Kirkelovenes utvikling i Sverige fra 1500-tallet

Religionsenheten - "unitas orthodoxae religionis" - er rikets første fundamentallov, i følge Johannes Loccenius' utredning om den svenske statsretten. Det var denne sannhet man hevdet ved Uppsala møte 1593: "Intet är nyttigare och gagneligare, eller det som mera förbinder hjärtan tillsammans, än sämja och enighet, och särdeles i religionen".

I første paragraf av 1686 års svenske kirkelov går det klart frem hva som ble bestemt å være landets statsreligion. "Uti vårt konungarike och dess underliggande länder, skola alle bekänna sig, endast och allena, till den kristelige lära och tro, som är grundad uti Guds heliga ord, det Gamla och Nya Testamentets Prophetiska och Apostoliska Skrifter, och författad uti de tre huvud-Symbolis, Apostolico, Niceano och Athanasiano, jämväl uti den ofärändrade Augsburgiske Bekännelsen av år 1530, vedertagen i Upsala Concilio, 1593, samt uti läroståndet, vid kyrkor, academier, gymnasier eller skolor, något ämbete tillträda skola vid ordinationen, eller då de någon gradum antaga, med livlig ed till denna lära och trosbekännelse sig forplikta."

Fra Gustav (Vasa) I's regjeringstid, da reformasjonen ble innført i Sverige og til det nevnte møtet i Uppsala, ble det gang på gang utferdiget forordninger om at landets religion skulle være grunnlagt på Guds rene ord, men kirkens troslærer var ikke bestemt før dette ble gjort ved Uppsala møte. Ved Uppsala møte ble også katoliker, Zwinglianere og Calvinister fordømt. Erik XIV utferdet den 24. august 1563 et påbud mot Calvinistenes vranglære. 

Ved riksdagen i Söderköping 21. okt. 1595 utferdes nye strenge forordninger, der det for første gang gis landsforvisning som straff for å spre "vranglære" og "villfarelse". Loven sier: "Utsprider inländsk eller främmande man villfarande lärosats, och, efter varning, därmed ej avstår, varde ock den forvist riket." Denne lov gjaldt i nesten 300 år, til den ble opphevet 23. okt. 1860. Samtidig sier loven: "Faller någon av fra vår rätta evangeliska lära och träder till villfarande, och låter han sig icke rätta, då skall han förvisas, og njute ej arv eller borgelig rättighet inom Sveriges rike." Denne ble også opphevet av kongelig forordning 23. okt. 1860.

I Kongelig forordning "Plakat angående religionsväsendet", datert 14. aug. 1633 advares mot "vad buller och oro, split och misshälligheter som är oppvuxen genom åtskillige secter, kättare och svärmeandar.. och kan icke tyvärre så snart förgätas". Plakatet retter seg mot de som stiller nye og unødvendige spørsmål, enten muntlig eller skriftlig, og som utbreder dette. Slike personer skal: "efter föregången rannsakning och övertygande förfalla uti vår högste onåde och bliva efter lag och laga stadgar strängeligen och, om saken så beskaffad är, till själva livet bestraffade."

I Gustav Adolfs kongeforsikring fra Nyköping 1611 sies det at den som ikke er av den rene kristelige læren kunne ikke bli brukt i noe embete i landet. For å inneha stilling i staten måtte man bekjenne seg til den rette lære. Unntak ble gjort for utenlandske offiserere ansatt ved den svenske krigsmakten. Det var forbud for alle svenske statsborgere mot å frafalle den rette lære. Foreldrene var forbudt å sende sine ungdommer til utenlandske læresteder, som underviste kjetterske lærer, og å ansette utenlandske studenter med kjettersk tro som lærer for sine egne barn. Utlendinger måtte holde sin tro for seg selv, leve i stillhet og ikke propagere for sin lære. Alle utlendninger var pliktige til, senest etter åtte dager, å melde seg for stedets prest for å oppgi til hvilken tro de hørte. Prestene kunne gjennom dette føre streng kontroll. Kun utenlandske diplomater hadde rett til å holde seg med egne prester med fremmed trosbekjennelse for sin egen og medfølgende husholdnings gudtjenester. Overtredelser av alle disse lover og forordninger kunne gi bøter, kirketukt (stokk- og spøstraff), fengelse, arvløshet, tap av borgerrettigheter, landsforvisning eller dødsstraff.

