Enhet og rådslagning

Enhet og rådslagning

Enhet og rådslagning

Enhet er et grunnleggende prinsipp i bahá’í-troen.

Bahá’íer tror på Guds enhet, det vil si at Gud er én og den samme for alle. 

Bahá’íer tror på religionenes enhet, det vil si at alle de store religionenes grunnlag er det samme. 

Og bahá’íene tror på menneskehetens enhet, det vi si at alle mennesker er likeverdige og hellige. 

Videre er ”enhet i mangfold” et begrep som gjerne brukes som kjennetegn på det internasjonale bahá’í-samfunnet. Det er ingen splittelse, men én stor organisasjon med stor takhøyde for å dyrke forskjeller. Faktisk mener bahá’íene at et rikt mangfold som virkelig oppmuntrer samer, indianere og andre minoriteter til å dyrke sin egenart, er en forutsetning for å skape enhet, fred og rettferdighet. 

Enhet er så viktig at bahá’íer systematisk trener på det ved å bli stadig flinkere til å bruke rådslagning.  

Med andre ord ser bahá’íer det som sin oppgave å bidra til enhet i alle sammenhenger fordi det er en forutsetning for å kunne løse alle slags problemer. ”Lev i fullkommen enhet,” oppfordrer ‘Abdu’l-Bahá:

Lev i fullkommen enhet. Bli aldri sinte på hverandre... Elsk skapningene for Guds skyld og ikke for deres egen skyld. Dere vil aldri bli sinte eller utålmodige hvis dere elsker dem for Guds skyld. Menneskeheten er ikke fullkommen. Hvert menneske har sine mangler, og dere kommer alltid til å bli ulykkelige hvis dere ser på menneskene selv. Men hvis dere vender blikket mot Gud, vil dere elske menneskene og være gode mot dem, for Guds verden er fullkommenhetens og den udelte nådes verden.” 
(Ord til ettertanke, s. 160)

Det er likevel ikke fritt for at også bahá’íer blir sinte. Men de kjenner gjerne til det følgende rådet som går ut på å prøve å styre følelsene:

Jeg pålegger dere alle at hver og én av dere samler alle sitt hjertes tanker om kjærlighet og enhet. Når en tanke om krig kommer, stå den i mot med en sterkere fredstanke. En hatets tanke må ødelegges av en sterkere kjærlighetstanke. Krigstanker bringer ødeleggelse over all harmoni og velferd, over all mulighet for hvile og tilfredshet. Kjærlighetens tanker fostrer brorskap, fred, vennskap og lykke.” 
(Bahá’u’lláh og den Nye Tid, s. 158)

Den åndelige disiplin det er å overse andres feil, fokusere på de gode kvalitetene deres og avstå totalt fra baksnakking, er effektive tiltak for å bevare enhet. Det kan være lurt å tenke på at vi har tendens til ikke å se feil hos dem vi er glad i. ‘Abdu’l-Bahá sier:

“Det mangelfulle øye ser mangler. Det øye som skjuler feil, ser hen til sjelenes Skaper. Han skapte dem, oppfostrer dem og sørger for dem, gir dem åndsevner og liv, syn og hørsel; derfor er de tegnene på hans storhet. Dere må elske alle og være gode mot dem, ha omsorg for de fattige, beskytte de svake, helbrede de syke, undervise og opplære de uvitende.” 
(‘Abdu’l-Bahá, Promulgation of Universial Peace, s. 93)

Bahá’u’lláh sier:

“O medtjener ved min trone! Hør intet ondt, og se intet ondt, fornedre ikke deg selv, og sukk og gråt ei heller. Tal intet ondt, så du ikke skal høre ondt talt til deg, og fremhev ikke andres feil, så dine egne feil ikke skal virke store; og ønsk ikke fornedrelse for noen, så at din egen fornedrelse ikke må komme for dagen. Så lev ditt livs dager, som varer kortere enn et flyktig øyeblikk, med ditt sinn plettfritt, ditt hjerte utilsmusset, dine tanker rene og ditt vesen helliggjort, slik at du fri og tilfreds kan legge bort dette jordiske hylster, og søke hen til det mystiske paradis og bo i det evige rike for all tid.”
(Bahá’u’lláh, De Skjulte Ord, persisk. nr. 44, s. 47)

