fra «progressive» bevegelser og tenkere, slår Amín Egea fast i denne artikkelen.

Analysen til Bahá’u’lláhs sønn og bahá’í-troens overhode 1892 - 1921, stilte seg kritisk til den store fredsoptimismen ved inngangen til 1900-tallet. Og den påstod at årsakene til krig ikke bare manglet internasjonal organisering, men var rotfestet i en feilaktig oppfatning av mennesket. «‘Abdu’l-Bahás tilnærming frontkolliderte derfor med tidens diskurser og de materialistiske premissene som lå til grunn for dem,» skriver Egea.

‘Abdu’l-Bahá talte på en tid da ideologiene som var karakteristiske for en ulikhetskultur (rasisme, nasjonalisme, sexisme osv.), var på fremmarsj og gradvis presset menneskeheten inn i det som ville bli det blodigste og mest katastrofale århundre i dens historie, skriver Amín Egea. Bildet viser ‘Abdu’l-Bahá under besøket i Green Acre i Maine, USA, i 1912. (fra centenary.bahai.us)



Av Amín Egea

Da ‘Abdu’l-Bahá besøkte Europa og Nord-Amerika mellom 1911 og 1913, opplevde Vesten en periode med stor velstand og fred. Europa hadde hatt nesten førti år uten en krigshandling på sin jord, mens USA hadde tilbrakt nær et halvt århundre med helbredelse av sårene fra sin borgerkrig. Den akselererende teknologiske og industrielle fremgangen på begge sider av Atlanteren ble stolt utstilt år etter år på internasjonale utstillinger som ble besøkt av innbyggere og herskere fra alle verdenshjørner. De vestlige økonomiene hadde oppnådd velstand uten sidestykke, noe som førte til endringer i sosial organisering. Det er dermed ikke overraskende at for å beskrive folkeopinionen i årene forut for utbruddet av den første verdenskrig, uttalte en berømt østerriksk forfatter flere tiår senere: «Aldri hadde Europa vært sterkere, rikere, vakrere eller sikrere på en bedre fremtid.»1

William Howard Taft, USAs 27. president
og USAs 10. høyesterettsjustitiarius.

En slik tillit til en fredfull og blomstrende fremtid ble også støttet av raske endringer i internasjonal politikk. Fredskonferansene holdt i Haag i 1899 og 1907 overbeviste mange statsmenn og fremstående tenkere om at muligheten for krig ble stadig mindre. For første gang hadde de fleste av verdens nasjoner i fellesskap oppnådd globale avtaler rettet mot å forebygge krig, og den mest lovende av disse var kanskje etableringen av en internasjonal voldgiftsdomstol. Eksperter på internasjonal rett trodde at land som var i konflikt, kunne løse sine tvister gjennom voldgift, uten å ty til våpen eller blodsutgytelse. Fra 1899 til den store krigens utbrudd ble hundrevis av voldgiftsavtaler undertegnet for å sikre fred mellom signatarlandene. Til og med Storbritannia og Tyskland signerte en avtale i 1904. 2 Hvert av disse fremskrittene ble applaudert av de mange statsmenn som var interessert i internasjonalisme som en vei til fred. Den interparlamentariske union, for eksempel, som samlet mer enn 3 000 politikere fra hele verden, støttet domstolen uten motforestillinger. Ledere som president Theodore Roosevelt og hans etterfølger William Taft, støttet domstolen. Filantrop Andrew Carnegie, som var president for the New York Peace Society – en organisasjon som hadde invitert ‘Abdu’l-Bahá til å tale til dens medlemmer – betalte for byggingen av the Peace Palace i Haag. Bygningen ble innviet med stor stas i august 1913, bare ett år før den store krigens utbrudd.

Overbevisningen om at løsningen på krig primært lå i internasjonal organisering, var så sterk at Haag-konvensjonen av 1907 ble enig om opprettelsen av en internasjonal domstol som ikke bare skulle megle, men også administrere rettferdighet og håndheve internasjonal rett. Detaljene for en slik domstol ble utsatt til en fremtidig Haag-konferanse som var planlagt holdt det skjebnesvangre året 1915.

Ivan S. Bloch

Den akademiske verden ga også, gjennom individers verker og studier, troverdighet til dette optimistiske fremtidssynet. Lærde argumenterte for at en krig mellom verdensmakter ville være så kostbar økonomisk og så ødeleggende militært at verdens handel, bankene, de politiske partiene og den allmenne verdensopinionen utvilsomt ville bringe enhver krigslignende fristelse til fornuft.

«Selve den utvikling som har skjedd i krigens mekanisme, har gjort krig til en upraktisk operasjon», skrev Ivan S. Bloch (1836–1902) i The Future of War. Han la til: «Dimensjonene i moderne krigsutrustning og samfunnets organisering har gjort dens gjennomføring til en økonomisk umulighet.»3

I tråd med dette presenterte Norman Angell psykologiske og biologiske argumenter i The Great Illusion (1911) – som ble oversatt til mer enn tjue språk – for å vise at krig ville være en øvelse i irrasjonalitet og selvmord for de stridende parter.

