Amelia Bowman

Amelia Bowman døde lørdag 8. mai 1976 på Stokka pleiehjem i Stavanger. Hun ble 78 år gammel. Få amerikanske pionerer kan se tilbake på en så lang og sammenhengende pionertid som Amelia kan. Hun tilbrakte 29 år som pioner i Europa, hvorav 25 år for Bahá’í-troens utbredelse i Norge. Men hun hadde også lang og allsidig erfaring i Troens tjeneste før hun reiste ut som pioner. Hun var født i Montana, men som aktiv Bahá’í, helt fra 1933, kom hun til å bo mange andre steder i USA. En kort tid bodde hun i Boston, og i 1935 var hun medlem av undervisningskomiteen i Eliot, Maine. Derfra reiste hun til New Hampshire sammen med Martha L. Root og sin mann, Harold Bowman. I årene som fulgte understøttet hun undervisningsarbeidet på Green Acre sommerskole i USA.

Da 2. verdenskrig brøt ut i Europa i 1939 iverksatte Shoghi Effendi sin første syv års undervisningsplan. Den skulle vare frem til 1946, for da ville krigen i Europa være slutt. Undervisningsplanen omfattet ikke mindre enn hele det amerikanske kontinent, og var selvsagt en stor utfordring, først og fremst for alle Bahá’íer i De Forenede Stater. I hele seks år var Amelia medlem av den Nasjonale Undervisningskomite, og arbeidet full dag som assistent for komiteens sekretær, Miss Charlotte Linfoot.

Verdenskrigen tok omsider slutt i Europa, og Shoghi Effendi kunne føre Abdu’l-Bahás Guddommelige plan videre med sin annen syvårsplan: "Baha’u’llahs bataljon inntok stilling" på ,dette hardt prøvede kontinent, og "gikk i land på Europas kyster". Hele 10 land var omfattet av denne planen, og Amelia valgte Sverige. Hun kom til Stockholm i oktober 1947 som den 35. av amerikanske pionerer til Europa. Allerede våren 1948 fikk hun assistanse av blandt andre Dorothy Baker, som Shoghi Effendi få år senere utpekte som en av Sakens første Hender. Etter at det første lokale åndelige Råd var dannet i Stockholm, reiste Amelia til Gøteborg hvor hun la forholdene tilrette for dannelsen av Lokalt Åndelig Råd også der.

Imidlertid hadde noen av pionerene funnet det vanskelig å fortsette sitt arbeide i etterkrigstidens Europa og var reist tilbake til USA. For å nå målene i den 2. syvårsplan ble det nødvendig å forflytte de gjenværende pionerene til steder hvor de trengtes mest, og Norges første pionerer: Millie og George Clark ble anmodet om å reise til Amsterdam. Amelia Bowman ble anmodet om å reise til Oslo. Det var senhøstes 1949, og hun ble her i tre år. Fra første dag hadde hun kontakt med Johanna Schubarth. Hvor forskjellige de enn var disse to eldre baha’ier så følte man sterkt at de hadde noe spesielt til felles; det var denne store hengivenheten til Troen; dette brennende ønske om å gjøre det beste de kunne for å tjene Bahá’u’llah. Man forsto som nykommer at man hadde langt å gå før man kom dit hvor de to var kommet i åndelig vekst. I disse tre årene i Oslo viste Amelia hvilken ildsjel hun var. Hun forstod straks at hun var kommet til et krigsherjet land i Europa for å undervise i Troen, og hennes omsorg og hjelpsomhet var enestående. Mange, mange var de som fikk sine munner mettet ved hennes bord, og mange var de som forlot hennes gjestfrie hjem med noe under armen eller i lommen. Men ved siden av den store omtanke hun viste alle de hun møtte forstod hun at det Budskapet hun hadde å gi menneskene var mye viktigere enn den materielle hjelp hun ga dem.

Hennes undervisningsplan var klar, hun dannet faste grupper og klasser, ofte to om dagen hvis det passet slik for de interesserte. I tillegg til dette fikk hun mange oppdrag fra Nasjonalt Åndelig Råd for USA. På de årlige konferanser eller sommerskoler i Europa på den tid var hun alltid å finne enten som foredragsholder eller som reporter. Da Dr. Ralph Bunch ble tildelt Nobels Fredspris i 1950 for sitt arbeide med våpenhvileavtaler i Midt-Østen, representerte hun ved den anledning både Nasjonalt Åndelig for Bahá’í i De Forenede Stater og Det Internasjonale Bahá’í Samfunn som nylig var blitt anerkjent av De Forenede Nasjoner. Hun overrakte ham personlig takkeadressene, noe Dr. Burch satte stor pris på. Sine mange oppdrag til tross fikk Amelia også tid til å drive oppsøkende virksomhet. Hun besøkte husmorlag, Esperantoforbundet og Den internasjonale vennskapsliga. Fra sistnevnte institusjon fikk vi tre kontakter søm alle erklærte seg som bahá’íer.

Amelia hadde bakgrunn som journalist og huskes fra den tidligere tid som referent ved datidens undervisningskonferanser. Hun lærte seg med stor flit et språk, som kanskje kan kalles "skandinavisk", da hun hadde bodd i Danmark, Sverige og Norge.

