Å vandre på en åndelig sti

Å vandre på en åndelig sti

Å vandre på en åndelig sti

Bahá'í-skriftene legger vekt på at hver person er ansvarlig for sin egen åndelige utvikling. Mens institusjoner er til for å veilede og forløse krefter, og bahá'í samfunnslivet skal kjennetegnes av en atmosfære av hjertelig rådslagning og oppmuntring, hviler ansvaret for åndelig vekst til syvende og sist på individet selv. Det finnes ikke noe presteskap i bahá'í-troen; bahá'í-samfunnet kan heller ikke beskrives som en relasjon mellom prest og menighet, og heller ikke som en gruppe som blir ledet av lærde personer med autoritet til å tolke skriftene.

Dynamikken med ”å vandre på en sti av tjeneste” er et tema som bahá'íer, både individuelt og kollektivt, til enhver tid utforsker i sine aktiviteter og rådslagninger. Visse aspekter er helt åpenbare; å bare fokusere på seg selv gir bare negative resultater: stien må vandres i fellesskap med andre - der hver og en gir og mottar kjærlighet, hjelp og oppmuntring; tendensen til å laselvrettferdighet få fotfeste må motarbeides; ydmykhet er en forutsetning for fremgang.

Ingen sjel som vandrer den åndelige sti bør påberope seg å være perfekt. Men den form for relativisme som sier at det ikke er mulig å etterleve klare idealer og prinsipper blir heller ikke oppfattet som en sannhet. Hver bahá'í blir bedt om å gjøre daglige bestrebelser på å gjenspeile i sin oppførsel i stadig økende monn de standarder som er beskrevet av Bahá'u'lláh, uansett hvor vanskelig det kan synes å oppnå dem.

 

En bredere forklaring om bahá'í-læren om dette emnet, omfatter artikler og emnesamling om menneskets sjel, bønn, meditasjon og utvikling av åndelige egenskaper, og de kan man finne under delen som har overskriften ”åndens liv” under ”Hva bahá'íer tror på” på nettsiden.

La hver morgen bli bedre enn sin aften og hver morgendag rikere enn sin gårsdag.
— Bahá’u’lláh

Ord og handling

Ord og handling

Ord og handling

Bahá’í-troen legger stor vekt på at ord må stemme med handling. 

Det hjelper lite om en snakker ivrig og overbevisende om flotte idealer om det kolliderer med måten en er på. Hva hjelper det å hevde at vi må fjerne alle slags fordommer dersom vi ikke orker tanken på å veksle et vennlig ord med naboen? 

I bahá’í-skriftene er det en rekke sitater som understreker hvor viktig det er å prøve sitt beste for at gjerninger stemmer med ordene. Her er noen eksempler: 

Verdens forbedring kan gjennomføres ved rene og hellige gjerninger, ved rosverdig og sømmelig adferd.” 
(Bahá’u’lláh, sitert i Shoghi Effendi, Ankomsten av guddommelig rettferdighet, s. 13)
“Vokt dere, o Bahás folk, at dere ikke vandrer på deres veier hvis ord avviker fra deres gjerninger.” 
(Ibid., s. 14.)
“O tilværelsens sønn!  Ransak deg selv hver dag før du kalles til regnskap”
(Bahá’u’lláh, De Skjulte Ord (1988, Oslo), Arabisk nr. 31.)
“O brødre! La gjerninger og ikke ord være deres pryd” 
(Ibid., Persisk nr. 5.)
“Hellige ord og rene og gode gjerninger stiger opp til den himmelske herlighets rike.”
(Ibid., Persisk nr. 69.)

En bahá’í blir med andre ord oppfordret til å ta et møte med seg selv med jevne mellomrom for å sjekke om det er samsvar mellom ord og gjerning. 

Hun/han kan eksempelvis spørre seg selv:  Har jeg respekt for andre? Sier jeg en liten løgn for å komme unna en knipe? Er jeg lat? Hjelper jeg andre til å lykkes? Venter jeg belønning hvis jeg gjør noe bra for andre? Behandler jeg alle likt? Hvilken virkning har slemme handlinger på den det går utover og på den som begår dem? Møter jeg ukjente folk med vennlighet og interesse? 

På denne måten oppmuntres altså en bahá’í til å drive etisk ferdighetstrening hver eneste dag. Det innebærer å sjekke motivene for egen oppførsel – hva er grunnen til at jeg tenker og gjør slik og slik? – og finne ut hva en kan gjøre for å stadig forbedre seg. 

(Denne teksten er bygget på studiesirkel-materialet Ruhi-bok 1.)

Utvikling av verdenssamfunnet

Utvikling av verdenssamfunnet

Utvikling av verdenssamfunnet

Det å bygge den globale sivilisasjonen som ble forespeilet av Bahá'u'lláh, kan ikke oppnås gjennom spredte anstrengelser fra individers side, hvor hengivne og velmenende de enn måtte være. Et samfunn, forenet i tanke og handling, må oppstå. Det må vokse og bevege seg fra styrke til styrke. 

Hver bahá'í betrakter seg selv som medlemmer av et lokalt, nasjonalt og globalt samfunn av tilhengere. Enhver bestrebelse blir gjort for å sikre at samfunnet, på hvert av disse nivåene, forblir levende og åpne for alle mennesker. Stor omhu blir lagt i å unngå eksklusivitet.  ‘Abdu’l-Bahá sier: Se ingen fremmede; se heller alle mennesker som venner, for kjærlighet og enhet blir vanskelig når dere fester blikket på det som er annerledes. ... For enhver skapning er et tegn fra Gud, og det var ved Herrens barmhjertighet og kraft at den kom inn i verden. Derfor er de ikke ukjente, men tilhører familien; ikke fremmede, men venner og må behandles som sådanne.

Bahá'í-samfunnet vokste gradvis frem fra en håndfull som først hørte om budskapet til Báb, til den entusiastiske gruppen av Bahá'u'lláhs tilhengere i byer og landsbyer gjennom 1800-tallets Persia, til et globalt samfunn bestående av millioner i dag, med medlemmer i mer enn 100.000 lokalsamfunn i praktisk talt hvert land og territorier i verden.

Du kan lese mer om bahá'í-tilnærmingen til samfunn og samfunnsbygging, om den åpne karakteren til bahá'í samfunnsliv, og om forholdet som bahá'íer prøver å skape mellom individer, samfunn og institusjoner i artikkelen med tittelen ”Samfunn” som du finner på nettsiden under ”Hva vi tror”.