Optimisme spredde seg også til fredsbevegelsen, som ikke bare var mer innflytelsesrik enn den er i dag, men kunne nyte godt av langt flere ressurser og mer støtte. David Starr Jordan, som hadde en ledende stilling i the World Peace Foundation og som var Stanford-universitetets første president – og som inviterte ‘Abdu’l-Bahá til å tale på Stanford – gikk så langt som å spørre i 1913: «Hva skal vi si om Europas store krig som alltid truer, alltid er forestående og som aldri kommer? Menneskelig talt, er det umulig. … Men foruten uhell – trippelententen stilt opp mot trippelalliansen – vi skal ikke forvente noen krig.»4

Andrew Carnegie som hadde møtt ‘Abdu’l-Bahá personlig og mottatt minst tre brev fra ham, snakket på lignende vis året før krigen: «Har det noen gang vært fare for krig mellom Tyskland og oss, medlemmer av den samme teutoniske rase? Det har aldri engang vært tenkelig … Vi er alle av det samme teutoniske blod, og forenet kunne vi sikre verdensfred.» 5

Som i andre kretser, uttrykte mange i internasjonalistbevegelsen absolutt tro på megling som det ultimate middel for å få slutt på krig. «Jeg kan bevise, og dette er veldig viktig», sa J. P. Santamaria, en argentinsk representant på Lake Mohonk-konferansen om internasjonal voldgift samme år som ‘Abdu’l-Bahá talte på dette fremstående arrangementet (1912), «at flertallet av de latinamerikanske republikkene allerede har utvekslet avtaler hvorved væpnede konflikter praktisk talt blir umulig.» 6

«Vi tror ikke bare at Frankrike, men også Tyskland og Japan med glede ville slutte seg til England og USA ved voldgiftstraktater som for alltid ville gjøre krig umulig», sa en annen av arrangementets talere. 7

Om det var som et resultat av tro på teknologisk fremgang, håp til den positive innflytelsen av internasjonal politikk rettet mot fred, forvissning om økonomiens makt eller tillit til vitenskapelig fornufts overlegenhet, var de rådende visjonene for menneskehetens fremtid på tidspunktet for ‘Abdu’l-Bahás besøk til Vesten strengt basert på materielle kriterier. Utbruddet av første verdenskrig viste hvor feilaktig denne forutsetningen var.

‘Abdu’l-Bahás radikale analyse av årsakene til krig

Diagnosen av verdenssituasjonen som ble fremlagt av ‘Abdu’l-Bahá, var svært forskjellig fra hans samtidiges diagnose. Selv om han ved tallrike anledninger henviste til behovet for å etablere internasjonale organer med globalt omfang og tilstrekkelig utøvende makt til å gripe inn i konflikter mellom land, 8 innprentet han også i sitt publikum det presserende behovet for å sette søkelys på de moralske årsakene til krig og de åndelige betingelsene for etablering av fred.

David Starr Jordan
(Foto: Library of Congress, Washington, D.C.)

Langt fra å argumentere at krig ganske enkelt var resultatet av manglende internasjonal organisering, hevdet han at den også var rotfestet i en feilaktig oppfatning av mennesket, som uopprettelig ledet mot splittelse og strid. Han advarte særlig mot farene ved rasisme og nasjonalisme, som definerer individet i henhold til materielle parametere – henholdsvis kroppslig utseende og det samfunn der man er født – og prioriterer mennesker og hele samfunn i henhold til disse faktorene, og dermed skaper ulikhet og urettferdighet og fostrer hat og fremmedgjøring blant menneskegrupperinger. Han henviste også til religiøst hat, som han beskrev som motstridende ikke bare i forhold til grunnlaget for religion, men også i forhold til den guddommelige vilje.

«Alle fordommer, det være seg religiøse, rasemessige, politiske eller nasjonale, må gis avkall på, for det er disse fordommene som har forårsaket verdens sykdom», sa han i en tale i Paris i 1911. Han hevdet at fordommer er «en alvorlig lidelse. Hvis den ikke blir stanset, kan den føre til at hele den menneskelige rase tilintetgjøres. Hver eneste ødeleggende krig, med sin forferdelige blodsutgytelse og elendighet, er blitt forårsaket av den ene eller annen av disse fordommene.» 9

«Mennesket har lagt grunnlaget for fordommer, hat og uenighet med sine medmennesker», forklarer han i 1912 i en tale i en kirke i Brooklyn, «ved å mene at nasjonaliteter har forskjellig viktighet og anse raser som forskjellige når det gjelder rettigheter og privilegier.»10

«Så lenge disse fordommer rår, vil menneskehetens verden ikke få hvile», skrev han flere år senere.11

‘Abdu’l-Bahá avviste premissene som hver av disse tankemodellene var basert på. Han benektet for eksempel den objektive eksistensen av raser, idet han i stedet uttalte at «menneskeheten er ett slag, én rase og slekt som befolker den samme klode.»12 Han benektet også at nasjoner er naturlige realiteter, idet han henviste til nasjonale oppdelinger som «innbilte linjer og grenser».13 Han benektet enhver vesentlig forskjell mellom religioner, siden de alle har en felles opprinnelse, deler den samme åndelige grunnvoll og i hovedsak er ett og det samme. Videre bekreftet han at religiøse forskjeller har sin årsak i «dogmatisk fortolkning og blind etterligning, noe som er i strid med grunnlaget som ble etablert av Guds profeter.»14 Han understreket at disse aspektene ved religion må forsvinne og gikk til og med så langt som å erklære at «hvis religion er årsak til fiendskap, er visselig mangel på religion bedre enn dens nærvær.» 15