Den religiøse intoleransen ble sterkere og sterkere og i en kongelig religionsforordning fra år 1655 advares det mot "Satans ugras" og mot "villedende sekter og lærer".

I desember 1695 lot Karl XI utferde et nytt plakat, som ble opplest fra prekestolene i Stockholm, angående "alla där sig uppehållande personer, vilka icke naturaliserades och Augsburgiska konfessionen tillgivna voro", at de måtte forlate Sverige innen fire måneder. Dette påbud vakte så stor oppsikt i Europa at regjeringene i England og Holland intervenerte til de landsforvistes fordel. 

På 1730-tallet opptrådte de s.k. gråkolterne som holdt sine sammenkomster i Mommas hus på Södermalm i Stockholm. De levde og bodde sammen i Mommas hus som en stor familie. Som et resultat av dette ble den første Filadelfiaforsamlingen dannet i 1734. For å møte denne radikale retningen innen pietismen kom den nye religionsforordningen av 1735. En sammenfatning av den nye lovgivningen påminner om den spanske inkvistisjonen mot kjetterne i Nederland på 1500-tallet.

Den som ikke deltok i religiøse sammenkomster eller spredte villfarelse, men selv hadde avvikende meninger fra den rene lære, skulle dømmes etter religionsforordningen. Ingen fikk flytte fra en forsamling uten at soknepresten ga attest på vedkommendes kristendomskunskap og leverne, Den som hadde en annen oppfatning enn det som overenstemte med den rene lære, skulle om han ikke lot seg undervises straffes med vann og brød, eller landsforvisning, Den som uteble fra husforhør uten gyldig forfall måtte idømmes bøter. Den som tok opp religionsfrihet i riksdagen eller ved andre sammenkomster, skulle straffes med vann og brød eller landsforvisning. Dette ble klimaks i den religiøse tvangslovgivningens historie i Sverige. Den 19. juli 1734 forlot de første landsforviste Stockholm for å reise til København. Men det tok ikke lang tid før den ene gruppen etter den andre forlot Sverige for å finne et fristed i andre land, der de fikk tilbe Gud som de selv ønsket det.

År 1669 utkom en bok i Stockholm skreven av Ny Sverige guvernøren Johan Classon Risingh. Boken hette "Itt uthtogh om Kiöp-Handelen eller Commercierne" og var den første som fremhevet ideen om religionsfrihet i svensk litteratur. I 6. kapitel i boken skriver han at "varje stat måste tillåta åtskilligt folk till konster, handel och krigstjänst. För att behålla dem måste man tillåta olika religioner". Han prøver i denne boken å bevise at religionsfrihet er en betingelse for økonomisk velstand. 

De nasjonaløkonomiske interessene førte til at en ny lov ble innført i 1741 som ga utvidet religionsfrihet for utlendinger.

Pga. nasjonaløkomiske grunner ble det i 1772 utferdet en forordning om avskaffelse av enkelte helligdager, slik som Marie besøkelsesdag (2. juli), skjærtorsdag, aposteldagene og de s.k. gångedagene. Andre helligdager ble flyttet til nærmeste søndag.

Ved 1779 års riksdag ble det fremmet forslag om "en fri religionsövning för alla utlänningar, som i riket vilja inflytta". Presteskapet hadde klart å overbevise regjeringen ved 1746-1747 års riksdag om å nekte katolske arbeidere religionsfrihet. En frihet som Calvinister og Zwinglianere hadde fått i 1741. Med utgangspunkt i riksdagsforslaget utferdet nå kongen en lovendring av 24. januar 1781, slik at også katolikkene fikk religionsfrihet. Et år senere, 1782, fikk også jødene denne friheten.  

Denne religionsfriheten fantes imidlertid ikke for de svenske lutheranerne, der de gamle lovene om landsforvisning og arvløshet fortsatt gjaldt for de som frafalt "den rene læren". 1800-tallet inleder imidlertid en ny epoke i spørsmålet om religionsfrihet, som under flere tiår ble gjenstand for gjentatte diskusjoner blandt riksdagens representanter, i kirkekomiteer, i avisene og litteraturen. Den franske revolusjonen kom til å få en meget stor innflytelse på mange områder og ikke minst på det religiøse. Gamle fordommer ble rystet i sine grunnvoller. 

