Jeg er en saamand, saar Guds ord

i dypen muld, paa stenet jord,

saar det for fugl, saar det for vind,

saar det i mange hjerter ind.

Gud sørger for, at den, som saar,

skal engang se en herlig vaar,

at det, som syntes trampet ned,

dog fandt et stille spirested.

I 1913 avslutter Kristofer Janson sin bok "Livserindringer" på følgende måte. "Hvad mit religiøse arbeid angaar, saa eier det hele min sjæl. Det blir også det, som skal være efter mig, naar min literære produktion forlengst er glemt. Det skal være, fordi det har fremtiden i sig. Jeg hører som fottrinnene av de marsjerende kolonner, der fordrer religionen tilbake i dens enkelhet og renhet, fordrer gudsbegrepet renset for al det smuds og gudsanklage, som har heftet ved det, fordrer Jesus tilbake som han var, og teologernes velmente tilhæng, der har voldt slik skade og forvirring i slegternes religiøse liv, lagt tilside som unødige og bortkomne saker. Det er som om hele verden nu strekker sig ut mot dette maal. I Europa holdes frireligiøse kongresser, hvor forskjellige kristne retninger forener sig med sine indiske og persiske brødre til fælles meningsutveksling. Den spiritistiske og teosofiske bevægelse, Brahmo Somaj's bevægelsen og "Østens stjerne" i India, Behaistbevægelsen i Persien, freds- og voldgiftsbevægelserne --- alt tyder paa, at menneskehetens lengsel nu stunder bort ifra striden og kjævlet og hen til broderskapet, hvor nationerne, trods hudfarve, racer og religion, føler sig som brødre og søstre og rækker hverandre haanden for at stifte det himmerikes rike paa jorden, som er forjættet, hvor "lammet og ulven skal græsse tilhobe".

Før har menneskets bestræbelse gaat ut paa at skille, nu vil det gaa ut paa at samle. Før har vægten været lagt på det ytre, paa formene, nu skal det lægges paa det indre, paa kjernen, paa kjærlighetens evigvarende, alt gjennemsyrende kraft. At ha været med paa dette arbeide, om end som det mindste redskap, regner jeg som en lykke, der er værd et menneskeliv. Denne lykke har jeg hat, og derfor har jeg været og er et lykkelig menneske."

Oppvekst

Kristofer Janson (1841 -1917) vokste opp i en famlie som eiet et av Bergens største handelshus. Hans far var amerikansk konsul og hans morfar var biskop Neuman, som hjalp Ivar Aasen å utgi sin Sunnmørske grammatikk. I sin studietid i Kristiania debuterte han som foredragsholder i teologisk forening, der han startet med å snakke om "de skjønne kunster", dvs. maleri, dans, musikk og diktning, uten å ane at han hadde stukket hånden inn i et vepsebol. Formannen i foreningen avsluttet møtet med å beklage at slike ord var yttret av en som aktet å bli en herrens tjener. I studietiden var han med i studentteatret og deltok med liv og lyst på ballene. I denne tiden ble Janson tent på folkhøgskoleideen.

Kristofer Janson beskriver selv sin opplevelse av søndagene sine.

"Søndag morgen gikk vi til kirken og presten begynte prekenen og etter to timer nådde han siste kapitel. På den tiden var det ikke varme i kirken. Det ble betraktet som en stor synd å føle seg vel, når man takkede Gud. Etter en pause så kom katekismus-overhøringen. Så ble prekenen preket om igjen, men nå i motsatt rekkefølge. Etter dette gikk vi hjemover tunge og sure overveldet av den visdom som er nedlagt i dogmet om den stedforetredende forsoning. Når vi så kom hjem og hadde vært snille gutter og været var bra fikk vi av og til lov å ta oss en tur på kirkegården for å muntre oss litt. Når jeg så på de sammensunkne graver og skjeive kors og leste de halvt utslettede inskripsjoner så fant jeg en stor trøst i det. Det falt meg inn at å holde hviledagen ville heller ikke vare evig. Under tiden sang vi den vakre hymnen, hvor følgende oppmuntrende vers forekommer:

"...hvor menigheter aldri dør,

sabbater aldri ender...."