Han talte på en tid da ideologiene som var karakteristiske for en ulikhetskultur (rasisme, nasjonalisme, sexisme osv.), var på fremmarsj og gradvis presset menneskeheten inn i det som ville bli det blodigste og mest katastrofale århundre i dens historie. Rasisme fikk for eksempel støtte fra en betydelig del av tidens vitenskapelige miljø og var fast etablert i store deler av verden i form av diskriminerende og segregerende lover. Den gjennomgikk til og med en betydelig transformasjon utstyrt med nye «vitenskapelige» teknikker – slike som kraniometri, frenologi og fysiognomi – som inspirerte nye og avskyelige initiativer til «sosial reform», slike som eugenikk og rasehygiene. Nasjonalisme hadde for første gang i historien innpodet i flertallet av menneskeheten visjonen om en klode delt opp i landparseller definert av raser, kulturer og språk. Den var drivkraft for imperialistisk og kolonialistisk politikk, mens kolonialisme i sin tur eksporterte nasjonalisme ved å pålegge tidligere ikke-eksisterende kategorier og definisjoner på borgere og territorier over hele verden. Samtidig var langvarige religiøse konflikter fremdeles svært tilstedeværende og gjenopplivet gamle klagemål og krigerske stemninger – slik de kroniske problemene på Balkan, som var i full sving da ‘Abdu’l-Bahá besøkte Vesten, er et eksempel på.

Selv individer og organisasjoner med edle mål hadde slike ulikhetsdoktriner. Mange pasifister, for eksempel, betraktet krig ikke så mye som et moralsk problem, men som et biologisk problem. Påvirket av rasisme og sosialdarwinisme, baserte de sin kritikk av krig på argumentet at «sterke» menn ble sendt til slagmarken der de døde, mens «svake» menn ble igjen og reproduserte seg. De mente at konsekvensen av et slikt fenomen var «rasemessig svekkelse».

Norman Angell

«Bare mannen som overlever, følges av sitt slag», skrev den tidligere nevnte David Starr Jordan. Mannen som blir igjen, er bestemmende for fremtiden. Fra ham kommer den ‘menneskelige grøde’ …»16

Langs de samme linjer kritiserer også Norman Angell kolonialistisk ekspansjon i biologiske termer, idet han argumenterer med at dominans og kontakt mellom sivilisasjoner forlenget livet til «svake raser».

«Når vi ‘overvinner’ de servile rasene», resonnerte Angell i sin internasjonale bestselgende bok, «vil vi, langt fra å eliminere dem, gi dem bedre livsmuligheter ved å introdusere orden, etc., slik at den lavere menneskelige kvalitet lett vil bli videreført ved den høyeres erobring. Hvis det noensinne skulle skje at de asiatiske rasene utfordrer den hvite på det industrielle eller militære felt, vil det for en stor del være takket være arbeidet med rasevern, som har vært resultatet av Englands erobring …»17. I 1933 skulle Angell bli tildelt Nobels fredspris.

Benjamin Trueblood, the American Peace Societys sekretær som møtte ‘Abdu’l-Bahá i Washington, D.C., tok opp muligheten for et fremtidig verdensforbund som en konsekvens av et «stort raseforbund» i den angelsaksiske verden.18 Denne ideen lignet den som ble fremmet av Andrew Carnegie.

I denne sammenheng kan vi forstå – med det perspektiv gitt oss av at mer enn et århundre har passert siden hans reiser – at ‘Abdu’l-Bahás advarsler om årsakene til krig ikke kunne forstås av samfunn nedsenket i tankeparadigmer som var helt forskjellige fra de han presenterte.

Og akkurat som betydningene og diagnosene av årsakene til krig som ble gitt av ‘Abdu’l-Bahá var forskjellige fra datidens dominerende diskurser, var også forslagene til etablering av fred forskjellige. Som forklart, hadde det internasjonale samfunn satt sitt håp til lovgivning og internasjonale institusjoner som mekanismer for å sikre fred. Noen pasifister trodde oppriktig at slike endringer også behøvde visse folkeslags rasemessige hegemoni. ‘Abdu’l-Bahá, derimot, understreket en helt annen sammenheng: Å skape fred ville bare være mulig når menneskeheten nådde forståelsen av at den er én, og handlet i henhold til dette prinsippet. Han fremla denne ideen i mange av talene sine. For eksempel i Minneapolis uttalte han at mennesker «må innrømme og anerkjenne menneskehetens enhet. På denne måten vil oppnåelsen av sant fellesskap blant menneskene være sikret og fremmedgjøringen av raser og individer forhindret … Proporsjonalt med erkjennelsen av menneskehetens enhet og solidaritet, er fellesskap mulig, misforståelser vil bli fjernet og virkeligheten vil bli tydelig.» 19

Ved å komme med en slik uttalelse, presenterte ‘Abdu’l-Bahá sine tilhørere for en radikal utfordring. Anerkjennelsen av menneskeslektens enhet innebærer på den ene side aksept for at det er en opprinnelig identitet som er felles for alle mennesker, som går utover ethvert fysisk eller tilfeldig mangfold mellom individer. Det innebærer også oppgivelsen av enhver visjon om mennesket som er grunnlag for holdninger som rasisme, sexisme, uhemmet nasjonalisme og religiøs eksklusivisme, som rettferdiggjør menneskelig ulikhet. ‘Abdu’l-Bahás tilnærming frontkolliderte derfor med tidens diskurser og de materialistiske premissene som lå til grunn for dem.

Den store krigen

Selv om ‘Abdu’l-Bahá ved tallrike anledninger roste fremgang som menneskeheten opplevde, for eksempel innen økonomi, politikk, vitenskap og industri, advarte han også om at materiell fremgang alene ikke ville være i stand til å bringe sann velstand uten en tilsvarende åndelig fremgang.

