Bønn

Bønn

Bønn

Akkurat som kroppene våre trenger næring for å utvikle seg ordentlig, trenger vi regelmessig bønn for vår åndelige næring og helse. Bønn er mat for sjelen; den virker fordypende på Guds kjærlighet i våre hjerter og trekker oss nærmere ham. “Det finnes intet i tilværelsens verden lifligere enn bønn. … Den saligste tilstand er bønn og påkallelse.” Å leve i en tilstand av bønn innebærer ikke bare å fremsi hellige ord i stunder av tilbedelse; det er også anbefalt at vi i løpet av dagen bør vende våre hjerter mot Gud.

Bønn er i sin høyeste form et rent uttrykk for kjærlighetsfull prising av Gud. “Den sanne gudsdyrker bør i sin bønn ikke bestrebe seg så meget på å be Gud om å oppfylle sine ønsker og begjær, men heller regulere dem og avpasse dem etter den guddommelige vilje. Bare ved en slik holdning kan man få den følelse av indre fred og tilfredshet som alene bønnens kraft kan gi.” Men det er også naturlig at vi ofte vil be og bønnfalle Gud om hjelp. Etter en slik bønn, bør vi tenke gjennom og handle etter det som fremstår som den beste løsning, og så se om våre bestrebelser blir bekreftet. Vi bør ha full tillit til Guds nåde og være overbeviste om at han vil skjenke oss det som er det beste for oss.

Meditasjon

Meditasjon

Meditasjon

Evnen til å meditere er et særlig kjennetegn ved det menneskelige vesen. Faktisk ville menneskelig fremgang – åndelig, materielt eller sosialt – være umulig uten refleksjon og ettertanke. Bahá’u’lláh uttaler: “O Bahás folk! Kilden til håndverk, vitenskap og kunst er refleksjonsevnen.”

Bahá’í-skriftene foreskriver ikke noen fast fremgangsmåte for meditasjon. Men det er imidlertid klart at hvilken form det enn har, innebærer det fokusert refleksjon. Gjennom meditasjon er individet i stand til å vinne ny og verdifull innsikt i abstrakte og praktiske ting. Men å legge altfor mye vekt på enhver tanke som dukker opp i sinnet i løpet av denne prosessen kan være mot sin hensikt. Noen tanker kan være til liten eller ingen nytte; de er “som bølger som beveger seg på havet uten resultat. Men hvis meditasjonsevnen bades i det indre lys og kjennetegnes av guddommelige egenskaper, vil resultatene bli bekreftet.”

“Fremsi Guds vers hver morgen og aften” er et råd fra Bahá’u’lláh av grunnleggende betydning for bahá’í-livets mønster. Likevel formaner han oss til ikke å være stolte over omfanget av de hellige skrifter som vi kanskje leser, og sier at “bedre er det om et menneske leser ett eneste vers med fryd og utstråling enn om det sløvt skulle lese alle de hellige bøker fra Gud”. I samme avsnitt advarer han mot å lese hellige vers på en måte som kan føre til at man blir trett: “På deres sjeler skal dere ikke legge det som vil trette og tynge dem, men heller det som vil lette og oppløfte dem, slik at de kan sveve på de guddommelige versenes vinger opp mot demringsstedet for hans åpenbare tegn; dette vil føre dere nærmere Gud, forstod dere det bare.”

Den daglige praksis med å lese fra de hellige skrifter gir oss en naturlig anledning til å meditere over dyptgripende begreper og til å gjennomtenke hvordan de kan bli anvendt i vårt eget liv og for vår personlighet, og dessuten for bestrebelser for å bidra til samfunnets fremgang. Slik meditasjon er en hjelp til å gi akt på Bahá’u’lláhs råd om å “la hver morgen bli bedre enn sin aften og hver morgendag rikere enn sin gårsdag.”

Faste

Faste

Faste

Faste har vært en viktig del av religionenes praksis gjennom menneskehetens historie. Mange av Gudsmanifestasjonene selv gikk gjennom en periode med meditasjon og faste på et punkt i deres liv da de, i intens samfunn med Gud, betraktet de universets mysterier og deres misjons natur.

“Faste,” sa ‘Abdu’l-Bahá, “er årsak til at mennesket blir vekket. Hjertet blir ømt, og menneskets åndelighet øker. Dette bevirkes av den kjensgjerning at menneskets tanker begrenses til å ihukomme Gud, og ved denne oppvåkning og stimulering følger det utvilsomt mønstergyldige fremskritt.”

Men det er viktig å merke seg at faste ikke må bli betraktet som å praktisere askese, og heller ikke bør det brukes som en form for botsøvelse. “[D]enne materielle faste er et ytre tegn på den åndelige faste. Den er et symbol på selvbeherskelse, på at man avholder seg fra alle selvets lyster, antar åndens kjennetegn, henføres av himmelens åndepust og blir fyr og flamme av kjærlighet til Gud.”

Bahá'u'lláh forordnet en nittendagers periode hvert år da voksne bahá'íer faster fra soloppgang til solnedgang hver dag. Denne perioden sammenfaller med bahá'í-måneden Alá - som betyr opphøyethet - fra 2. til 20. mars, som blir umiddelbart etterfult av bahá'í nyttår. Det er en tid for bønn, meditasjon og åndelig forfriskning.

