-Landegrenser kan være et hinder for å bry seg

Landegrenser kan være et hinder for å bry seg

Teksten er hentet fra Bahá'í Nytt, nyhetsmagasinet for Bahá'í-samfunnet i Norge.

Landegrenser blir meningsløse når vi står overfor en slik flyktningkatastrofe. Det store spørsmålet er: Hvem tar ansvar? Det tvinger fram nytenkning, globalt og lokalt. Å gjøre ingen ting er blitt helt uakseptabelt.

Cathinka Vik: - Hvor er den overnasjonale styringen?

Det sier Cathinka Vik, Vestre Slidre, førsteamanuensis ved Høgskolen i Gjøvik. I juni kom hun ut med en bok som drøfter nasjoners moralske ansvar i internasjonale katastrofer; "Moral Responsibility, Statecraft and Humanitarian Intervention: The US Response to Rwanda, Darfur, and Libya". (Routledge forlag.)  

– Katastrofen er vårt felles ansvar. Man kan ikke gjøre ingen ting. Det er også poenget i boka mi. Det å gjøre ingen ting er blitt helt uakseptabelt i vår tid når vi står overfor katastrofer i andre land.

-Hvor er den overnasjonale styringen?

Vigdis Angell: - Verden blir eltet og knadd sammen.

-Før var det slik at landegrenser representerte en grense for hvor langt ansvaret strekker seg i internasjonal politikk. Men denne krisen her utfordrer det helt fundamentalt. Folk krysser grenser. Og ansvaret forskyves til et udefinert overordnet nivå hvor vi ikke har en ordentlig enhet som styrer. Er det EUs ansvar, FNs?  Er det de enkelte landenes ansvar? Vi ser at det tolkes forskjellig.  Noen tar ansvar, andre ikke. Men nasjonale grenser må ikke være et hinder for å ta vare på hverandre.Situasjonen tvinger fram nytenkning på alle plan.

-Folk ønsker å ta ansvar

Polin Rafat: - Flyktningkatastrofen er et symptom

- Katastrofen i seg selv og folkets press for å ta ansvar vil tvinge fram nye løsninger. Det leder i den retningen som bahá’íer står for; en sterkere grad av overnasjonal styring for å løse økende antall globale problemstillinger. Generelt bidrar det til å øke bevisstheten om visjonen for en ny verdensorden, om at vi må behandle hverandre som brødre og søstre og at nasjonale landegrenser står i veien når det handler om å ta vare på hverandre.

-Lokale og globale ringvirkninger

-Flyktningkrisen kobler, interessant nok, det globale og lokale på en veldig tydelig måte. Krisen uttrykker seg globalt. Lokalt er det fokus på hva vi kan gjøre konkret, som å sette i gang dugnad i små lokalsamfunn for å hjelpe med mat, klær, boliger og ikke minst – som bahá'íene jobber systematisk og pedagogisk med over hele verden – å fremme kapasitet i barn, ungdom og voksne og inspirere til sosial handling, både individuelt og kollektivt. Modellen bygger vennskap på tvers av grenser og fremmer prosesser som sørger for bedre, sunnere og gladere samfunn.

-Hvor mange slike katastrofer skal til?

-Vi må ta utgangspunkt i problemene, ikke i nasjonalitet når vi skal løse globale utfordringer. Men vi fortsetter som befolkning å godta i veldig stor grad at statsledere handler utfra nasjonale grenser. Hvor lenge vil vi godta det?

Det kan hende at den katastrofen vi nå står overfor er blant dem som skal til for at vi skal se at nok er nok. I boka mi ser jeg på Rwanda, Darfur og Libya som eksempler på hvordan ulike amerikanske presidentregimer veier nasjonale interesser mot å gripe inn mot folkemord.  Statslederne må være villige til å avgi makt og endre posisjon. Det må bli opp til befolkningen å vise hva de ønsker at statsledere skal prioritere, sier Cathinka Vik.

Verden blir eltet og knadd sammen

Det er både overveldende og usigelig trist å prøve å ta inn over seg alle menneskeskjebnene til alle som må flykte fra sine hjemland, og hvordan de har det, akkurat nå, mens man selv sitter trygt her i Norge, sier Vigdis Angell, Bergen.

-Katastrofen viser alt

Både det mest primitive og nasjonalistiske og det vakreste og mest altruiske kommer frem i denne katastrofen. Og denne flyktningkatastrofen er jo ikke noe som ett land kan løse alene, det må et fellesskap til.

Verden blir eltet og knadd sammen, vi blir tvunget tettere på hverandre, og får andres liv og skjebne rett inn i vårt velordnede og trygge hjørne av verden – og vi må forholde oss til det. Og når vi blir kjent så ser vi jo at vi er veldig like – vi er mennesker som ønsker mye av det samme for oss selv og våre kjære.