«Materiell sivilisasjon angår materiens eller legemenes verden», forklarte han under sitt besøk til Sacramento, «men guddommelig sivilisasjon er etikkens og moralens rike. Før nasjonenes moralske tilstand har utviklet seg og menneskelige dyder når et høyt nivå, er det umulig for menneskeheten å oppnå lykke.» 20

Fra dette perspektiv var ulikhetsideologiene som gjennomtrengte alle områder av menneskelig bestrebelse, totalt ute av stand til å fremme varig fred, inkludert innen bevegelser som fremmet pasifisme, internasjonalisme og diplomati.

«Den aller største fred kan ikke sikres gjennom rasemakt og innsats», forklarte ‘Abdu’l-Bahá i en tale i Pittsburgh:

"Den kan ikke bli etablert av patriotisk hengivenhet og offer, for nasjoner er svært forskjellige, og lokal patriotisme har begrensninger. Videre er det tydelig at politisk makt og diplomatisk evne ikke bidrar til universell enighet, for regjeringers interesser er varierte og egoistiske. Heller ikke vil internasjonal harmoni og forsoning være et resultat av menneskelige meninger som er konsentrert om dette, for meninger er ufullkomne og essensielt forskjellige. Universell fred er en umulighet ved menneskelige og materielle midler; den må komme ved åndelig kraft …

Tenk for eksempel på menneskets materielle fremgang det siste tiåret. Skoler og høyskoler, sykehus, filantropiske institusjoner, vitenskapelige akademier og filosofitempler er grunnlagt, men hånd i hånd med disse bevis på utvikling har oppfinnelsen og produksjonen av midler og våpen for tilintetgjørelse av mennesker økt tilsvarende …

Hvis de moralske forskriftene og grunnlaget for guddommelig sivilisasjon blir forent med menneskets materielle fremskritt, er det ingen tvil om at menneskeverdenens lykke vil oppnås og at det fra alle kanter vil bli forkynt de glade tidender om fred på jord.” 21

Basert på denne forutsetningen utfordret ‘Abdu’l-Bahá et feilaktig optimistisk syn på verden, idet han bemerket at hvis de moralske og åndelige dimensjonene av sosial virkelighet også ble vurdert, så ville det bli tydelig at verden opplevde en tid med stort forfall. «Dersom verden skulle forbli som den er i dag», sa han i Chicago i 1912, «vil den stå overfor stor fare.» 22

«Legg merke til hvordan mørke har bredt seg over verden», forklarte han i Denver:

“I alle verdenshjørner er det strid, uenighet og krigføring av noe slag. Menneskeheten er nedsenket i et hav av materialisme og beskjeftiget med denne verdens anliggender. De har ingen tanke utenom jordiske eiendeler og fremviser intet ønske foruten denne flyktige, dødelige eksistensens lidenskaper. Deres høyeste hensikt er oppnåelsen av materielt levebrød, fysiske bekvemmeligheter og slike verdslige nytelser som utgjør lykke for dyreverdenen fremfor menneskets verden.” 23

 ‘Abdu’l-Bahá advarte mot den akutte risiko for en forestående internasjonal konflikt ved ikke mindre enn sytten anledninger. «Europa har selv», sa han i Paris i 1911, «blitt som et enormt arsenal fullt av eksplosiver, og må Gud forhindre at det antennes – for skulle dette skje, ville hele verden bli involvert.» 24

Til tross for denne og andre eksplisitte advarsler, forble hans tilhørere stort sett upåvirket. Tillit til materielt velvære veide tyngre for den offentlige opinion enn hans diagnose av verdens moralske tilstand. 25

Han gjentok sine advarsler i årene mellom slutten av første verdenskrig og sin bortgang i 1921. I sin korrespondanse forklarte han at en andre verdensbrann var nært forestående, til tross for redslene forårsaket av den første verdenskrig og de enorme fremskrittene som hadde blitt gjort innen internasjonalt styresett med etableringen av Folkeforbundet.

«Selv om representanter fra forskjellige regjeringer er samlet i Paris for å legge grunnlaget for universell fred og dermed skjenke hvile og trøst til menneskehetens verden», skrev ‘Abdu’l-Bahá i 1919, «er misforståelser blant enkelte individer likevel ennå dominerende, og egeninteresse råder fremdeles. I en slik atmosfære vil universell fred ikke være praktisk mulig, nei, nye problemer vil oppstå.» 26

«For i fremtiden vil det avgjort bryte ut en ny krig, verre enn den siste», skrev han i 1920. «Om dette er det sannelig ingen tvil overhodet.» 27

I et annet brev sendt samme året var han enda mer eksplisitt. Etter å ha presentert – som han hadde gjort i sine taler i Vesten – noen av de åndelige kravene for etableringen av fred, avsluttet han med å spesifisere noen av elementene som til slutt skulle føre menneskeheten til andre verdenskrig bare nitten år senere:

“På Balkan vil misnøyen fortsette. Uroen der vil øke. De beseirede makter vil fortsette å egge til uro. De vil ty til ethvert tiltak som kan tenne krigens flamme på nytt. Nylig oppståtte bevegelser med global utbredelse vil anstrenge seg til det ytterste for å fremme sine hensikter. Venstrebevegelsen vil oppnå stor betydning. Dens innflytelse vil spre seg.” 28

