Den rasjonelle sjel

Den rasjonelle sjel

Den rasjonelle sjel

Den essensielle identiteten til ethvert menneskelig vesen er en rasjonell og udødelig sjel. Den fysiske verden er et sted for komposisjon go dekomposisjon, for fremgang og tilbakegang. Men sjelen lider verken av oppløsning eller tilbakegang. Den “er av en helt annen art enn det fysiske skaperverk”.

Vi kan ikke forstå sjelens eksakte natur. Den er, sier Bahá’u’lláh, “et Guds tegn, en himmelsk juvel hvis virkelighet det ikke har lyktes de lærdeste mennesker å forstå, og hvis mysterium intet sinn … noensinne kan håpe å avsløre.” Sjelen “er den første blant alle skapte ting til å erklære Skaperens opphøyede stilling, den første til å erkjenne hans herlighet, til å holde fast ved hans sannhet og til å bøye seg i tilbedelse for ham.”

Hvert individuelt liv begynner når sjelen knytter seg selv med embryoet ved unnfangelsen. Men tilknytningen er ikke materiell; sjelen går ikke inn i ler forlater ikke kroppen, og opptar ikke fysisk plass. Bahá'u'lláh bruker solens metafor for å forklare forholdet mellom sjelen og kroppen: “Menneskets sjel er solen som opplyser dets legeme, og som det henter sin næring fra, og slik bør den betraktes.”

Bahá’í-skriftene forklarer at slike sinnsevner som det å tenke, resonnere, forstå og danne seg forestillinger er “sjelens iboende egenskaper, på samme måte som utstråling av lys er solens iboende egenskap.” Menneskets legeme er “som et speil, sjelen som solen, og sinnsevnene som strålene som utgår fra denne lyskilden.”

Det er ved å bruke sjelens evner at mennesket gjør fremskritt. ‘Abdu’l-Bahá har sagt at sjelen “kan oppdage tingenes innerste virkelighet, forstå hva som særpreger de ulike vesener og gjennomskue tilværelsens gåter. Alle vitenskaper, kunnskaper, kunstarter, undere, institusjoner, oppdagelser og foretagender fremkommer ved at den forstandsbegavede sjel anvender sin intelligens.” Han sier videre at det var en gang da slike virkelige fenomener “var ukjente, forvarte mysterier og skjulte hemmeligheter; den forstandsbegavede sjel oppdaget dem etter hvert og hentet dem ut fra det usynliges og skjultes plan inn i det synliges rike.”

Menneskets natur

Menneskets natur

Menneskets natur

“Med kraftens hender formet jeg deg og med styrkens fingre skapte jeg deg; og jeg har senket mitt lys over ditt indre” er blant de mange uttalelser fra Bahá’u’lláh som beskriver menneskets sanne natur. Menneskets adel er et tema som hele tiden er til stede i bahá’í-skriftene. Dette benekter ikke eksistensen av en lavere natur. Hos oss alle finnes det egenskaper som vi har tilegnet oss gjennom årtuseners utvikling, og som vi deler med dyreriket. Men i dyreriket er det mange adferdsmønstre som ikke anstår mennesket. ‘Abdu’l-Bahá sier: “Mennesket har to ulike naturer i seg: den åndelige eller høyere natur og den materielle eller lavere natur. I den ene nærmer det seg Gud, i den andre lever det kun for verden. Tegn på begge disse naturer finnes hos menneskene.”

Hver av oss har den iboende muligheten til å speile Guds egenskaper. Dette er meningen med at mennesket er skapt i Guds bilde. “For hos det finnes alle Guds egenskaper og navn potensielt åpenbart i en grad som intet annet skapt vesen har overgått eller oversteget.” Vi er i stand til å gjenspeile guddommelige egenskaper i den grad som vi renser våre hjerter og sinn gjennom bønn, studier av og anvendelsen av hellige skrifter, tilegnelse av kunnskap, bestrebelser på å forbedre vår oppførsel og bekjempe prøvelser og vanskeligheter, og tjeneste for menneskeheten.