Disse linjene gjorde meg dog litt fordomsfull selv mot himmelen."

Etter teologisk embetseksamen i 1865 gikk turen til Roma, der han traff Henrik Ibsen. I denne perioden samlet Ibsen materiale til sin bok "Per Gynt". Janson og Ibsen kom ofte i heftig diskusjon om "målstrevet". Sannsynligvis har dette inspirert til figuren general Huhu fra galehuset i Kairo som forfekter Orangutang språkets berettigelse.

Når Janson reiste til Italia utbrøt det kolera i Roma og det var opprettet 8-dagers karantene for å komme inn i byen. I reisefølget var også en engelskmann som spurte om ikke Janson ville fortsette til Roma samme aften. Men han svarte at det kan vi ikke pga. karantene. Da lo engelskmannen og sa at det var bare å sende 5 Francs til borgermesteren så utstedte han et bevis på at karantenen var i orden. Da svarte Janson at "jeg vil ikke innlate mig på slik uærlighet". Da stirret engelskmannen uforstående på Janson og sa: "Fantes det en så tåpelig troskyldighet ennu i verden ?"

22. mai 1868 giftet Kristofer Janson seg med Drude som var spillemann. Kristofer gikk i korgmakerlære og laget vugger til alle sine 7 barn. Alle hans aristokratiske slektninger rystet på hodet av dette.

Sommeren 1874 deltok Janson i en reise til Færøyene og Island for å delta i tusenårsjubileet på Island.

"Målstrevet"

Kristofers engasjemant for nynorsk språket begrunnet han selv med at "det gjaldt å reise bøndenes selvtillit og selvaktelse. Og der har målsaken gjort underverker,"men "jeg er først dikter og deretter målmann". 22. januar 1868 ble landets eldste mållag stiftet "Vestmannalaget" der Kristofer Janson satt i styret.

17. mai 1868 skriver Arne Garborg til Kristofer Janson "Dikter ! De har ved Deres digterverker, som jeg alle har lest henrevet mig til begeistring for Dem og Deres høie og hellige sak - det norske maals gjenopreisning. .... det er et levende ønske om at eie et portret av den største norske digter som jeg allerede i aanden har lært at elske saa høit...."

7. januar 1872 preket Janson i Fåberg kirke som den første som har preket på nynorsk i en kirke.

I 1872 fikk Kristofer Janson dikterlønn fra Stortinget sammen med Bjørnstierne Bjørnson, Henrik Ibsen og Lie. I 1872 fikk han også et offentlig stipend for en foredragsreise til Nordland og Troms i 1872.

Han hadde søkt på forskjellige lærerstillinger, men fikk ingen jobb pga. at styresmaktene var redd han skulle ta opp landsmålet i sin undervisnng. Han kunne få en godt betalt klokkerstilling i Bergen, men valgte den dårlig betalte lærerjobben på Christopher Bruuns nystartede folkehøgskole på Romundgard i Sel kommune. Denne skolen ble opprettet høsten 1867 som Norges andre folkehøgskole.

Folkehøgskolen

Høsten 1869 kom Kristofer Janson til Romundgard og fikk sendt sitt piano sjøvegen fra Bergen til Romsdal og videre med hest til Sel. Piano var inntil da noe helt ukjent i Sel.

Bruun skriver om Janson: "Hans Liv og Munterhet smitter endog paa min Høitidlighet." og forteller at Jansson er lys, hjertevarm, fager, liten og kledd i vadmal. Jansson underviste i norsk, geografi og sang. Janson skriver om tiden på folkehøgskolen: "Det var interessant å sjå tunge døleungdommer tine opp, og at kameratskapen på skulen løyste bundne krefer hos disse." Bruun hadde selv vært i Bergen for å overtale Janson til å bli lærer på Sel og det var også planer om at Janson skulle overta styringa av folkehøgskolen etter Bruun.

