DEL III

Det grunnleggende spørsmål som må løses, er hvordan dagens verden med sitt inngrodde konfliktmønster kan forandre seg til en verden hvor enighet og samarbeid vil herske.

En verdensorden kan ikke baseres på annet enn en urokkelig bevissthet om menneskehetens enhet, en åndelig sannhet som alle vitenskapene om mennesket bekrefter. Antropologi, fysiologi og psykologi anerkjenner bare en menneskeart, skjønt den er uendelig variert i livets sekundære aspekter. Å skulle erkjenne denne sannheten krever at man gir slipp på sine fordommer - alle slags fordommer vedrørende rase, klasse, farge, tro, nasjon, kjønn, grad av materiell sivilisasjon, alt som gjør det mulig for mennesker å anse seg selv for å være andre overlegne.

Å godta menneskehetens enhet er den første grunnleggende forutsetning for å omorganisere og administrere verden som ett land, som menneskeslektens hjem. Ethvert vellykket forsøk på å opprette verdensfred vil med nødvendighet måtte avhenge av at dette åndelige prinsippet blir allment godtatt. Det bør derfor gjøres alminnelig kjent, inngå i skolenes undervisning og stadig forfektes i enhver nasjon som en forberedelse til den organiske forandringen av samfunnsstrukturen som det innebærer.

Slik bahá’í-troen ser det, så krever anerkjennelsen av menneskehetens enhet "intet mindre enn omordning og demilitarisering av hele den siviliserte verden - en verden som må bli organisk forenet i alle de vesentlige aspekter av sitt liv, sitt politiske maskineri, sin åndelige lengsel, sin handel og sitt finansvesen, sitt skriftsystem og sitt språk, og dog uendelig mangfoldig i sine forbundsenheters nasjonale særpreg".

I en utdypning av denne sentrale grunnsetningen uttalte Shoghi Effendi, bahá’í-troens beskytter, følgende i 1931: "Den tar så langt fra sikte på å undergrave det eksisterende fundament for samfunnet. Tvert om søker den å utvide samfunnets grunnlag og å utforme dets institusjoner på en måte som samsvarer med behovene i en verden som er i stadig forandring. Den står ikke i motsetning til noe legitimt troskapsforhold, ei heller svekker den vesentlige lojalitetsbånd. Dens formål er hverken å kvele den flamme av klok og forstandig fedrelandskjærlighet som måtte brenne i menneskenes hjerter, eller å avskaffe systemet med nasjonalt selvstyre, som jo er av stor betydning hvis ondene ved en overdreven sentralisering skal unngås. Den hverken overser eller forsøker å undertrykke de forskjeller i etnisk opprinnelse, klima, historie, språk og tradisjon, tanker og sedvane som utgjør forskjellene mellom verdens folkeslag og nasjoner. Den oppfordrer til en lojalitet som er mer omfattende, til en streben som er høyere enn noen som hittil har besjelet menneskeslekten. Den insisterer på at nasjonale innskytelser og interesser må underordnes en forenet verdens bydende krav. På den ene side avviser den overdreven sentralisering, og på den annen side tar den avstand fra alle forsøk på ensrettethet. Dens motto er enhet i mangfoldighet."

Å skulle nå slike mål krever en trinnvis justering av nasjonale politiske holdninger, som nå grenser til anarki fordi man mangler klart definerte lover eller allment godtatte og gjennomførbare prinsipper for å ordne forholdene mellom nasjonene. Folkeforbundet, De forente nasjoner og de mange organisasjoner og overenskomster som de har avfødt, har utvilsomt gjort nytte ved å avsvekke noen av de negative virkningene av internasjonale konflikter, men de har vist seg å være ute av stand til å forebygge krig. Faktisk har det vært snesevis av kriger etter at annen verdenskrig var over, og mange raser fremdeles.

De fremherskende sidene ved dette problemet hadde allerede vist seg i det nittende århundre da Bahá’u’lláh første gang fremsatte sine forslag om å opprette verdensfred. Prinsippet om kollektiv sikkerhet ble fremlagt av ham i erklæringer rettet til verdens herskere. Shoghi Effendi kommenterte hans mening slik: "Hva annet kunne disse vektige ordene tilkjennegi," skrev han, "om de ikke tydet på at uinnskrenket nasjonal suverenitet avgjort vil måtte begrenses som et uunnværlig forspill til dannelsen av et fremtidig verdens samvelde hvor alle verdens nasjoner er med? En eller annen form for overordnet verdens stat må nødvendigvis utvikles, og til fordel for den vil alle verdens nasjoner frivillig ha oppgitt enhver formentlig rett til å føre krig, visse rettigheter til å ilegge skatt og alle rettigheter til å være militært rustet, unntatt for å opprettholde orden innenfor sine respektive områder. En slik stat vil måtte ha til rådighet et internasjonalt utøvende organ som er i stand til å håndheve den øverste, uangripelige myndighet overfor ethvert oppsetsig medlem av samveldet. Den må ha et verdensparlament der medlemmene skal velges av folket i sine respektive land, og der valget av medlemmene skal bekreftes av deres respektive regjeringer. Og den må ha en høyesterett som skal kunne felle dommer med bindende virkning selv i slike tilfeller hvor de berørte parter ikke frivillig går med på å fremlegge saken for domstolens vurdering.

