Grader av ånd

Bahá'í-skriftene bruker ordet "ånd" for å henvise til visse krefter og potensialer som gjennomsyrer eksistensens forskjellige riker.

Kraften til å vokse, eller "planteånden", viser seg frem i planteriket og fortsetter å virkeliggjøre seg selv på høyere nivå i eksistensen. Men uansett hvor fullkommen veksten til et tre kan være, kan det aldri kjenne til kreftene til sansene som manifesterer seg i dyreriket.

Dyret ser, hører, lukter og føler. Men dyret, bemerket ‘Abdu’l-Bahá, er “en fange i naturens verden uten kontakt med det som befinner seg i naturen og hinsides den, det er uten åndelige fornemmelser, er berøvet det som bevisstheten har å by på, er uten bevissthet om Guds verden og er ute av stand til å avvike fra naturens lov.”

Iboende i "menneskeånden" er kapasiteten til å tilegne seg kunnskap om det synlige og det usynlige. “Ut fra kjente virkeligheter – det vil si ut fra de kjente og synlige ting – oppdager det ukjente ting,” sa ‘Abdu’l-Bahá. Menneskehetens fremgang i åndelig og materiell kunnskap – og som omfatter slike områder som vitenskapelig fremskritt, utvikling av rettferdige styringssystemer, teknologisk nyvinning, og utfoldelse av tilbørlige kunstneriske bestrebelser, bare for å nevne noen få – kan bli betraktet som uttrykk for kraften i den menneskelige ånd.

For å bli kjent med åndelige virkeligheter må mennesker hjelpes av troens ånd. ‘Abdu’l-Bahá forklarer at “troens ånd” er “fra Riket”, og at “med mindre menneskeånden hjelpes av troens ånd, blir den ikke kjent med de guddommelige hemmeligheter og de himmelske virkeligheter. Den er som et speil som, skjønt det er klart, pusset og blankt, likevel trenger lys. Før en solstråle avspeiles i det, kan det ikke oppdage de himmelske hemmeligheter.” Et annet sted har han beskrevet troens ånd som “kraften som gjør det jordiske menneske himmelsk og det ufullkomne menneske fullkomment.”

Den uendelige guddommelige kraft som opplyser all eksistens er Den hellige ånd, mellomleddet mellom Gud og hans skaperverk. Gudsmanifestasjonene stod fullstendig alene ogansikt til ansikt med stor mostand uten verdslige krefter, men gjennom kraften til Den hellige ånd ble de menneskehetens store oppdragere. ‘Abdu’l-Bahá forklarer at hver gang en gudsmanifestasjon fremstår ved Den hellige ånds kraft, “blir verden fornyet og grunnlaget for en ny syklus lagt. Menneskeverdens legeme ifører seg en ny drakt. Dette kan lignes med våren; hver gang den kommer, går verden over fra én tilstand til en annen. Ved vårtidens komme blir det svarte jordsmonn og markene og ødemarken grønne og blomstrende, det vil vokse blomster og velluktende urter av alle slag, trærne vil få nytt liv, nye frukter vil vise seg, og en ny syklus grunnlegges.”