Å gi er vår natur

“Å gi og å være gavmild hører til mine kjennetegn,” skrev Bahá’u’lláh, “vel er det med den som smykker seg med mine egenskaper.”

Akkurat som stearinlysets hensikt er å skjenke lys, ble den menneskelige sjel skapt for å gi sjenerøst. Vi oppfyller vår høyeste hensikt i et liv med tjeneste, der vi gir av vår tid, energi, kunnskap og økonomiske ressurser. “Dere … må frembringe skjønne og vidunderlige frukter, så det kan være dere selv og andre til gavn.”

‘Abdu’l-Bahá har skrevet at “enkeltmenneskets ære og utmerkelse består i at det blant alle verdens skarer bør bli en kilde til samfunnets vel.” Selvsagt medfører det å strebe etter å tjene menneskeheten mange utfordringer, og søker man et liv i tjeneste må man enkelte ganger være villig til å tåle noe motgang. Men å ofre på denne måten er ikke en årsak til sorg; snarere en lykkebringer – det innebærer å akseptere en porsjon ubehag for andres velferd og lykke, å gi avkall på det som er lavere for det som er høyere. Som ‘Abdu’l-Bahá har uttalt: “å dø med hensyn til egoet” lar “den levende Guds skinnende glans … stråle frem”.

Impulsen til å gi springer ut fra kjærligheten til Gud. Idet denne kjærligheten fyller våre hjerter, vil sjenerøsitet komme til å kjennetegne mønsteret for vår oppførsel; når vi tjener andre av kjærlighet til Gud, er vi verken motivert av håp om anerkjennelse og belønning eller av frykt for straff. Et liv i tjeneste for menneskeheten medfører ydmykhet og løsrivelse, ikke egennytte og brautende fremferd. “Skjenk meg din nåde, så jeg kan tjene dem du elsker,” lyder en velkjent bønn av ‘Abdu’l-Bahá. “Gi meg å drikke av selvforglemmelsens beger; ifør meg dens kledning, og nedsenk meg i dens osean. La meg bli som støv på dine elskedes sti.”

Bahá’u’lláh formaner oss med følgende ord: “Vær gavmild i velstand og takknemlig i motgang. Vær din nestes tillit verdig, og betrakt ham med et lyst og vennlig ansikt. Vær en skatt for de fattige, en formaner for de rike, en besvarer av de nødlidendes rop, en beskytter av ditt løftes hellighet. Vær rettferdig i din dom og forsiktig i din tale. Vær ikke urettferdig mot noe menneske, og vis idel saktmodighet overfor alle mennesker. Vær som en lampe for dem som vandrer i mørke, en glede for de bedrøvede, en sjø for de tørstige, en havn for de fortvilede, en støtte og forsvarer for den som er offer for undertrykkelse. La redelighet og rettskaffenhet prege alle dine handlinger. Vær et hjem for den fremmede, en trøst for de lidende, et fast tårn for flyktninger. Vær øyne for de blinde og et ledende lys for de villfarendes føtter. Vær en prydelse på sannhetens åsyn, en krone på troskapens panne, en søyle i rettferdighetens tempel, et livsens åndepust for menneskeslektens legeme, et banner for rettferdighetens hærskarer, et lysende legeme over dydens horisont, dugg for det menneskelige hjertes jordbunn, en ark på kunnskapens osean, en sol på gavmildhetens himmel, en edelsten på visdommens diadem, et skinnende lys på din generasjons himmelhvelving, en frukt på ydmykhetens tre.”