I alle regjeringsformer siden 1634 var religionsenheten beskyttet. Men i den nye regjeringsformen av 6. juni 1809 hadde man helt enkelt tatt vekk spørsmålet om religiøs uniformitet. Hele dette, tidligere så viktige spørsmål, hadde nå blitt redusert til religiøs uniformitet for kongen, regjeringen og embetsmennene. Dette nye, som gjaldt fri religionsøvning - ikke å forveksle med full religionsfrihet - ble spesifisert i $16 i regjeringsformen: "Konungen bör rätt och sanning styrka och befordra, vrångvisa och orätt hindra och förbjuda, ingen fördärva eller fördärva låta till liv, ära, personlig frihet och välfärd, utan han lagligen förvunnen och dömd är, och ingen avhända eller avhända låta något gods, löst eller fast, utan ransakning och dom, i den ordning Sveriges lag och laga stadgar föreskriva; ingens fred i dess hus störa eller störa låta; ingen ifrån ort til annen förvisa; ingens samvete tvinga eller tvinga låta, utan skydda var och en vid en fri utövning av sin religion, så vitt han därigjennom icke störer samhällets lugn eller almän förargelse åstadkommer. Konungen låte en var bliva dömd av den domstol, varunder han rätteligen hörer eller lyder."

Imidlertid tok det nesten et halvt århundre før dette ble satte ut i livet og brukt i praksis av myndighetene. Likevel var veien til religionsfrihet ikke mulig å stoppe. I 1825 ble det svenske bibelselskapet dannet, i 1832 ble det opprettet et svensk agentur av British and Foreign Bible Society fra London. Etter syv års virksomhet var nesten 100.000 bibler delt ut. Alt fler kunne selv få tak på en egen bibel. Egne "kolportører" ble ansatt for å distribuere biblene. En av disse var metodisten og den tidligere sjømannen F. O. Nilsson, som senere ble den første svenske baptistpredikanten. År 1845 kom F. O. Nilsson i kontakt med baptismen. I 1848 dannet han Sveriges første bapistforsamling i Halland. Dette gjorde at han ble dømt til landsforvisning i 1851 av Göta hovrätt for å ha brutt svensk kirkelovgivning og spredt villfarelse. 

År 1830 kom metodistpredikanten George Scott til Stockholm for å overta jobben som predikant for de engelske arbeiderne i byen. Han preket i engelske kapellet ved Kungsträdgårdsgatan i Stockholm og samlet etterhvert så store skarer at alle ikke fikk plass i kapellet. År 1838 søkte han om tilstand om å bygge en ny kirke for mer enn 1000 personer. Erkebiskopen i Sverige J. O. Wallin gjorde store anstrengelser for å hindre dette bygget. Imidlertid lyktes det George Scott å drive igjennom sine planer og i 1840 stod Engelske kirken, som senere fikk navnet Bethlehemskirken, ferdig. Dermed hadde det første frikirkelige "tempel" blitt reist i Sverige. Rundt Scott befant seg mange av pionéerene innen svensk frikirkevirksomhet, slik som C.O. Rosenius, Anders Wiberg, F.O. Nilsson og brødrene Palmqvist. Scott preket mange steder og arbeidet intenst. Dette gjorde at han fikk alt flere fiender. Truet og jaget av sine fiender måtte han forlate landet 1842. Den Engelske kirken ble stengt og ble ikke åpnet før ti år senere i 1852.

I 1835 ble Svenska Missionssällskapet dannet og i 1837 ble Svenska Nykterhetssällskapet dannet. Senere ble mange missionsselskapet og avholdsforeninger dannet. 

Tilsynelatende virket religionsfrihetens venner ha vært mer tilbakeholdne i årene 1844 - 1845. Dette har kanskje sin forklaring i den folkebevegelse som oppstod rundt Erik Jansson i Hälsingland, og som vakte oppsikt over hele landet og skapte redsel for det som hette religionsfrihet. Her ble hundretalls svenske statsborgere drevet i landsflyktighet. De var ikke løsdrivere, ingen proletærer, ingen kriminelle. I hjembygden hadde de sitt arbeid, noen av dem var rike.. Disse hadde holdt og besøkt sammenkomster i enkelte hus for gudaktige øvelser og for dette straffet svensk lov, etter tredje gang, med to års landsforvisning. 