Et nytt samfunns fødsel

Ingen av ‘Abdu’l-Bahás lesere bør være fristet til å tenke at han i sin forklaring av Bahá’u’lláhs lære bare beveget seg innenfor den teoretiske sfære. Tvert imot, mens hans innsats for å spre Bahá’u’lláhs budskap var enorm, var hans bestrebelser for å bringe denne læren inn i handlingssfæren kolossale. I en samtale i London, for eksempel, idet han henviste til en av de mange kongressene som ble holdt på den tiden, og som samlet filantroper som var ivrige etter å forbedre verden, understreket ‘Abdu’l-Bahá: «Å vite at det er mulig å nå en tilstand av fullkommenhet, er bra – og å marsjere fremad på denne veien er bedre. Vi vet at å hjelpe de fattige og å være barmhjertige, er bra og gleder Gud, men kunnskap alene metter ikke et sultende menneske …» 29

Gjennom hele sin embetstid ledet ‘Abdu’l-Bahá bahá’í-samfunnet til å gjøre seg til en modell for det fremtidige samfunnet forutsagt av Bahá’u’lláh – et samfunn der menneskeheten ville kunne bevitne forvandlingene som ledsager anvendelsen av Bahá’u’lláhs lære på sosiale og mellommenneskelige relasjoner.

I flere av sine taler beskrev ‘Abdu’l-Bahá bahá’íene i Persia (nå Iran) som ett slikt eksempel. De levde i et miljø der religiøs segregering var en sosial realitet. Tilhengere av Zarathustra, jøder, kristne og andre religiøse minoriteter levde isolert fra sine muslimske naboer og også adskilt fra hverandre. Idet de ble betraktet som urene vesener (najis), var minoritetsgruppene utsatt for strenge regler som regulerte ikke bare deres relasjoner til muslimer, men også jobbene de utførte og til og med klærne de var kledd i. I dette miljøet var det å bringe folk fra forskjellig religiøs bakgrunn sammen i det samme rommet ikke bare tabu, men utenkelig. Til tross for dette klarte bahá’í-samfunnet i Persia å bli – først under veiledning av Bahá’u’lláh og så av ‘Abdu’l-Bahá – en sammensveiset gruppe bestående av mennesker fra alle religiøse bakgrunner. Idet de hadde til felles sin tro på den forvandlende kapasiteten i Bahá’u’lláhs lære, var de i stand til å tilsidesette fordommer som var arvet fra samfunnet rundt dem og fra deres forfedre, og arbeide sammen for å bedre forholdene for sine medborgere. Det tok ikke lang tid før persiske bahá’íer – menn som kvinner – lærte å ta beslutninger i fellesskap og å iverksette dem uten hensyn til forskjellig bakgrunn eller kjønn.

En slik endring resulterte ikke bare i den enestående veksten av bahá’í-samfunnet, men også i spredningen av mange sosiale og veldedige prosjekter over hele landet. Under ‘Abdu’l-Bahás embetstid klarte for eksempel de persiske bahá’íene å etablere ikke mindre enn tjuefem skoler, blant dem noen av landets første skoler for jenter. Fra det første tiåret av det tjuende århundre etablerte bahá’íene i Persia også helsesentre i flere byer, blant dem Sahhat-sykehuset i Teheran, som fulgte ‘Abdu’l-Bahás instruksjoner om å inkludere i sin intensjonserklæring at det ville yte «tjeneste til menneskeheten, uavhengig av rase, religion og nasjonalitet», en revolusjonær erklæring på den tid og på det sted. 30

Mens dette skjedde i Østen, arbeidet amerikanske bahá’íer, under ledelse av ‘Abdu’l-Bahá, for rasemessig integrering i sitt samfunn.

«Bestreb dere med liv og sjel for å skape enhet og harmoni blant de hvite og de svarte og dermed bevise enheten i bahá’í-verdenen, der forskjell i farge ikke har noen plass, men kun hjertene tas i betraktning», skrev han i et av sine brev til dem. «Forskjeller i farge, land og rase er uten betydning i bahá’í-troen – tvert imot overvinner bahá’í-enheten dem alle og avskaffer alle disse fantasier og innbilninger.» 31

Han oppfordret dem også til å «bestrebe seg for at de svarte og de hvite kan samles på ett møtested og med den største kjærlighet omgås broderlig med hverandre.» 32

«Samle disse to rasene – svarte og hvite – i ett råd hvis det er mulig», skrev han ved en annen anledning, «og skap slik kjærlighet i hjertene at de ikke bare skal forenes, men blandes til én virkelighet. Vit visselig at som et resultat, vil forskjeller og krangler mellom svarte og hvite bli fullstendig avskaffet.» 33

Prosessen som bahá’í-samfunnet i USA gjennomgikk som ledet til at det ble en modell for rasemessig integrering, ble akselerert av ‘Abdu’l-Bahás besøk til Nord-Amerika – gjennom hans personlige eksempel, hans deltagelse i integrerte møter, hans oppmuntring til bahá’íene som holdt møtene og hans stadige instruksjoner om temaet rase i alle byene han besøkte.

Etter krigen ga ‘Abdu’l-Bahá Agnes Parsons, en bahá’í og medlem av det øvre samfunnslag i Washington D.C., i oppdrag å organisere den første Race Amity Conference (Rase-vennskapskonferanse), som fant sted i mai 1921. Arrangementet, som fremmet rasemessig enhet og harmoni, ga støtet til en nasjonal bevegelse som kopierte konferansen i forskjellige deler av USA i de følgende årene, idet de involverte ikke bare det amerikanske bahá’í-samfunnet, men også mange andre organisasjoner og samfunnsledere. Resultatet av disse bestrebelsene var forvandlingen av bahá’í-samfunnet til å bli en gruppe som var aktivt engasjert i å forvise rasefordommene som var så tilstedeværende i samfunnet rundt det.