Etterhvert ble skolen flyttet til Gausdal, takket være Per Bø som var initiativtaker til Gausdal Samlag. Denne organisasjonen bidro til at "Gausdølene etter et fleraarig pietistisk Trykk, kunne synge en Fedrelandssang og raabe et ordentlig hurra". Høsten 1871 startet skolen opp på Fyksen i Gausdal. Høsten 1874 flytta skolen til Bø og 14. oktober 1875 ble det holdt åpningsfest på det nybygde Vonheim i Gausdal. Kristofer bodde de to første årene på Loshaugen som tilhører gården Lie. Deretter bygde han seg hus i bakken over Aulestad og kalte stedet Solbakken etter Bjørnsons Synnøve Solbakken. Sommeren 1875 kjøpte Bjørnstierne Bjørnson gården Aulestad i Gausdal for å kunne bo i nærheten av folkhøgskolemiljøet på Vonheim. Bjørnson kom ofte innom Kristofer Janson for å "utøse sitt hjerte, naar noget brændte i ham". Når Bjørnson var ergelig eller hans sjæl var i opprør så sa han ofte: "Aa. Kristofer, syng litt for meg". I følge Bjørnson har Kristofer Janson stått modell for nordlandspresten Sang i første del av boka "Over evne". Gausdal ble derfor i slutten av 1800-tallet ofte omtalt som et "åndelig kraftsenter av de fremste i landet".

Det var en tiltakende strid mellom kirkens menn og folkehøgskolelærerne som slo ut i full blomst. Menigheten ønsket at Kristofer Janson skulle holde høymesse i Follebu kirke påskedagen 1876, men sokneprest Fleischer nekta ham det. Christopher Bruun sier at: "Pietistene havde den feilagtige tro, at ingen utenfor deres sveit skulde blive salige og de prædikede for meget om dom, helvete og djevelen, men ganske lidet om naaden". Bjørnstierne Bjørnson syntes Bruun var for snill med presteskapet og han sier at det for lenge har vært sunget "UndskyldningsMelodien" og Bjørnson "tok fat i Prosten og Prestestanden så det brakad" fortelles det. Etterhvert blir uenigheten mellom Bjørnson og Bruun alt sterkere og i denne striden ser det ut som om Janson mer følger Bjørnsons linje. Christopher Brunn skriver: "Janson tror han er fritænker, den tasken" og sier at han er kommet under Bjørnsons overmektige innflytelse og han er derfor ikke rette mann til å styre Vonheim. I juli 1877 skriver Janson til de andre lærarene på Vonheim at han ser det som sin plikt å slutte på skolen, men han ble likevel et år til på skolen. I januar 1878 vikarierer Bjørnson som lærer for Janson når han er på foredragstur. De siste årene på folkehøiskolen ble Kristofer Janson inspirert av Voltaire, Viktor Rydberg og Revilles bok om Theodor Parker. Sommeren 1878 vart Kristofer Janson oppsagt fra skolen på Vonheim. Bruun fann at det ikke lenger var samsvar mellom deres livssyn. "Jeg stod altsaa nu fri, men paa bar bakke"."Da modenedes ideen om en forelesningstur i Amerika for å studere de frie religiøse strømninger." Der han leste mye om Channings, Parkers og James Freeman Clarke.

