Behnam Ahmadi til minne

 

Fredag 29. april 2016 skjedde det en helikopterulykke utenfor Bergen, en ulykke som har vært omtalt som en nasjonal tragedie. Vår inderlig kjære Behnam Ahmadi var passasjer i helikopteret og ble brått revet bort fra denne verden.

Behnam Ahmadi var født i en liten landsby utenfor Sari nord i Iran 22. desember 1961.

Han måtte allerede som liten gutt inn til byen for å arbeide til familiens underhold. Senere flyttet han til Teheran. Hans oppvekst og ungdomstid var preget av mange vanskeligheter grunnet forfølgelsene av bahá’íene i landet. Både de voksne og barna i familien ble trakassert på grunn av sin tro. Vi som ble kjent med ham da han hadde nådd tidlig voksen alder, kunne ane hvordan prøvelsene og smerten var transformert til en helt ualminnelig indre styrke. ’Abdu’l-Bahás bilde om jernet som blir lagt i ilden, som tar til seg ildens egenskaper slik at smeden kan forme det til de vakreste ornamenter – er et bilde som kommer i våre tanker.

I Iran tiltok forfølgelsene av bahá’í-troens tilhengere etter revolusjonen, og mange iranske bahá’íer forlot landet, ofte under dramatiske omstendigheter. De fikk etter hvert FNs beskyttelse. Så også Behnam.  Fra første dag Behnam satte foten på norsk jord, i Stavanger februar 1985, preget han i oss som fikk møte ham, et inntrykk av en ung mann med en sterk utstråling, en dyp ydmykhet og en fantastisk humor. Han var en rik og sammensatt personlighet. Vi kan høre den milde, myke stemmen som avspeilte hans evne til å smyge seg inn i andres liv med en utrolig ydmyk og alltid hjelpende hånd, samtidig som han med sitt sorte belte i taekwon-do, kuttet tykke planker i brennende ild med bare et håndslag!

Behnam kunne gjentatte ganger fortelle om hvordan han i dagliglivet, som innvandrer, ble møtt med fordommer, og også noen ganger ren fiendtlighet.  I møte med slike reaksjoner, kunne vi se en av Behnams sterkeste egenskaper utfolde seg.  Møtte naboen ham med en kald rygg i heisen, laget Behnam et måltid til mannen og serverte ham på døren, for å gjøre ham glad. Var den eldre damen redd for ham, fant han en måte å vise hjelpsomhet på, slik at frykten smeltet. Der var en sterk lærdom i å se hvordan han etterlevde ’Abdu’l-Bahás ord: “Når en tanke om krig kommer, stå den i mot med en sterkere fredstanke. En hatets tanke må ødelegges av en sterkere kjærlighetstanke.”

Det gjør godt å tenke på hvordan ’Abdu’l-Bahá opphøyer tjenerens stilling, for er der noe vi alle forbinder med Behnam, så er det hans konstante vilje til å gjøre alt det han evnet for den troen han elsket, for alle som kjente ham, og ikke minst for familien. Hans tjenesteiver kjente ingen begrensninger.

Med en historie som Behnams, var det mange som ikke hadde klart å bære livet. Men utenom troen på Bahá’u’lláh, var familien han fikk rundt seg, selve grunnlaget og tryggheten hans. Han gjorde alt i sin makt for dem. Med en kone, Anne, som alltid har stått ved hans side - og noen ganger som hans ryggrad - og med tre barn og en svigersønn som han elsket, og til sist den vakre lille prinsessen som nylig kom til verden, som gjorde ham til den stolteste morfar, inneholdt livet stor mening og masse glede for ham.

Familien var pionerer på Færøyene i flere år. Der bodde de i en avsides, liten bygd. Hele familien har satt dype spor i bygda, der de tok et tak når sauelorten skulle plukkes, når lammene skulle fødes, stimulerte bygdas barn til å ta skolegangen alvorlig slik at de la grunnlag for en bedre fremtid for seg selv, tok initiativ til dugnader, plukket søppel, skapte utvikling. Befolkningen i bygda har innført en ny tidsregning: før og etter nordmennene.

Etter oppholdet på Færøyene har familien bodd i Sandnes.

Bahá’u’lláhs oppfordring om at menneskene skal leve som én sjel i mange legemer, var en naturlig levemåte for Behnam. Han gjorde aldri forskjell på noen. Han, også sammen med Anne, fungerte mye som lim i bahá’í-samfunnet. Hadde de besøkt ett hjem en dag, var det viktig at noen andre snart fikk besøk. Alle skulle huskes, ingen føle seg utenfor.

Behnam hadde en usedvanlig evne til å oppnå kontakt med mennesker han møtte, det være seg venner, naboer, kollegaer, eller på fisketur, eller ferie, eller på fotballbanen, ja overalt der han beveget seg. Han favnet alle han møtte. Derfor er det uendelig mange som føler at de nå har mistet en sann venn. Han var så inderlig kjær for så mange. Takknemligheten vår er så stor.

Behnam var en helt og en sann tjener!

Vi lyser fred over hans minne.

05.05.2016,

Åse Skretting Austvoll og Kjell Austvoll