Religionsfriheten ble tatt opp i de nye tidskrifter som begynte å gis ut. Tidskriftet Kyrkowännen ble gitt ut i tiden 1852 - 1857. I 1851 bli "Sällskapet för religionsfrihetens befrämjande" stiftet i Stockholm og som ga ut tidskriftet "Evangelisk Kyrkowän". Det første religionsfrihetsmøtet ble holdt i Hälsingborg 20. - 21. juli 1852, et lignende møte ble holdt i Stockholm 27. - 28. september. I avisa "Aftonbladet" ble saken tatt opp i en leder 8. desember 1852 og det het "vår andliga lagstiftning, som bringat vårt land en så sorglig ryktbarhet kring hela den kristna världen .... Sverige har nog att göra med att landsförvisa sina katoliker och baptister och fritänkare. Sverige torde snart få landsförvisa tredjedelen av befolkningen. Så går det, när man sätter kyrkan som människohänder byggt över kyrkan som Kristus grundat. Medan man kämpar att upprätthålla den kvarvarande stommen, har livet flytt för att måhända aldrig mera komma tillbaka." I følge enkelte historikkere var tegneren Carl Gustaf Malmström den første som med virkelig kraft tok for seg spørsmålet om religionsfrihet, da han sammen med C. F. Bergstedt ga ut tidskriftet "Tidskrift for litteratur" årene 1851 - 1852. Perioden fra 1840 til 1860 er de religiøse tidskrifternes fødelsetid i Sverige. 

Fra den franske avdelingen av Evangeliska alliansen kom en henvendelse til Sveriges daværende statsminister, Gustaf Adolf Sparre: "Vi bönfaller hos Eder, herr minister, att Ni ville använda hela edert inflytande för att hos H. M. Konungen av Sverige och rikets ständer utverka upphävandet av de stadganden, i kraft av vilka våra bröder lida för en rättighet, vilka de liksom vi anse såsom den dyrbaraste av alla."

Den engelska prebyterianske kirkens synod, forsamlet i London 23. april 1855, sendte en "ydmyk henvendelse" til Sveriges konge, i hvilket det stod: "Må Eders Majestät därför behaga att använda sina konungsliga rättigheter och sitt konungsliga inflytande till avskaffande eller ändrandet av dessa ofördragsamma lagstadganden till deras förmån, vilka i avsikt at bevara et gott samvetets vittnesbörd och fullgöra vad de anse såsom Kristi vilja, hava utsatt sig för deras straffbestämmelser." Også den skotske frikirken kom med en lignende henvendelse.

I Norge ble Konventikelplakatet opphevet 1842 og en ny dissenterlov kom i 1845. Under 1850-tallet ble det i Sverige vist til de lovendringer som skjedde i Norge og det ble fremhevet at dette ikke hadde ført til noen problemer. Også Danmark hadde i lang tid hatt en grunnlov, der innbyggerne ble sikret religionsfrihet.

Den 26. oktober 1858 erstatter en ny lov den etterhvert så forhatte Konventikelplakatet etter at kirkelovskommiteen hadde klart å utsette denne endringen i 34 år og etter at saken hadde vært diskutert i 18 riksdager. De ortodokse hadde endelig nått sitt mål de hadde arbeidet for i mange tiår; et nytt moderne konventikelplakat som var lettere å ta i bruk, da ikke lenger Justiekanseleren måtte godkjenne saken. Presten kunne nå sammen med kirkerådet be politiet om hjelp til å trenge inn og oppløse religiøse sammenkomster.  Det er imidlertid et faktum at denne nye konventikellov ble oftere brukt enn den gamle loven, særlig på landsbygden. 

Men på flere måter viste seg denne loven å bli svakere enn de ortodokse hadde forventet. Baptistene benyttet seg av at denne loven kun gjaldt medlemmer av den evangelisk lutherske kirken. De måtte isteden dømmes til landsforvisning etter paragrafen om frafall fra den rene lære og for spredning av villfarelse. Dette var imidlertid ikke lett, da baptistene var over 4000. På denne måte tvinget man igjennom den første svenske dissenterloven i 1860. 

Det tok lang tid før reell religionsfrihet ble lovfestet i Sverige, noe som skjedde 26. oktober 1951, da 1858 års konventikellov ble opphevet.

Kilder:

  • Striden om konventikelplakatet, Arthur Sundstedt, Häroldens trykkeri, Stockholm 1958