Agnes Parsons

I sin innsats for gjennom det verdensomspennende bahá’í-samfunnet å fremlegge empiriske bevis for at enhet og frihet fra fordommer leder til fred, fremmet ‘Abdu’l-Bahá også samarbeidsbånd mellom Vestens og Østens bahá’íer. Fra tidlig i det tjuende århundre oppmuntret han persiske bahá’íer til å reise til Europa og Nord-Amerika og vestlige bahá’íer til å besøke Persia eller India. Han fremmet kontakten mellom bahá’í-samfunn. For eksempel inkluderte the Star of the West, tidsskriftet for bahá’íene i USA, en del på persisk og ble regelmessig sendt til Persia. Ettersom utviklingsprosjekter i Persia vokste og ble mer komplekse, oppmuntret ‘Abdu’l-Bahá vestlige bahá’íer til å støtte dem og gi hjelp. Som et resultat flyttet Susan Moody, dr.med., i 1909 til landet for å arbeide på Sahhat-sykehuset i Teheran. Moody ble etterfulgt av andre bahá’íer, blant dem lærer og skoleadministrator Lilian Kappes, sykepleier Elizabeth Stewart og lege Sarah Clock. I 1910 ble the Orient-Occident Unity dannet med det formål å etablere samarbeid på forskjellige felter mellom Persias og USAs folk. 34 Denne organisasjonens arbeid involverte ikke bare mange bahá’íer, men også andre prominente organisasjoner og individer.

Susan Moody

Alle disse forvandlingene ga glimt av de sosiale implikasjonene av prinsippene som ble kunngjort av ‘Abdu’l-Bahá og presenterte eksempler på virkningene som skapes ved i praksis å anvende prinsippet om verdensenhet og forståelsen av mennesket som var blitt gjort kjent av Bahá’u’lláh.

Fra venstre mot høyre: Lillian Kappers, Muhibbih Sultan, hans kone Muchul Khanum, dr. Susan Moody, dr. Sarah Clock og Elisabeth Stewart, 1911 i Teheran.

Oppmerksomhet på de umiddelbare behovene

Den 24. juni 1914 ble erkehertug Franz Ferdinand, arvingen til det østerriksk-ungarske keiserrikets trone, myrdet i Sarajevo. Noen få uker senere var de europeiske maktene i krig, og katastrofen som ‘Abdu’l-Bahá hadde forutsagt bare noen få år i forveien, ble en realitet.

De ottomanske regionene Syria og Palestina unnslapp ikke de alvorlige konsekvensene av verdensbrannen. Området ble rammet av hungersnød forårsaket av ottomanske tropper som plyndret regionene da de krysset territoriet for å nå Egypt, der de forsvarte den strategiske Suezkanalen. I Haifa-området var forholdene særlig vanskelige. Lokalbefolkningen inngikk allianser i ulike retninger. Araberne var splittet mellom dem som sympatiserte med franskmennene og dem som støttet det ottomanske imperiet, mens medlemmene av den store tyske kolonien støttet sitt eget land. Disse splittelsene forårsaket spenning og førte noen ganger til vold. Byen var også mål for bombing fra sjøen. Derfor opplevde Haifa og dens omgivelser etter få uker en rask overgang fra en tilstand av relativ fred til alvorlig usikkerhet i forbindelse med en humanitær krise. Konflikten forårsaket akutte behov som krevde umiddelbar oppmerksomhet.

Før krigen hadde ‘Abdu’l-Bahá tatt skritt som ville gi ham muligheten til å bedre disse forholdene. Hans mest synlige bidrag var å skaffe mat til innbyggerne i Haifa og dens omgivelser. Ved det tjuende århundrets begynnelse hadde ‘Abdu’l-Bahá etablert forskjellige jordbrukssamfunn rundt Galileasjøen og i Jordandalen, med det i ‘Adasiyyih i det nåværende Jordan, som det viktigste. Under krigens hardeste år sendte ‘Abdu’l-Bahá forsendelser med matvarer fra dette området til Haifa der han benyttet ca. 200 kameler for bare én tur, noe som gir oss en idé om hjelpens omfang. 35 For å distribuere maten blant befolkningen, organiserte han et sofistikert rasjoneringssystem ved bruk av kuponger og kvitteringer for å sikre at maten nådde alle som trengte den, samtidig som det forhindret misbruk.

«Han var alltid klar til å hjelpe de nødstedte og de trengende», er det sitert at et vitne har sagt i 1919 i Londons Christian Commonwealth:

“… ofte avsto han selv og hans egen familie fra livets nødvendigheter for at de sultne skulle få mat og de nakne få klær. … I tre år tilbrakte han måneder i Tiberias og Adassayah der han førte tilsyn med omfattende landbruksarbeider og skaffet hvete, mais og andre matvarer for vårt underhold, og til å distribuere blant de sultende muslimske og kristne familiene. Om det ikke hadde vært for hans forutseenhet og endeløse aktivitet, ville ingen av oss ha overlevd. I to år ble hele avlingen spist opp av gresshoppesvermer. Til tider dekket de himmelen som mørke skyer i timevis. Dette, kombinert med de tyrkiske tjenestemennenes uhørte utpressing og plyndring og tyskernes omfattende kjøp av matvarer som de skulle sende til «fedrelandet» i en knapphetstid, førte til hungersnød. Bare i Libanon døde mer enn 100 000 mennesker av sult.” 36