Blant kreftene som bistår oss til å fremdyrke de åndelige kvaliteter som er skjulte i oss - slik som vennlighet, rettferdighet, sannferdighet og pålitelighet - er kjærligheten til Gud, tiltrekningen til skjønnhet og tørsten for kunnskap. Virkningen av disse kreftene og andre oppbyggende krefter bidrar til å styrke vår følelse av hensikt, og driver oss til å både forvandle oss selv og til å bidra til forvandlingen av samfunnet.

Vi har alle evnen til å erkjenne Guds kjærlighet og gjenspeile den overfor hans skaperverk. “Hvilken kraft kjærligheten er!” sa ‘Abdu’l-Bahá. “I tilværelsens verden finnes der i sannhet ingen større kraft enn kjærlighetens kraft. Når menneskets hjerte gløder av kjærlighetens flamme, er det beredt til å ofre alt – til og med livet.”

Nært knyttet til kjærlighet er tiltrekningen til skjønnhet. På et nivå er denne tiltrekningen virkeliggjort i vår glede for den naturlige verden, i vår engasjement og verdsettelse av kunst og musikk, og i vår respons på elegansen i en vitenskapelig teori. På et annet nivå underbygger tiltrekning til skjønnhet vår søken etter orden, mening og transcendens i universet.

Tørsten etter kunnskap oppmuntrer hvert individ til å tilegne seg en dypere forståelse av virkeligheten i alle dens dimensjoner – av sin egen karakter, av samfunnet, av åndelige krefter, og det fysiske univers, bare for å nevne noen få. ‘Abdu’l-Bahá uttaler: “Bahá’u’lláhs første læresetning er at alle plikter å undersøke virkeligheten. Å undersøke virkeligheten – hva betyr det? Det betyr at mennesket må glemme alt det har hørt andre si og granske sannheten selv, for det vet ikke om hørte utsagn samsvarer med virkeligheten eller ei. Overalt der et menneske finner sannhet eller virkelighet, må det holde fast ved denne og forsake og forkaste alt annet; for utenom virkeligheten finnes det kun overtro og innbilning.” Bahá’u’lláh har skrevet at “mennesket bør kjenne seg selv og erkjenne hva som fører til høyhet eller ringhet, ære eller fornedrelse, rikdom eller fattigdom,” og et annet sted at “dersom vi grunner over enhver skapt ting, vil vi bli vitne til et utall fullkomne visdommer og lære et utall nye og vidunderlige sannheter.”

Liv og død

Liv og død

Liv og død

Individets liv begynner ved unnfangelsen, når sjelen forbinder seg selv til emryoet. Når døden inntrer vil kroppen gå tilbake til støvets verden, mens sjelen går videre til å gjøre fremgang i Guds åndelige verdener.

“Å anse at ånden forgår etter legemets død,” har ‘Abdu’l-Bahá sagt, “er som å forestille seg at en fugl i bur ville omkomme dersom buret ble brutt i stykker, skjønt fuglen ikke har noe å frykte ved at buret blir ødelagt. Vårt legeme er som buret, og ånden er som fuglen … hvis buret brytes i stykker, vil fuglen fortsette å eksistere. Dens følelser vil tilmed bli enda mer intense, dens fornemmelser sterkere og dens lykke forøket.”

Etter at dens forbindelse med kroppen avsluttes, vil sjelen fortsette å gjøre fremskritt i en evig ferd mot fullkommenhet. Bahá’u’lláh skrev: “Den vil tilkjennegi Guds tegn og egenskaper og åpenbare hans miskunn og gavmildhet.”

En opplyst sjel fortsetter å ha en innflytelse på fremskritt i denne verden og på folkenes fremgang. Den virker som “den rene surdeig som gjennomsyrer tilværelsens verden og bringer til veie den kraft som verdens kunstarter og underverk frembringes ved.”