I 1951 ga Shoghi Effendi beskjed om at tiden var inne til å sette i gang utvidet undervisning. Inntil nå hadde undervisningsarbeidet vært henlagt til hovedstedene i de forskjellige land, men heretter gikk undervisningen over til det regionale plan. Sommeren 1952 reiste Amelia til Bergen for å danne lokalt åndelig Råd der. Det var etterhvert blitt mange og store omskiftninger for henne, og hun var lykkelig den dagen hun mottok pilgrimsinnbydelse til Haifa. De samtalene hun hadde der med Shoghi Effendi og Ruhyyih Khanum ble liksom en del av henne og hun gjenga dem ofte for oss. Hun hadde lagt både den første og den-annen syv-års undervisningsplan bak seg, og inspirert av sitt opphold i Haifa våren 1953 kunne hun ta fatt på målene i 10-årskorstoget. Hun fortsatte sitt arbeide i Bergen hvor hun var med å dannet Lokalt åndelig Råd i 1955. Året etter ble det første regionale åndelige Råd for Skandinavia-Finnland dannet, og hun ble valgt som medlem av dette rådet. Men selv om det krevde meget av henne å være medlem av komiteer og Råd, så glemte Amelia aldri sin gjerning som pioner. Fra Bergen reiste hun derfor til Stavanger for å danne Lokalt åndelig Råd der.

Store mørke skyer var imidlertid under oppseiling på Bahá’í æraens himmel, skyer som skulle vise seg kunne feies bort bare av de mest brennende sjeler. Amelia var en av disse sjelene. De grusomme forfølgelser som, fra motstandernes side, ble rettet mot bahá’íer i Persia tok omsider slutt, men ikke uten at de hadde satt dype spor etter seg. Disse forfølgelsene, sammen med angrep fra paktbryternes side, forkortet Shoghi Effendis liv og året etter stod Bahá’í-Troen og vennene over hele verden uten den beskytter de elsket så inderlig. I den kritiske tiden som fulgte etter Shoghi Effendis død, ble det nødvendig å sende de mest erfarne pionerer til de land som ble hårdest rammet ved hans bortgang. Igjen falt valget på Amelia, og hun ble anmodet om å reise til Frankrike hvor hun i to år arbeidet for gjennomføringen av den nasjonale undervisningplan. Da det Nasjonale Åndelige Råd for Frankrike ble dannet i 1958 ble hun medlem av den nasjonale undervisningskomite der. Det var ikke bare dette beredvillige ved Amelia som gjorde at hun ble sendt fra sted til sted; det var også dette at hun alltid fullførte sine oppdrag, hvor hun enn ble sendt.

Amelias hjelp til Danmark ble bl.a. av administrativ art. Da Danmark i sin tid skulle anskaffe et Bahá'í senter var det Amelia, som hjalp utenom valutavanskeligheter. Hun kunne som amerikansk statsborger kvittere for de 1000 dollar fra den amerikanske undervisningskomiteen, som den gang var uhyre mye penger, og hun kom til og med helt fra Norge for å gjøre dette. Hun ble i Danmark i 6 uker og hjalp med huskjøpet. Hun var derfor stolt og glad da det ble holdt innflyttingsfest i Bahá'í senteret den 1. august 1955. Inger Hjelme forteller: "Vi eiet huset, en malt trebenk, et gassapparat for matlaging, en vannkjele og noen grå kopper, det var det hele. Vi leiet noen tømmerbord, som ble dekket med hvitt maskinpapir, strearinlys (strømmen var enda ikke koblet til) og masser av roser, og så laget vi te i den store vakre keramikk kannen som Amelia hadde gitt til senteret i anledning dagen. Gaven var typisk for Amelia, som alltid sørget for å gi oss det mest nødvendige, både åndelig og materielt."

I 1959 ble hun anmodet om å reise tilbake til Stavanger hvor hun med assistanse bl.a. av Modesta Hvide, Norges første Hjelperådsmedlem, ble istand til å danne Lokalt Åndelig Råd året etter. Ved hjelp av pionerer, både fra Norge, Persia og De Forente Stater hadde hun i 1962 gleden av å se det 4. lokale åndelige Råd dannet i Norge, nemlig i Hetland, en nabokommune til Stavanger. På det første nasjonale konvent samme år, ble Amelia valgt som medlem av det første Nasjonale Åndelige Råd for Norge. Hun var i en årrekke medlem av Det Nasjonale Åndelige Råd og av forskjellige komiteer, men hun fortsatte ufortrødent sin pionervirksomhet. Da det trengtes en bahá’í i Svolvær reiste hun dit for å fylle en tom plass, selv om klimaet der oppe absolutt ikke passet for hennes tanderhet. For fysisk sterk var Amelia aldri, og lange reiser var alltid anstrengende for henne. Ved Ridvan 1963 reiste hun igjen til Haifa, denne gang som medlem av det Nasjonale åndelige Råd for Norge, og for å delta i valget av det første Universelle Rettferdighetens Hus. Hun hadde så ofte fortalt om sitt opphold der 10 år tidligere, og selv om Shoghi Effendi var gått bort, betydde også dette besøket ved de hellige gravmæler svært meget for henne. Verdenskongressen i London umiddelbart etterpå, som markerte 100-års jubileet for Baha’u’llahs profetiske misjon, ble også en begivenhet hun var meget glad for å ha fått oppleve.

Det skulle vise seg at klimaet i Stavanger var godt for henne, og hun bosatte seg der. Hun besøkte ofte Kristiansand og andre byer på Sørlandet for å undervise i Troen, hun vendte alltid tilbake til Stavanger. Hennes hjem var åpne, og alle, for fastboende som for hennes tilreisende venner, såvel som bahá’íer som andre. Det var rørende å se hennes omtanke for andre mennesker, hennes medfolelse for dem som hadde det vondt. Hvor hun enn kom, hvor hun enn slo seg ned, var hun alltid slik, rettferdig, men likevel mild i sin dom, varsom i sin tale, ga alltid en hjelpende hånd til dem som trengte det.

 

Kilde:

  • Winnie Ringstad, 1976 og Inger Hjelme