Prestegjerningen i USA

I 1880 var Janson og kona hans i Italia, der han også hadde vært tidligere i 1867. I Italia traff han Camilla Collet som ble begeistret for Kristofers synspunter på kvinnesaken. Høsten 1881 dro Kristofer til Amerika. Sommeren etter dro han til Norge igjen for å hente sin famlie og da var han ogå tilstede og holdt festtalen ved 25-årsjubileet for Bjørnson som dikter 10. august 1882, dette var i anledning utgivelsen av Synnøve Solbakken. I denne sammenhengen møtte Amalie Müller og Erik Skram hverandre for første gang. Høsten 1882 flyttet hele familien Janson til Amerika (Minneapolis). I et brev hadde prof. Rasmus Anderson spurt om Kristofer Janson ville være med å lede en frireligiøs bevegelse med utgangspunkt i Minneapolis. Kristofer Janson ble bedt om å komme til Brown County for å overta menigheten. På møtet ble "Det gamle avguderi med bibeltekstene, den selvmotsigende treenighetslæren, den blodige forsoningslære og det evige helvete avsatt med glans." "Frygten for det evige helvede har været en forfærdelig svøpe over de uvidendes rygger. Det er frygten som har hersket over dem som en tyrann, ikke kjærligheten til Gud." Det gikk som en befrielse gjennom forsamlingen og en og annen av de modigste betrodde mig at de innerst inne hadde tenkt det samme. Etterhvert ble det dannet menigheter i Minneapolis, St. Paul, Brown County, Underwood ved Fergus Falls og Hudson i Wisconsin. Flere steder ble det bygget kirker og forsamlingshus. Kristofer fikk mye støtte fra det unitariske samfunn. Kirkene i menighetene ble brukt alle dager. Dette vakte til å begynne med stor forargelse blandt de lutherske skandinaver. "Tenk de danser i kirken" hette det. "Vi må slutte med dette, vi mister i anseelse" ble det sagt. Kristofer sa at "hvis vi retter oss etter gammel fordom, saa har vi tapt slaget for bestandig". Det unitariske samfunn hadde også kvinneprester. Kristofer ble ogå opptatt av å vite mer om spiritisme og lignende ting. "Jeg fikk bevis på det hjelpende arbeide, som kan knyttes mellom den synlige og usynlige verden og hvor intenst de saakalte levende henger sammen med de såkalte døde."

I 1893 skrev Kristofer Janson "Jesus-sangene" basert på noen drømmer han hadde hatt. Her beskriver han forskjellige episoder i Jesu liv. En av episodene er etter at Jesus har dødt på korset. I himlen kommer de forskjellige ånder frem for å ønske Jesu sjel velkommen. Her møter bl.a. Lao Tse, Zoroaster og Buddha.

Knut Hamsun var et år sekretær for Kristofer Janson i Amerika. Etter dette sendte Kristofer av og til noen penger til Hamsun. I tidskriftet "Ny jord" har Knut Hamsun skrevet en avhandling om Kristofer Janson. Han ble også tilbudt en professor stilling i Madison, Wisconsin, men "presten seiret over professoren".

Kristofer Janson utga tidskriftet "Saamanden" som utkom i 7 årganger i Amerika og 3 årganger i Norge. Tidskriftet innholdt dikt, prekener, kirkehistorikk og egne spalter for fredssaken og kvinnesaken. I tidskriftet skrev han bl.a. om Bertha von Suttners initiativ til Menneskehetens kongress i Paris år 1900. I Amerika traff han også Ole Bull. Høsten 1893 reiste Kristofer tilbake til Norge, men han beklaget meget at han ikke rakk å besøke relgionskongressen i Chicago før han dro. Denne religionskongressen ble ofte betraktet som den viktigste religøse begivenheten i det nittende århundre. Etter at Kristofer Janson kom tilbake til Norge holdt han foredrag i Bergen, Kristiania, Trondheim og Kristiansund. Våren og sommeren 1894 besøkte han Tyskland og Sveits for å besøke skueplassen til Ludvig Hetzers åndelige kamp i reformasjonstiden.

Den første unitariske menighet i Norge ble stiftet i januar 1895. Av Stortinget ble de nektet å omfattes av loven om kristne dissentere og ble dermed stilt på linje med jødene. De som strømmet til i den første tid var vesentlig folk som følte seg tiltrukket av opposisjonen mot de bestående dogmer og av den interesse og omtale Kristofer viet arbeidernes sak. Da de imidlertid merket at Kristofers hensikt var å bygge opp i steden for å rive ned og la sin forkynnelse legge et ansvar på hver enkelt for et selvvalg og selvarbeide begynte de å gå andre veier. I 1898 sa derfor Kristofer opp sin stilling som prest i den unitariske menighet. Til slutt ble det så ille at det unitariske samfunn i Møllergaten 20 heller ville la lokalet stå ledig enn å leie det ut til kjætteren og gudsfornekteren Kristofer Janson.