«‘Abdu’l-Bahá er en stor trøst og hjelp for alle disse fattige, redde, hjelpeløse menneskene», lød en annen rapport. 37

Noen få år senere – like etter krigen – beskrev en britisk hæroffiser ‘Abdu’l-Bahás rolle i å gjenforene de splittede folkene i Haifa, idet ha sa: «Mange ser til ham for å løse problemene som oppstår mellom muslimske og kristne sekter.»38

Å lese virkeligheten i krisetider

De tre nivåer av handling som ble gjennomført av ‘Abdu’l-Bahá med hensyn til problemet krig – deltagelse i sin tids diskurser, bygging av et samfunn basert på åndelige prinsipper og å vie oppmerksomhet til de umiddelbare behovene som oppstår fra krigsutbrudd – gir oss en mulighet til å reflektere, nesten ett hundre år etter hans bortgang, over hensiktsmessigheten av tankemodellene som i dag påvirker globale beslutningsprosesser.

I dag, som da, er verden preget av et stort antall trusler. Den stadige forverringen av miljøet, det mangelfulle globale økonomiske systemet – som tillater eksistensen av ekstrem rikdom og fattigdom og samtidig i perioder forårsaker alvorlige økonomiske kriser – forekomsten av krig i en rekke former og dens konstante trussel i en kontekst av teknologisk utvikling uten sidestykke, den raske spredningen og assimileringen av hatpropaganda av alle slag og av alle retninger og fremveksten av en uhemmet nasjonalisme med en tilhørende kampanje mot menneskelig mangfold og motstand mot prosessene med global forening er bare noen av utfordringene som menneskeheten står overfor. I tillegg til disse som er blitt skapt av menneskene selv, er det andre av en uventet og naturlig karakter som på lignende måte som den nåværende globale pandemien, retter søkelyset mot skjørheten til et menneskelig økosystem som er blitt sterkt svekket av indre splittelser og ulikheter.

Hvis responsen på disse krisene – som noen er uten sidestykke – skal baseres på motsetninger som ligner på dem til internasjonalistene eller pasifistene i årene før den store krigen, kan vi forvente at ethvert botemiddel som anvendes, vil være dramatisk begrenset i sin påvirkning. Kan for eksempel en menneskehet som ennå klynger seg til et nasjonalistisk syn på verden, fremskaffe en adekvat respons på globale problemer? Er det mulig for samfunn som oppfatter forbruk og akkumulering av varer som en vei til sann lykke, å finne løsninger på kriser som for eksempel global oppvarming?

Hvis vi følger ‘Abdu’l-Bahás råd, bør diagnosen av disse og fremtidige kriser ikke bare avhenge av en analyse av de materielle omstendighetene som er til stede i hver av dem, men bør også behandle de grunnleggende moralske årsakene til disse fenomenene. Noen av disse inkluderer jakt etter egeninteresser, det å underkaste seg materialisme, oppfatninger om at kamp og strid er legitime midler for å løse konflikter, vedvarende fordommer som fornekter menneskelig likeverd og forvrengning av hensikten med religion. Som ‘Abdu’l-Bahá konsekvent uttalte i sine taler og skrifter, avhenger løsningene på problemene som rammer menneskeslekten, ikke bare av en endring av menneskehetens materielle forhold, men også av en forvandling av vår forståelse av hva det betyr å være menneske, av vår eksistensielle hensikt og av det moralske rammeverk som vi baserer våre handlinger på.

—————

Om forfatteren:
Amín Egea bor i Barcelona, Spania. Han er forfatter av forskjellige verker om ‘Abdu’l-Bahás liv og lære, inkludert de to bindene The Apostle of Peace (George Ronald, 2017 og 2019), Un clamor por la paz («Et rop om fred», Editorial Bahá’í de España, 2021), og ‘Abdu’l-Bahá, la construcción de un nuevo mundo («‘Abdu’l-Bahá: Byggingen av en ny verden», Editorial Bahá’í de España, 2021).

Referanser

1 Stefan Zweig, The World of Yesterday (London: Cassell and Company, 1947), 152.

2 For en liste over voldgiftsavtaler signert før 1912, se Denis P. Myers, Revised List of Arbitration Treaties (Boston: World Peace Foundation, 1912).

3 Ivan S. Bloch, The Future of War (Toronto: William Brigs, 1900), xi. Sitert av Sandi E. Cooper, «European Ideological Movements Behind the Two Hague Conferences (1889–1907)» (PhD. diss., New York University, 1967). Dette var sjette bind av Blochs Budushchaya voina v tekhnicheskom, ekonomicheskom i politicheskom otnosheniyakh (St. Petersburg: Tipografiya I. A. Efrona, 1898).

4 David Starr Jordan, What Shall we Say? Being Comments on War and Waste (Boston: World Peace Foundation, 1913), 18.

5 Andrew Carnegie, «The Baseless Fear of War», The Advocate of Peace, april 1913, 79–80.

6 Report of the annual Lake Mohonk Conference on International Arbitration (1912), s. 49.

7 Address of Samuel B. Capen. Report of the annual Lake Mohonk Conference on International Arbitration (1912), s. 159.

8 For noen kommentarer og skrifter av ‘Abdu’l-Bahá om dette temaet, se for eksempel: Makatib-i-Hadrat ‘Abdu’l-Bahá, bind 4 (Tehran: Bahá’í Publishing Trust, 121 B. E.), 161; Selections from the Writings of ‘Abdu’l-Bahá (Haifa: Bahá’í World Centre, 1978) 202:11 og 227:30; ‘Abdu’l-Bahás visdom (Oslo: Nasjonalt Åndelig Råd for Bahá’is i Norge, 1974), s. 102–103; Promulgation of Universal Peace (Wilmette, IL: Bahá’í Publishing Trust, 2012), 98:10 og 103:11.