“Den hinsides verden,” skriver Bahá’u’lláh, “er likeså forskjellig fra denne verden som denne verden er forskjellig fra barnets, mens det ennå er i mors liv.” Presis som livmoren utgjør miljøet for en persons første fysiske utvikling, er den objektive verden en arena der vi utvikler de åndelige karaktertrekk og evner som vi trenger for vår videre reise. Både her og i det neste liv, gjør vi fremskritt med hjelp av Guds miskunn og nåde. Det som også er viktig for våre sjelers fremgang i den neste verden, er de gode gjerninger som blir utført i vårt navn her på jorda, og de oppriktige bønnene til våre familier og venner.

I lys av dette, er ikke døden noe vi bør frykte. Bahá’u’lláh omtaler den som en “gledens budbærer”. Han uttaler: “Du er mitt herredømme og mitt herredømme forgår ikke; hvorfor frykter du din undergang? Du er mitt lys og mitt lys skal aldri bli tilintetgjort; hvorfor frykter du tilintetgjørelse? Du er min herlighet og min herlighet svinner ikke; du er min kledning og min kledning skal aldri slites ut.”

Grader av ånd

Grader av ånd

Grader av ånd

Bahá'í-skriftene bruker ordet "ånd" for å henvise til visse krefter og potensialer som gjennomsyrer eksistensens forskjellige riker.

Kraften til å vokse, eller "planteånden", viser seg frem i planteriket og fortsetter å virkeliggjøre seg selv på høyere nivå i eksistensen. Men uansett hvor fullkommen veksten til et tre kan være, kan det aldri kjenne til kreftene til sansene som manifesterer seg i dyreriket.

Dyret ser, hører, lukter og føler. Men dyret, bemerket ‘Abdu’l-Bahá, er “en fange i naturens verden uten kontakt med det som befinner seg i naturen og hinsides den, det er uten åndelige fornemmelser, er berøvet det som bevisstheten har å by på, er uten bevissthet om Guds verden og er ute av stand til å avvike fra naturens lov.”

Iboende i "menneskeånden" er kapasiteten til å tilegne seg kunnskap om det synlige og det usynlige. “Ut fra kjente virkeligheter – det vil si ut fra de kjente og synlige ting – oppdager det ukjente ting,” sa ‘Abdu’l-Bahá. Menneskehetens fremgang i åndelig og materiell kunnskap – og som omfatter slike områder som vitenskapelig fremskritt, utvikling av rettferdige styringssystemer, teknologisk nyvinning, og utfoldelse av tilbørlige kunstneriske bestrebelser, bare for å nevne noen få – kan bli betraktet som uttrykk for kraften i den menneskelige ånd.

For å bli kjent med åndelige virkeligheter må mennesker hjelpes av troens ånd. ‘Abdu’l-Bahá forklarer at “troens ånd” er “fra Riket”, og at “med mindre menneskeånden hjelpes av troens ånd, blir den ikke kjent med de guddommelige hemmeligheter og de himmelske virkeligheter. Den er som et speil som, skjønt det er klart, pusset og blankt, likevel trenger lys. Før en solstråle avspeiles i det, kan det ikke oppdage de himmelske hemmeligheter.” Et annet sted har han beskrevet troens ånd som “kraften som gjør det jordiske menneske himmelsk og det ufullkomne menneske fullkomment.”

