Himmel og helvete

Gjennom tidene har menneskeheten vært opptatt med naturen til forholdet mellom handlinger i denne verden og deres konsekvenser her og i den verden som kommer. Visse kulturer har hatt fokus på harmoni mellom menneskeheten og kosmos. Andre har tegnet et paradis hvor belønning er gitt til de som fortjener det og en underverden der de urettferdige blir straffet. Disse forklaringene har hjulpet folk i alle verdens hjørner å reflektere over retningen til deres liv, til å unngå oppfordringene fra deres lavere natur og til å betrakte nødvendigheten et åndelig liv.

Bahá’í-læren fastslår at det ikke finnes noe fysisk sted som himmel og helvete, og vektlegger sjelens evige reise mot fullkommenhet. Læresetningene forklarer referansene til «himmel» og «helvete» i de hellige skriftene til andre religioner som noe som skal bli forstått symbolsk, og som beskriver stadier av nærhet til og avstand fra Gud i denne verden og i hinsidige riker. ‘Abdu’l-Bahá har sagt at når mennesker “opplyses av glansen fra sannhetens sol og foredles ved alle gode egenskaper, vil de anse dette som den høyeste belønning og vite at dette er det sanne paradis. På samme måte anser de at åndelig straff … er å være underkastet naturens verden, å være utestengt fra Gud, å være brutale og uvitende, å henfalle til sanselige lyster og dyriske svakheter, å kjennetegnes av mørke egenskaper … dette er de største straffer og pinsler …”

I noen religiøse tradisjoner har begrepet himmel blitt brukt ikke bare for å henvise til den enkelte sjels tilstand, men også for å beskrive en fremtidig verden med fred, harmoni og rettferdighet – «himmelen på jorden». En slik tid er visselig forutsagt i mange kulturer og sivilisasjoner. Bahá’í-skriftene forklarer at tiden for oppfyllelsen av slike løfter har kommet. “Hele jorden,“ har Bahá’u’lláh skrevet, “er nå i en fruktsommelig tilstand. Den dag nærmer seg da den vil ha frembragt sine edleste frukter, da de mest høyreiste trær, de mest fortryllende blomster, de mest himmelske velsignelser vil ha vokst frem fra den.”

Med henvisning til denne nye samfunnsorden har Shoghi Effendi skrevet: “Rivalisering, hat og intriger nasjoner imellom vil opphøre, og fiendskap og fordommer mellom raser vil vike plassen for vennskap, forståelse og samarbeid. Årsakene til religiøse stridigheter vil bli fjernet for alltid; økonomiske hindringer og restriksjoner vil bli fullstendig avskaffet, og overdreven klasseforskjell vil bli utslettet. Dyp fattigdom på den ene side og stor konsentrasjon av eiendomsrett på den annen vil forsvinne. Den enorme energi som ødsles og bortkastes på krig, politisk som økonomisk, vil vies slike formål som vil utvide omfanget av menneskenes oppfinnelser og tekniske utvikling, som vil øke menneskehetens produktivitet, utrydde sykdom, utvide vitenskapelig forskning, bedre helsetilstanden, skjerpe og foredle den menneskelige hjerne, utnytte planetens ubrukte og uanede ressurser, forlenge menneskelivet og fremme alt som kan stimulere hele menneskeslektens intellektuelle, moralske og åndelige liv.”