Vi drives og tumles

Vi drives og tumles paa livets sjø,

slynges i dypet, løftes mot himlen,

stenes og krones av menneskevrimlen,

drivende blindt mot evighetens ø.

Da lyder en røst, saa mild og saa stille:

"Jeg er din Gud, vær rolig du lille,

vet du ei, verden bæres av mig,

vet du ikke, jeg elsker deg?"

Aldrig fortvivle, aldrig forsage,

aldrig du bliver saaledes bøiet,

at ikke taaren kan tørres av øiet,

at ikke lyset bak natten kan dage,

vent blot med haap og taalmodigt stille,

jeg er din Gud, fat mot, du lille,

vet du ei, verden bæres av mig?

vet du ikke, jeg elsker dig?

Hvor lykkelig er vi da ei, venner,

som hviler i armen paa slik en fader,

som vet, at han vanker, vet, han forlater,

vet, han vil give os fred og lise,

vet, at om bølgerne bruse vilde,

hvisker han ømt: "mit barn, vær stille,

vet du ei, verden bæres av mig ?

vet du ikke, jeg elsker dig ?

Fremtidens religion

I sin bok "Skal vi velge Jesu lære eller teologernes ?" skrevet i 1911 presenterer Kristofer Janson sine tanker om fremtidens religion.

  • Fremtidens kirke vil ikke inta en fiendtlig holdning til vitenskap og kritikkens opplysning. Den vil tvertimot åpne seg med glede for det fulle dagslys. Den vil se et glimt av sannhet i alle religioner og ikke lenger betrakte dem som vanskapninger av kristendommen, men se på dem som sannhetsstråler fra Gud som varmet og lyste for den tid og ga hva menneskene kunne tåle, båret frem av menn, som var Guds lysbud sendt til menneskeheten. Fornuften blir ikke lenger behandlet og bannlyst som noe som ikke har noe med religion å gjøre. Bibelen er en bok som ikke representerer et standpunkt, men mange, såsom den streker seg utover et tidsrom av mange hundre år. og er skrevet av forfattere, der bar frem sin tids synsmåter. Hvert menneske har mulighet til å utvikle guddommelige egenskaper og mulighet til vekst. Vekten vil i fremtidens religion legges på livet og ikke på læren, på karakteren og hjertelaget, ikke på kunskapen eller på kirkeseremonier. Troen vil ikke bli skilt fra livet. Trosformene vil bli oppfattet som middel, ikke som mål, som den drivende kraft til å utvikle karakteren til den høyeste fullkommenhet. Og den tro som best kan gjøre dette, er den beste tro for meg, uansett dens navn. Fremtidens religion vil legge større vekt på menneskets selvansvar; "Hva du sår, skal du høste", Guds kraft strømmer til mennesket ikke blot gjennom kirkeseremonier og prestens ord, men gjennom alt som er rent og skjønt, musikk, kunst, litteratur, vitenskap, samtale, livshendelser. Alt dette kan være Guds engler i forkledning, som er sendt for å påvirke hvert enkelt individ, men hvert menneske bestemmer selv om det vil la denne Guds kraft virke på seg eller ikke. Og ettersom mennesket selv er og vil, trekker det til seg og samler om seg gode eller dårlige innflytelser, her fra jorden eller fra åndeverden, som så igjen påvirker det til gode eller dårlige valg. Fremtidens teologi vil erobre Jesus tilbake for menneskeheten som dens fulle eiendom, dvs. erkjennelse av Jesu fulle menneskelighet i motsetning til dogmet om Jesu guddom. Flere av de gamle dogmer vil underkastes kritikk og tilsist offisielt forlates. Det gjelder den kalvinistiske predestinasjonslære som sier at noe fra evighet er utvalgt til salighet, andre til fordømmelse. Læren om det evige helvete vil også forlates. Helvete er kun et navn på en usalig tilstand. Et helvete er hvert sted, der lidelsens fortærende ild brenner, som mennesket har brakt over seg selv. Fremtidens teologi vil rense begrepet Gud for all smuss som f.eks. når det gjelder påstanden om Guds vrede, som ikke kan forsones, før den uskyldige Jesus blir slaktet som et annet offerlamm. Prestenes oppmerksomhet vil i stadig større grad rettes mot det å hjelpe de små og undertrykte, som må kjempe for sin eksistens og sin menneskerett.

a. Arbeiderspørsmålet må få en rettferdig ordning.

