Menneskets natur
Menneskets natur
“Med kraftens hender formet jeg deg og med styrkens fingre skapte jeg deg; og jeg har senket mitt lys over ditt indre” er blant de mange uttalelser fra Bahá’u’lláh som beskriver menneskets sanne natur. Menneskets adel er et tema som hele tiden er til stede i bahá’í-skriftene. Dette benekter ikke eksistensen av en lavere natur. Hos oss alle finnes det egenskaper som vi har tilegnet oss gjennom årtuseners utvikling, og som vi deler med dyreriket. Men i dyreriket er det mange adferdsmønstre som ikke anstår mennesket. ‘Abdu’l-Bahá sier: “Mennesket har to ulike naturer i seg: den åndelige eller høyere natur og den materielle eller lavere natur. I den ene nærmer det seg Gud, i den andre lever det kun for verden. Tegn på begge disse naturer finnes hos menneskene.”
Hver av oss har den iboende muligheten til å speile Guds egenskaper. Dette er meningen med at mennesket er skapt i Guds bilde. “For hos det finnes alle Guds egenskaper og navn potensielt åpenbart i en grad som intet annet skapt vesen har overgått eller oversteget.” Vi er i stand til å gjenspeile guddommelige egenskaper i den grad som vi renser våre hjerter og sinn gjennom bønn, studier av og anvendelsen av hellige skrifter, tilegnelse av kunnskap, bestrebelser på å forbedre vår oppførsel og bekjempe prøvelser og vanskeligheter, og tjeneste for menneskeheten.
Blant kreftene som bistår oss til å fremdyrke de åndelige kvaliteter som er skjulte i oss - slik som vennlighet, rettferdighet, sannferdighet og pålitelighet - er kjærligheten til Gud, tiltrekningen til skjønnhet og tørsten for kunnskap. Virkningen av disse kreftene og andre oppbyggende krefter bidrar til å styrke vår følelse av hensikt, og driver oss til å både forvandle oss selv og til å bidra til forvandlingen av samfunnet.
Vi har alle evnen til å erkjenne Guds kjærlighet og gjenspeile den overfor hans skaperverk. “Hvilken kraft kjærligheten er!” sa ‘Abdu’l-Bahá. “I tilværelsens verden finnes der i sannhet ingen større kraft enn kjærlighetens kraft. Når menneskets hjerte gløder av kjærlighetens flamme, er det beredt til å ofre alt – til og med livet.”
Nært knyttet til kjærlighet er tiltrekningen til skjønnhet. På et nivå er denne tiltrekningen virkeliggjort i vår glede for den naturlige verden, i vår engasjement og verdsettelse av kunst og musikk, og i vår respons på elegansen i en vitenskapelig teori. På et annet nivå underbygger tiltrekning til skjønnhet vår søken etter orden, mening og transcendens i universet.
Tørsten etter kunnskap oppmuntrer hvert individ til å tilegne seg en dypere forståelse av virkeligheten i alle dens dimensjoner – av sin egen karakter, av samfunnet, av åndelige krefter, og det fysiske univers, bare for å nevne noen få. ‘Abdu’l-Bahá uttaler: “Bahá’u’lláhs første læresetning er at alle plikter å undersøke virkeligheten. Å undersøke virkeligheten – hva betyr det? Det betyr at mennesket må glemme alt det har hørt andre si og granske sannheten selv, for det vet ikke om hørte utsagn samsvarer med virkeligheten eller ei. Overalt der et menneske finner sannhet eller virkelighet, må det holde fast ved denne og forsake og forkaste alt annet; for utenom virkeligheten finnes det kun overtro og innbilning.” Bahá’u’lláh har skrevet at “mennesket bør kjenne seg selv og erkjenne hva som fører til høyhet eller ringhet, ære eller fornedrelse, rikdom eller fattigdom,” og et annet sted at “dersom vi grunner over enhver skapt ting, vil vi bli vitne til et utall fullkomne visdommer og lære et utall nye og vidunderlige sannheter.”