Bahá'í-troens radikale fornyelse av religion

Av Lasse Thoresen

Last ned artikkelen i .pdf-format her (med bilder)

Bahá’í-troen står for en radikal fornyelse av religion, ikke minst i sitt brudd med alt som kan motivere til religiøst hat og endskap; “Gjennom å sette kjærligheten til ethvert menneske i høysetet, og forby enhver form for drap, bannlysning og nedverdigelse av andre mennesker, forstår vi hvor radikal den fornyelse av religionen er, som bahá’í- troen representerer.”

Det skriver Lasse Thoresen i denne artikkelen som er basert på et foredrag han holdt på markeringen av Bahá’u’lláhs fødselsdag i november.

Bahá’ú’lláh erkjenner menneskehetens enhet som barn

I en av sine Skrifter forteller Bahá’ú’lláh en barndomsopplevelse:

“Da denne Forurettede var barn, leste han i en bok som skal være skrevet av Mullà Bàqir Majlisí .. om det som skjedde ved Banú-Qurayzah, og over dette ble han så fortvilet og sørgmodig at pennen ikke kan beskrive det, skjønt det som hendte var Guds ordre og hensikten med det kun var å knuse ryggen til undertrykkerne.”

Hva var det Bahá’u’lláh ble så fortvilet over? Hendelsene han leste om, var muslimenes behandling av en jødisk stamme som hadde brutt sin fredspakt med Muhammed og i hemmelighet inngått en avtale med hans fiender om å falle muslimene i ryggen dersom det så ut til at fiendene fikk overtaket under beleiringen. Da slaget var over og enden slått på retrett, kommer engelen Gabriel og befaler Muhammed til å ta et oppgjør med jødene, i følge tidlige historieskriveres beretning.[1] Muhammed ba en av sine høvdinger å bestemme straffen. Det gjorde han, og deretter ble syv hundre jødiske menn halshugd, deres kvinner og barn ble slaver for muslimene og deres eiendom ble fordelt som krigsbytte blant mennene i den muslimske hæren. ‘Ali, Muhammeds fetter, og en annen muslim, sto for henrettelsene, som pågikk i to dager. Det er utvilsomt denne grufulle hendelsen som Bahá’u’lláh fortviler over. Det gjør også de fleste i vår samtid, skjønt det finnes noen få som nettopp har tatt eksempel av denne historien og behandler sine fiender slik den dag idag. Men før vi går videre med Bahá’u’lláhs historie er det imidlertid verdt å merke seg: Straffeutmålingen var i henhold til den jødiske krigsloven som vi fremdeles kan lese i Bibelen.[2]

Fjernet alle årsaker til lidelse, plager og strid

Nå tilbake til Bahá’ú’lláhs fortelling om sin barndomsopplevelse (fortsatt omtaler han seg selv i tredje person):

“Men etter å ha skuet tilgivelsens og den grenseløse barmhjertighetens hav, pleide han i de dager å trygle den Ene Sanne Gud, opphøyet være hans herlighet, om å la alt som kunne bli årsak til kjærlighet, vennskap og enhet blant verdens folk få vise seg – helt til før soloppgang den annen dag av den måneden han var født: Da ble hele hans tilstand og måte å uttrykke seg og tenke på plutselig forvandlet gjennom en forvandling som kunngjorde de glade tidender av himmelsk gjenforening. Denne opplevelsen gjentok seg de tolv påfølgende dagene, og deretter ble bølgene til ytringens hav manifest og stråleglansen fra bekreftelsens solskive skinte klart helt til den kulminerte i ankomsten av hans åpenbaring.
Således har du oppnådd det som Gud har gjort til en gledens kilde for hele menneskeheten og til demringsstedet for hans ømme barmhjertighet til alle som er i himmel og på jord. Fra dette tidspunkt og videre fremover fjernet vi ved hjelp av den høyeste Penn alt det som hadde vært årsak til lidelse, plager og strid, og nedskrev som en fast og ugjenkallelig forordning alt som er årsak til enhet og vennskap. Ingen kan benekte den overflommende gavmildhet i hans Åpenbaring, uten de villfarne sjeler som er atskilt fra sannheten som ved et slør og de foraktelig som går frem med urettferdighet på jorden. De hellige skrifter som er blitt nedsendt... bevitner og bekrefter sannheten i mine ord. Velsignet er de som er rimelige i sin dom, og lykkelige er de som er pålitelige og oppriktige.”[3]