-Bahá'íer kan gjøre mye

-Jeg tenker at vi bahá'íer kan gjøre mye på mange plan. Vi kan være med på å ta imot de som kommer hit, melde oss som voksenrepresentant for enslige mindreårige flyktninger, flyktningguide, besøksvenn på mottak, kanskje åpne hjemmene våre for noen som trenger et sted å bo, gi klær, leker og hva det er behov for, både til de som kommer hit og til innsamlinger som sendes til flyktningleire i utlandet. La gjerninger og ikke ord være det som kjennetegner oss.

Vi kan også ta til motmæle når det kommer hatske og rasistiske kommentarer rundt oss, både muntlig og på nettet, og spre faktakunnskap.

Det bahá'í-sitatet som slår meg som aller mest relevant for situasjonen er «Jorden er kun ett land, og menneskehetens dets innbyggere». Det er ikke dem og oss – bare vi, som lever på den samme kloden som er vårt felles hjem, sier Vigdis Angell.

-Katastrofen er et symptom

-Mitt hjerte brister når jeg ser tusenvis av asylsøkere som desperat banker på de europeiske landenes stengte porter, sier Polin Rafat, Bærum.

-Jeg tenker på de redsler som får dem til å flykte fra sine hjem og risikere sine egne og sine barns liv. Som et medmenneske ønsker jeg å åpne hjemmet mitt og hjertet mitt for disse fortvilte sjelene, men jeg er også klar over at denne katastrofen er enda et symptom på de dyptliggende sykdommer som har grepet hele det menneskelige rase i vår tid. Jeg tenker på Bahá'u'lláhs advarsler og formaninger til menneskeheten i sin helhet og til jordens konger og statsoverhoder. 

Bahá'u'lláh sier: "Man kan ikke finne to mennesker som kan sies å være utad og innad forenet.  Tegnene på splid og ondskap er tydelige over alt, selv om alle ble skapt til harmoni og enhet."

 "Hvor lenge vil menneskeheten bli ved med sin egensindighet?  Hvor lenge vil urettferdigheten fortsette?  Hvor lenge skal kaos og forvirring herske blant menneskene?  Hvor lenge skal uenighet herje samfunnet?  Akk, fortvilelsens vinder blåser fra alle kanter, og den strid som splitter og plager menneskene, øker daglig."

"Snart vil den nåværende orden bli rullet sammen, og en ny spres ut i dens sted." (Glimt: IV)

Handlingslammelse

På den ene siden herjer rase-, religiøse- og politiske motsetninger og fiendskap. Korrupsjon, undertrykkelse, vold og urettferdighet utøvd av uverdige ledere, særlig overfor kvinner, ødelegger selve fundamentet for vår sivilisasjon. På den andre siden har mangel på en adekvat verdensorden, et forenet system, ført til handlingslammelse blant jordens herskere og politikere.

Verden trenger en ny verdensorden som er basert på prinsippet om menneskehetens enhet, et system som betrakter hele verden som ett land og sørger for å etablere varig fred blant ulike nasjoner og folkeslag.

Bahá'u'lláhs legemiddel for å fjerne rase- og religiøse motsetninger ble gitt over 150 år siden:

"Mitt formål er intet annet enn verdens forbedring og folkeslagenes beroligelse.  Menneskeslektens tilfredshet, dens fred og trygghet er uoppnåelig unntagen og inntil dens enhet er fast grunnlagt.  Denne enhet kan aldri oppnås så lenge de råd som den Høyestes Penn har åpenbart, forblir upåaktet."

Åndelige forutsetninger må på plass

Forandring av styresystemet i verden kan ikke alene bringe velstand og varig fred. De nødvendige åndelige forutsetninger for at et slikt system fungerer er resultat av iherdig og systematisk innsats fra høysinnede og bevisste mennesker som vil bruke sin visdom, sin viten og sine krefter for å bringe kunnskap, innsikt og ferdigheter til menneskemassene for å bygge en ny sivilisasjon.

Bahá'u'lláh sier:

"O Guds folk!  Vær ikke beskjeftiget med deres egne anliggender, la deres tanker festes ved det som vil gjenopprette menneskeslektens lykke, og rense deres sjeler og hjerter.  Dette kan best oppnås ved rene og hellige handlinger, ved et dydig liv og en hederlig vandel."

(Denne saken er redigert ut fra tekst i Bahá'í Nytt, nyhetsmagasinet for Bahá'í-samfunnet i Norge, med tillatelse fra Cathinka, Vigdis og Polin.)