  • Enhver som kan og vil arbeide må på denne måte kunne forsørge seg selv og sine. Det må erkjennes at et menneskes arbeid ikke må bli til et overanstengende slit, men at døgnet blir rettferdig fordelt mellom arbeid og hvile. Eliminering av ytterliggånde rikdom og fattigdom. Vanføre, syke og de som er rammet av ulykke bør forsørges av det offentlige. Nødtvungen fattigdom må ikke eksistere.

b. Kvinnene må helt ut få sin rett. Den ene halvparten av menneskene har hittil vært urettferdig behandlet. Lik rett til utdanning, lik betaling, lik stemmerett, fullkommen jevnbyrdighet i alle saker. I Amerika finnes mange dyktige kvinneprester. Det vil bare være et tidsspørsmål før denne skranke også faller i Norge.

c. Fredssaken. Fremtidens religion vil sette sin ære i å skape mennesker som vil sette seg som mål å gjøre Guds vilje istedenfor å slå ihjel hverandre.

Den store forskjellen mellom fremtidens kirke og nåtidens kirke vil være:

  • den vil ha et mere utvidet syn på Guds åpenbaring. Den vil fastholde at Gud til alle tider har åpenbart seg foruten gjennom naturens lover også gjennom de menn og kvinner, som dels på grunn av sin store viten, dels på grunn av profetisk inspirasjon har vært Guds lysbud til sin tid. Den vil fastholde at denne slags åpenbaring også gjelder kristendommens stifter Jesus av Nasaret, og kan fortsettes efter hans tid, liksom den har eksitert før hans tid. Derved blir kristendommen opptatt som et ledd i religionenes krans, ikke som noe i alle deler ufeilbart. Jødene som det særskilte eiendomsfolk vil forsvinne fra fremtidens teologi. Man vil forstå at Gud ikke holder stedbarn men elsker alle sine skapninger. Fremtidens teologi vil fastslå åndens personlighet hos hvert menenske og liksom ånden er kommen ned fra himlen for at gå i jordens skole, så vil ånden, når dens hus faller, det vi kaller døden, gå tilbake til det sted, den har beredt seg gjennom sin utvikling, for så å fortsette denne enten opp eller ned gjennom selvvalg som før men under andre betingelser enn på jorden. Det finnes trinn i saligheten akkurat som i lidelsen eller usaligheten. Et lite beger kan ikke romme så mye som et stort, og hver kan kun motta så mye som han kan romme. Den meningsløse tale om at vårt døde og oppløste legeme en gang skal oppstå og gjenforenes med vårt åndelige legeme, vil opphøre.

At være god og at gjøre godt er summen av all religion.

 

Kilder:

  • Mer informasjon om Kristofer Janson finnes i boka Visdomsperspektivet.
  • Christopher Bruun - Einslig stridsmann, Vegard Sletten, Novus Forlag 1986, ISBN 82-7099-117-1
  • Hvad jeg har oplevet - Livserindringer, Kristofer Janson, Gyldendahlske Boghandel Nordisk Forlag 1913
  • Gausdal Bygdehistorie - Bind 4, Arnfinn Engen, Gausdal kommune 1988, ISBN 82-90439-29-
  • Skal vi velge Jesu lære eller teologernes ?, Kristofer Janson, Gyldendal, Kristiania, 1912
  • Digte: utgitt på hans syttiårsdag, Kristofer Janson, Kristiania, 1911
  • Jesus-sangene, Kristofer Janson, Minneapolis, Minnesota, 1893