I dette verdenssamfunnet vil alle økonomiske skranker være brutt ned for bestandig, og det gjensidige avhengighetsforholdet mellom kapital og arbeidskraft vil være utvetydig anerkjent. Larmen av religiøs fanatisme og strid vil for alltid være brakt til taushet. Rasehatets flamme vil være endelig slukket. Et enhetlig internasjonalt lovverk vil måtte komme som resultatet av veloverveid skjønn utøvet av verdens fødererte representanter, og dette lovverkets sanksjonsmiddel vil være øyeblikkelig og tvungen intervensjon ved de fødererte enheters samlede styrker. Og endelig vil de voldsomme utbrudd av uberegnelig og krigersk nasjonalisme være forvandlet til en varig bevissthet om verdensborgerskap. Slik fremtrer i grove trekk den verdensorden som Bahá’u’lláh forutså, en orden som vil komme til å bli betraktet som den fagreste frukt av en tidsalder i langsom modning."

Iverksettelsen av disse vidtrekkende tiltakene ble antydet av Bahá’u’lláh: "Den tid må komme da det vil bli alminnelig erkjent at det er tvingende nødvendig å arrangere en veldig, en altomfattende sammenkomst av mennesker. Jordens herskere og konger må nødvendigvis være til stede og må, som deltagere i dens forhandlinger, overveie slike ordninger og virkemidler som vil legge grunnen for verdens Store Fred blant menneskene."

Mot, besluttsomhet, et rent motiv, et folks uselviske kjærlighet til et annet - alle de åndelige og moralske egenskapene som skal til for å ta dette betydningsfulle skrittet, finner sitt fokus i viljen til handling. Og det er for å vekke den nødvendige viljen at menneskets innerste virkelighet, dvs. dets tanke, må vies inngående oppmerksomhet. Når man forstår at denne kraftfylte virkelighet er av betydning i saken, så innser man også at det er sosialt nødvendig å bringe dens enestående verdi til anvendelse gjennom oppriktig, nøktern og hjertelig rådslagning, og å handle ut fra resultatene av denne prosessen. Bahá’u’lláh fremhevet inntrengende hvor fordelaktig og uunnværlig rådslagning er for å skape orden i menneskelige anliggender. Han sa: "Rådslagning skjenker større oppmerksomhet og forvandler gjetning til visshet. Den er et skinnende lys som fører an og viser vei i en mørk verden. For alle ting finnes der og vil fortsette å finnes et fullkommenhetens og modenhetens stade. Det modne stade for forstandens gave gjøres åpenbart gjennom rådslagning." Selve forsøket på å oppnå fred via den rådslagningsvei han foreslo, kan frigjøre en så velgjørende ånd blant jordens folk at ingen makt vil kunne motstå den endelige, serierrike utgangen.

Angående forhandlingene i denne verdensforsamlingen har 'Abdu’l-Bahá, Bahá'u’lláhs sønn og autoriserte fortolker av hans lære, gjort følgende innsiktsfulle iakttagelser: "De må gjøre fredssaken til gjenstand for alminnelig debatt og ved alle midler de har til rådighet søke å opprette et forbund av verdens nasjoner. De må slutte en bindende overenskomst og opprette en pakt med fornuftige, ukrenkelige og klare bestemmelser. De må kunngjøre den for hele verden og innhente hele menneskeslektens godkjennelse av den. Dette ypperste og edle foretagende - den virkelige kilden til fred og velvære for hele verden - bør betraktes som hellig av alle som bor på jorden. Alle menneskehetens krefter må mobiliseres for å sikre at denne Største Pakt blir fast og varig. I denne altomfattende pakten bør hver eneste nasjons mål og grenser være klart fastlagt. Prinsippene for regjeringenes forbindelser med hverandre bør være tydelig angitt og alle internasjonale avtaler og forpliktelser brakt på det rene. Likeledes bør omfanget av hver regjerings stridskrefter være nøye avgrenset, for dersom en nasjons krigsforberedelser og militære styrker skulle tillates å øke, så ville de vekke mistanke hos andre. Grunnprinsippet i denne høytidelige pakten bør være så fast at dersom en regjering senere skulle overtre noen som helst av dens bestemmelser, så burde alle regjeringer på jorden reise seg for å bringe den til full underkasteise. Ja, menneskeslekten som helhet burde beslutte å ødelegge denne regjeringen med alle de midler den har til rådighet. Hvis dette sterkeste av alle botemidler skulle bli anvendt på verdens syke legeme, så ville verden utvilsomt overvinne sine lidelser og for alltid forbli trygg og sikker."

Denne veldige forsamlingen burde forlengst ha vært holdt.

Av hjertets fulle glød oppfordrer vi alle nasjoners ledere til å gripe dette gunstige tidspunktet og ta ugjenkallelige skritt for å sammenkalle dette verdensmøtet. Alle historiens krefter driver menneskeheten frem mot denne handlingen, som for all fremtid vil markere demringen av dens lenge forventede modenhet.

Vil ikke De forente nasjoner, med sine medlemmers fulle støtte, la seg bevege til innsats for en slik skjellsettende begivenhets høye siktemål?

La menn og kvinner, ungdom og barn overalt erkjenne at denne uomgjengelig nødvendige handlingen er av evig verdi og la sine røster høre i villig bifall. Ja, la det bli denne generasjonen som innvarsler dette strålende stadium i utviklingen av det sosiale liv på planeten.