Et antall spesielle bønner er blitt åpenbart spesifikt for fasteperioden. Ett, for eksempel, begynner med disse ordene:

“Dette, o min Gud, er den første av de dager da du har befalt dine elskede å holde faste. Jeg ber deg ved deg selv og ved ham som har fastet av kjærlighet til deg og for ditt velbehags skyld – og ikke grunnet ego og begjær, ei heller av frykt for din vrede – og ved dine ypperste navn og mest opphøyede egenskaper, om å lutre dine tjenere for kjærligheten til alt annet enn deg, og om å dra dem nærmere demringsstedet for lysene fra ditt åsyn og din enhets tronsete. Opplys deres hjerter, o min Gud, med lyset av din kunnskap, og forskjønn deres ansikter med strålene fra din dagstjerne som skinner fra din viljes horisont.”

Arbeid og tjeneste

Arbeid og tjeneste

Arbeid og tjeneste

Arbeid er et allment og grunnleggende aspekt ved menneskelig eksistens. Gjennom arbeid tilegner mennesker seg midler til sitt livsopphold og realiserer mange av sine potensialer. “De beste blant mennesker er de som tjener til livets opphold ved sin gjerning og anvender utkommet til beste for seg og sine nærmeste av kjærlighet til Gud, Herren over alle verdener.”

Arbeid er helt nødvendig for fremgang og opparbeidelse av verdier – ikke bare for en selv, men for alle verdens mennesker. Personlig rikdom er akseptabelt hvis den er opparbeidet gjennom ærlig arbeid og den ikke er ervervet så den utarmer andre. “Rikdom er meget anbefalelsesverdig,” har ‘Abdu’l-Bahá sagt, “forutsatt at hele befolkningen er velstående. Men hvis noen få er uforholdsmessig rike mens resten er svært fattige, og ingen frukt eller fordel kommer fra denne rikdommen, er den bare en belastning for eieren.”

For å oppfylle sin hensikt kan ikke arbeid bare reduseres til kun et middel til å tilfredsstille våre ønsker og behov. Det må finne konstant uttrykk i tjeneste for menneskeheten. Når det blir utført i en ånd av tjeneste, kan arbeid bli betraktet som en handling av tilbedelse. “[A]lt arbeid og all anstrengelse mennesket gjør av hele sitt hjerte, er tilbedelse, hvis det er drevet av de høyeste motiver og viljen til å tjene menneskeheten,” lyder ‘Abdu’l-Bahás ord. “Dette er tilbedelse,” fortsetter han, “å tjene menneskeheten og å avhjelpe folkets nød.” Videre er det å etterstrebe å gjøre sitt ytterste uløselig forbundet med meningsfylt arbeid og uegennyttig tjeneste for menneskeheten. “Dere må utmerke dere i å elske menneskeheten, i enhet og harmoni, i kjærlighet og rettferdighet. Dere må kort sagt utmerke dere i alle menneskeverdens dyder – i trofasthet og oppriktighet, i rettferdighet og troskap, i fasthet og standhaftighet, i menneskekjærlige gjerninger og tjeneste for menneskets verden, i kjærlighet til ethvert menneske, i enhet og harmoni med alle folk, i å fjerne fordommer og fremme internasjonal fred.”

Begrepet tjeneste er sentralt i bahá’í-livets mønster både individuelt og kollektivt. “Gud har gitt oss øyne så vi kan se oss om i verden og tilegne oss alt som vil fremme sivilisasjon og livskunst. Han har gitt oss ører så vi kan lytte til visdommen hos velstuderte mennesker og filosofer, kan gavnes av den og reise oss for å fremme den og praktisere den. Sanser og evner er skjenket oss til bruk for fellesskapets beste, slik at vi, som utmerker oss fremfor alle andre livsformer ved innsikt og forstand, uavlatelig og på alle måter bør bestrebe oss, om anledningen enn skulle være stor eller liten, ordinær eller ekstraordinær, inntil hele menneskeheten er trygt samlet i kunnskapens uinntagelige høyborg.”

Pilegrimsreise

Pilegrimsreise

Pilegrimsreise

Over the course of history, the followers of every religion have travelled as pilgrims to certain revered locations that form part of their spiritual heritage. For them, the physical act of pilgrimage has served as an expression of their devotion and an outward representation of the spiritual journey on which they have embarked. Bahá’ís too undertake pilgrimage, and each year thousands of Bahá’ís take the opportunity to forge a profound and lasting connection with the spiritual and administrative centre of their Faith, located in the Haifa-‘Akká area of what is now northern Israel.

During the years of Bahá’u’lláh’s exile, His followers would travel from Persia—sometimes for months and on foot—to visit Him in person. After Bahá’u’lláh’s passing, His Shrine became the spot towards which Bahá’ís turn each day in prayer, and which they strive to visit at least once during their lifetime. The practice of pilgrimage to the Haifa-‘Akká area has continued. Today, Bahá’í pilgrims pray and meditate at the Shrine of Bahá’u’lláh and the Shrine of the Báb, as well as in the beautiful gardens that surround them. They also draw inspiration from the time spent at various historical sites associated with the lives of Bahá’u’lláh, ‘Abdu’l-Bahá, and Shoghi Effendi, as well as from visits to the edifices dedicated to the worldwide administration of the Bahá’í Faith. 

Holy Places are undoubtedly centres of the outpouring of Divine grace,” wrote ‘Abdu’l-Bahá, “because on entering the illumined sites associated with martyrs and holy souls, and by observing reverence, both physical and spiritual, one’s heart is moved with great tenderness.”1

Pilgrimage offers Bahá’ís from a vast number of cultures and countries the unique opportunity to enjoy precious moments of spiritual fellowship together. Pilgrims have been described as the “life-blood” of the Bahá’í World Centre, bringing with them news of their activities and taking back to their countries inspiration and new insights. Returning home after a short but intensive sojourn in the Holy Land, they feel reinvigorated by the experience, keen to rededicate themselves to service to humanity, and eager to share with family and friends the joy that has filled their hearts.