9 ‘Abdu’l-Bahás visdom, s. 95–96.

10 ‘Abdu’l-Bahá, Promulgation of Universal Peace, 82:11.

11 ‘Abdu’l-Bahá, Selections from the Writings of ‘Abdu’l-Bahá, 227:10. Dette er del av en av ‘Abdu’l-Bahás brev til the Central Organization for a Durable Peace, i Haag.

12 ‘Abdu’l-Bahá, «Address to the International Peace Forum, New York, 12. mai 1912», Promulgation of Universal Peace, 47:6.

13 ‘Abdu’l-Bahá, Promulgation of Universal Peace, 98:6.

14 ‘Abdu’l-Bahá, Promulgation of Universal Peace, 110:15.

15 «Abdul Baha Gives His Impressions of New York», The Sun (New York), 7. juli 1912, 8.

16 David Starr Jordan, War’s Aftermath (Boston: Houghton Mifflin Company, 1914), xv.

17 Norman Angell, The great illusion (London: William Heinemann, 1910), 189.

18 Benjamin Trueblood, The Federation of the World (Boston: The Riverside Press, 1899), 132.

19 ‘Abdu’l-Bahá, Promulgation of Universal Peace, 105:6.

20 ‘Abdu’l-Bahá, Promulgation of Universal Peace, 113:15.

21 ‘Abdu’l-Bahá, Promulgation of Universal Peace, 44:13–15.

22 ‘Abdu’l-Bahá, Promulgation of Universal Peace, 104:1.

23 ‘Abdu’l-Bahá, Promulgation of Universal Peace, 107:4.

24 «Apostle of Peace Here Predicts an Appalling War in the Old World», The Montreal Daily Star, 31. august 1912, 1. [De følgende inkluderer en rekke ufullstendige sitater – de fleste mangler sidetall eller utgiverdata] For andre kommentarer om muligheten for en krig, se Promulgation of Universal Peace, 3:7, 103:11, 108:1, 114:2; ‘Abdu’l-Bahá on Divine Philosophy (Boston: The Tudor Press, 1918), 95. «The Awakening of Older Nations», The Advertiser (Montgomery, Alabama), 7. mai 1911; «Turks Prisoner for 40 Years», The Daily Cronicle (London), Western Edition, 17. januar 1913, 1; «Abdul-Baha’s Word to Canada», Toronto Weekly Star, 11. september 2012; Montreal Daily Star, 11. september 1912, 2; «Abdul Baha’s Word to Canada», Montreal Daily Star, 11 September 1912, 12; «Persian Peace Apostle Predicts War in Europe», Buffalo Courier, 11. september 1912, 7; «Message of Love Conveyed by Baha», Buffalo Enquirer, 11. september 1912, 5; «Urges America to Spread Peace», Buffalo Commercial, 11. september 1912, 14; «Abdul-Baha an Optimist», Buffalo Express, 11. september 1912, 1; «Bahian Prophet Returns After a Trip to Coast», Denver Post, 29. oktober 1912, 7.

25 ‘Abdu’l-Bahás visdom, s. 67:5.

26 ‘Abdu’l-Bahá, brev til David Buchanan i Portland, Oregon, Star of the West, 28. april 1919, 42.

27 Brev til Ahmad Yazdaní, Selections from the Writings of ‘Abdu’l-Bahá, 228:2.

28 Brev sendt via Martha Root, Selections from the Writings of ‘Abdu’l-Bahá, 202:14.

29 ‘Abdu’l-Bahá in London (London: Bahá’í Publishing Trust, 1982) 60.

30 Seena B. Fazel og Minou Foadi. «Baha’i health initiatives in Iran: a preliminary survey», The Baha’is of Iran, red. Dominic P. Brookshaw og Seena B. Fazel (New York: Routledge, 2008), 128.

31 Selections from the Writings of ‘Abdu’l-Bahá, 75.

32 Bonnie J. Taylor og National Race Unity Conference, red., The Power of Unity (Wilmette, IL: Bahá’í Publishing Trust,1986), 30.

33 The Power of Unity, 28.

34 Dette navnet ble antatt i 1912. Dets tidligste navn var the Persian-American Educational Society.

35 For mer informasjon om dette, se Iraj Poostchi, «Adasiyyah: A Study in Agriculture and Rural Development», Bahá’í Studies Review 16 (2010), 61–105.

36 «News of ‘Abdul Baha», Christian Commonwealth (London), 22. januar 1919, 196. Tekst i Amín Egea, The Apostle of Peace, bind 2 (Oxford: George Ronald, 2018), 427–428.

37 «Bahai News», Cristian Commonwealth (London), 3. mars 1915, 283. Tekst i The Apostle of Peace, bind 2, 410.

38 W. Tudor Pole, sitert i «Palestine of Tomorrow», Christian Commonwealth (London), 24. september 1919, 614. Tekst i The Apostle of Peace, bind 2, 426.

Lenke til engelsk original: https://bahaiworld.bahai.org/library/reading-reality-in-times-of-crisis/

Markeringer verden over av 100-årsdagen for ’Abdu’l-Bahás bortgang:
Se artikler, filmer, dekning av markeringene på www.bahai.org og www.bahai.no