Radikal fornyelse av religionen

Det som åpenbares for Bahá’u’lláh er ikke mindre enn prinsippet av Menneskehetens Enhet. Gjennom å sette kjærligheten til ethvert menneske i høysetet, og forby enhver form for drap, bannlysning og nedverdigelse av andre mennesker, forstår vi hvor radikal den fornyelse av religionen er, som bahá’í-troen representerer. Det er ikke tvil om at mange av dagens ekstremister lar seg inspirere av foreldede lover og eksempler for handling som de finner i sin religions historie og hellige skrifter, men de har ikke forstått at religionens sosiale lover er underkastet historiens endrede kår. Gjennom å forkaste de nye prinsippene Gud gir til kjenne gjennom Bahá’u’lláhs åpenbaring, har de bragt enorm lidelse over seg selv og andre.

Hans sønn, ‘Abdu’l-Bahá, utlegger hvor dyptgripende erkjennelsen av menneskehetens enhet har endret Guds religion:

“Da Bahá’u’lláhs lys grydde i øst, forkynte han løftet om menneskehetens enhet. Han henvendte seg til hele menneskeheten da han sa: “Dere er alle frukter av ett tre. Det finnes ikke to trær hvorav det ene er et tre av guddommelig nåde, det andre et Satans tre”. Og atter sa han: “Dere er alle frukter av det samme tre, blader på én gren”. Dette var hans kunngjøring; dette var hans løfte om enhet i den menneskelige verden. Bannlysning og avskyerklæringer ble fullstendig avskaffet. Han sa: “Det passer seg ikke for mennesket å forbanne andre; det sømmer seg ikke for mennesket å tilskrive sin neste mørke; nei, snarere er hele menneskeheten tjenere av én Gud; Gud er alles far; der finnes ikke ett eneste unntak fra denne regelen. Der finnes ingen Satans folk; alle tilhører den barmhjertige. Det finnes ikke noe mørke; alt er lys. Alle er Guds tjenere, og mennesket må elske menneskeheten fra sitt hjerte. Det må i sannhet betrakte menneskeheten som nedsenket i den guddommelige barmhjertighet.”...
Bahá’u’lláh har ikke gjort noe unntak fra denne regelen. Han sa at blant menneskene kan det finnes dem som er uvitende; de må læres opp. Noen er syke; de må behandles. Noen er umodne; de må hjelpes til å oppnå modenhet. I andre henseende er menneskeheten nedsenket i den guddommelige nådes hav. Gud er alles Far. Han oppdrar, forsørger, og elsker alle; for de er hans tjenere og hans skaperverk. Skaperen elsker så visst sine skapninger. ... Nettopp slik Gud elsker alle og er god mot alle, nettopp slik må vi i sannhet elske og være god mot alle; ja, vi må betrakte alle som beslektet med oss, for alle er tjenere av én Gud, alle står under rettledning av én Oppdrager. Vi må dag og natt bestrebe oss for at kjærligheten og vennskapet må øke, at denne enhetens bånd må styrkes, at glede og lykke mer og mer må få overhånd, at hele menneskeheten må samles i enhet og solidaritet under Guds skygge, at folk må vende seg til Gud for støtte, for i ham å finne det liv som varer evig. Slik kan de bli befestet i Guds Rike og leve for all tid gjennom hans nåde og gunst.” [4]
 
  1. Se f.eks. Halvor Tjønn: Muhammed, slik sam den så ham. s. 234­239 Dreiers Forlag. 2011
  2. Se 5. Mosebok, 20:16­18. Denne loven ble imidlertidig gjort maktesløs av jødiske skriftlærde etter noen hundre år, i det lovens formål som var å rydde landet for andre folkeslag som bodde der når jødene vendte hjem fra utlendighet i Egypt, ikke lenger var aktuell. Dessverre nnes det noen få som mener at loven kan legitimere volds­ handlinger den dag i dag.
  3. Asrár’u’l-Athár 2:17-18. Sitert i Saiedi: Logos and Civiliza on s. 304-305. University Press of Maryland. Provisorisk oversettelse til engelsk ved Nader Saiedi, norsk oversettelse av artikkelforfatteren
  4. ‘Abdu’l-Bahá: Promulga on of Universal Peace. 266-267. Provisorisk overse else av ar kkelforfa eren