Den uendelige guddommelige kraft som opplyser all eksistens er Den hellige ånd, mellomleddet mellom Gud og hans skaperverk. Gudsmanifestasjonene stod fullstendig alene ogansikt til ansikt med stor mostand uten verdslige krefter, men gjennom kraften til Den hellige ånd ble de menneskehetens store oppdragere. ‘Abdu’l-Bahá forklarer at hver gang en gudsmanifestasjon fremstår ved Den hellige ånds kraft, “blir verden fornyet og grunnlaget for en ny syklus lagt. Menneskeverdens legeme ifører seg en ny drakt. Dette kan lignes med våren; hver gang den kommer, går verden over fra én tilstand til en annen. Ved vårtidens komme blir det svarte jordsmonn og markene og ødemarken grønne og blomstrende, det vil vokse blomster og velluktende urter av alle slag, trærne vil få nytt liv, nye frukter vil vise seg, og en ny syklus grunnlegges.”

Himmel og helvete

Himmel og helvete

Himmel og helvete

Gjennom tidene har menneskeheten vært opptatt med naturen til forholdet mellom handlinger i denne verden og deres konsekvenser her og i den verden som kommer. Visse kulturer har hatt fokus på harmoni mellom menneskeheten og kosmos. Andre har tegnet et paradis hvor belønning er gitt til de som fortjener det og en underverden der de urettferdige blir straffet. Disse forklaringene har hjulpet folk i alle verdens hjørner å reflektere over retningen til deres liv, til å unngå oppfordringene fra deres lavere natur og til å betrakte nødvendigheten et åndelig liv.

Bahá’í-læren fastslår at det ikke finnes noe fysisk sted som himmel og helvete, og vektlegger sjelens evige reise mot fullkommenhet. Læresetningene forklarer referansene til «himmel» og «helvete» i de hellige skriftene til andre religioner som noe som skal bli forstått symbolsk, og som beskriver stadier av nærhet til og avstand fra Gud i denne verden og i hinsidige riker. ‘Abdu’l-Bahá har sagt at når mennesker “opplyses av glansen fra sannhetens sol og foredles ved alle gode egenskaper, vil de anse dette som den høyeste belønning og vite at dette er det sanne paradis. På samme måte anser de at åndelig straff … er å være underkastet naturens verden, å være utestengt fra Gud, å være brutale og uvitende, å henfalle til sanselige lyster og dyriske svakheter, å kjennetegnes av mørke egenskaper … dette er de største straffer og pinsler …”

I noen religiøse tradisjoner har begrepet himmel blitt brukt ikke bare for å henvise til den enkelte sjels tilstand, men også for å beskrive en fremtidig verden med fred, harmoni og rettferdighet – «himmelen på jorden». En slik tid er visselig forutsagt i mange kulturer og sivilisasjoner. Bahá’í-skriftene forklarer at tiden for oppfyllelsen av slike løfter har kommet. “Hele jorden,“ har Bahá’u’lláh skrevet, “er nå i en fruktsommelig tilstand. Den dag nærmer seg da den vil ha frembragt sine edleste frukter, da de mest høyreiste trær, de mest fortryllende blomster, de mest himmelske velsignelser vil ha vokst frem fra den.”

Med henvisning til denne nye samfunnsorden har Shoghi Effendi skrevet: “Rivalisering, hat og intriger nasjoner imellom vil opphøre, og fiendskap og fordommer mellom raser vil vike plassen for vennskap, forståelse og samarbeid. Årsakene til religiøse stridigheter vil bli fjernet for alltid; økonomiske hindringer og restriksjoner vil bli fullstendig avskaffet, og overdreven klasseforskjell vil bli utslettet. Dyp fattigdom på den ene side og stor konsentrasjon av eiendomsrett på den annen vil forsvinne. Den enorme energi som ødsles og bortkastes på krig, politisk som økonomisk, vil vies slike formål som vil utvide omfanget av menneskenes oppfinnelser og tekniske utvikling, som vil øke menneskehetens produktivitet, utrydde sykdom, utvide vitenskapelig forskning, bedre helsetilstanden, skjerpe og foredle den menneskelige hjerne, utnytte planetens ubrukte og uanede ressurser, forlenge menneskelivet og fremme alt som kan stimulere hele menneskeslektens intellektuelle, moralske og åndelige liv.”