Enhet er selvsagt ikke bare fravær av strid og uenighet, og kjærlighet kan ikke uttrykkes i ord alene. Sann enhet eksisterer hvis vår kjærlighet for andre blir omsatt i tjeneste, og hvis våre aktiviteter blir styrt av en ånd preget av samarbeid og gjensidig hjelp. ‘Abdu’l-Bahá sier:

Noen av tilværelsens skapninger kan leve alene for seg selv. Et tre, for eksempel, kan leve uten hjelp fra andre trær og uten samarbeid med dem. Noen dyr er isolert og lever atskilt fra andre av sin art. Men dette er umulig for mennesket. I dets liv og dets tilværelse er samarbeid og samkvem helt nødvendig. Ved å omgås og møtes finner vi lykke og utvikler oss, enkeltvis og kollektivt.” 
(’Abdu’l-Bahá, The Promulgation of Universial Peace, s. 35)

Ærlig og kjærlig rådslagning er for bahá’íene en viktig nøkkel for at samfunnet skal fungere på en vellykket måte. Det sikrer at hver person kommer til orde og bidrar til de beste løsninger. Gjennom rådslagning forenes de forskjellige måtene å se en sak på.. Dersom det tas en gal beslutning så vil den raskt rettes opp igjen så lenge enheten er første bud. 

Rådslagning skaper enhet i tanke. Med tankene og synspunktene forenet, skapesfantasirike planer for veksten i samfunnet (eller i familien, på skolen, på jobben). ‘Abdu’l-Bahá sier om de som rådslår:

... Når de samles, må de vende ansiktet mot riket i det høye og be om hjelp fra herlighetens rike. Med den ytterste hengivenhet, høflighet, verdighet, omhu og måtehold må de så uttrykke sine synspunkter. De må finne frem til sannheten i hvert enkelt tilfelle og ikke holde fast ved sin egen mening, for stahet og påståelighet i egne synspunkter vil til sist føre til strid og trette, og sannheten vil forbli skjult. De ærede medlemmene må med all frihet uttrykke sine egne tanker, og det er ikke på noen måte tillatt for en å forkleine en annens tanke, ja, han må med måtehold fremsette sannheten, og skulle det oppstå meningsforskjeller, må flertallets røst bli avgjørende, og alle må adlyde og underkaste seg flertallet.” 
(’Abdu’l-Bahá, sitert i Ord til ettertanke, s. 127 og i Nøkler til Forvandling, s. 177.)  

Enhet i tanke blir ikke oppfylt hvis det ikke omsettes til enhet i handling. Å handle i enhet betyr ikke at vi alle gjør det samme. Tvert imot, når et samfunn tenker ut en plan som innebærer enhetlig handling, da blir den enkeltes talenter brukt fullt ut. Kreftene våre flerdobles. Selv et lite samfunn er i stand til å oppnå hva store og mektige organisasjoner i verden ikke kan. ‘Abdu’l-Bahá sier:

Det menneskeheten har størst behov for, er samarbeid og gjensidighet. Jo sterkere kameratskapets og solidaritetens bånd mellom menneskene er, desto større vil evnen til fruktbar nytenkning være og til å utrette noe innenfor alle menneskelige aktivitetsområder.” 
(‘Abdu’l-Bahá, Promulgation of Universial Peace, s. 338.)

(Denne teksten er bygget på studiesirkel-materialet Ruhi Bok 2.)

Arenaer for rådslagning

Arenaer for rådslagning

Arenaer for rådslagning

Bahá’u’lláh slår fast:

Rådslagning skjenker større oppmerksomhet og forvandler gjetning til visshet. Den er et skinnende lys som fører an og viser vei i en mørk verden. For alle ting finnes der og vil fortsette å finnes et fullkommenhetens og modenhetens stade. Det modne stade for forstandens gave gjøres åpenbart gjennom rådslagning.

Oppriktig, rolig og hjertelig rådslagning er avgjørende for suksess i ethvert kollektivt foretagende. Det har en helt sentral plass i bahá’í-institusjonene og er et kjennetegn på hvordan den bahá'í-administrative orden fungerer. Hensikten med en slik rådslagning er ikke bare å danne rammeverket for de kollektive beslutninger - hvor viktig det enn måtte være. Det er et middel til å harmonisere synspunkter, fremme enhet blant medlemmene av samfunnet, styrke båndene av tillit og kjærlighet mellom individer og institusjoner; og det gir rom for nye innsikter i komplekse emner som legges frem og som undersøkes objektivt og saklig. Rådslagningen tjener også til å fremme systematisk handling, opprettholde fokus blant deltakerne på en gitt handlingsstrategi  og tillate ulike perspektiver å komplementere gruppens forståelse av emnet som foreligger, og leder fremgangen av beslektede aktiviteter. I denne sammenheng er rådslagning en essensiell komponent i den læringsformen som bahá'í-samfunnet benytter i et vidt felt av oppgaver.

Effektiv rådslagning, som hverken tillater konfrontasjon og argumentasjon, eller påtvungne synspunkter eller planer, er sentralt for hvordan Lokale og Nasjonale Åndelige Råd fungerer. Likevel blir rådslagningsprinsippene anvendt med varierende grader av formalitet, i ulike sammenhenger:  i institusjoner og administrative organer; i familier; mellom institusjonene og samfunnet; blant deltakerne i sosiale prosjekter, og - i økende grad - blant individer og organer som arbeider på det lokale nivå for å koordinere bahá'í-samfunnets bidrag til å forbedre samfunnet.

Det Universelle Rettferdighetens Hus har skrevet:

... bahá’í-rådslagning skal skje med den ytterste kjærlighet, oppriktighet og enhet. Deltagerne må komme sammen i en holdning preget av andakt idet de søker bistand fra herlighetens rike, gir fritt uttrykk for sine tanker, oppgir all tilknytning til egne meninger og tar de øvriges synspunkter opp til ærlig og grundig overveielse i en bestrebelse på å komme frem til enighet. ‘Abdu’l-Bahá råder oss til at dersom man i beslutningsprosessen finner at diskusjonen trekker i langdrag eller gir opphav til ordstrid, bør rådslagningen utsettes og fortsettes på en gunstigere tid. Vær forvisset om når dere deltar i bahá’í-rådslagning i familier eller i små grupper, vil deres oppriktige bestrebelser på å følge disse prinsippene, ved Paktens kraft og med guddommelig bistand, sette dere i stand til å løse et stort flertall av de saker som dere står overfor. Man må selvsagt huske at hensikten med rådslagning ikke alltid trenger å væreå komme frem til en bestemt eller endelig beslutning. Ofte kan målet være ganske enkelt å utveksle synspunkter for å bidra til å klargjøre en bestemt sak eller å nå frem til en felles visjon.

I tillegg til innholdet på denne siden, kan man finne henvisninger til bahá'í rådslagning flere steder på denne nettsiden. Det kan være spesielt interessant å se på utdypningen av egenskaper og holdninger - bønnlig holdning, ydmykhet, løsrivelse og tålmodighet, for å nevne noen av dem - hos deltakerne i bahá'í rådslagning, som finnes i artikkelen om Det Lokale Åndelige Råd under Hva bahá'íer tror på-delen av nettsiden, og dessuten en beskrivelse av rådslagningens sentrale rolle for bahá'í samfunnsliv i Del III i ”Løftet om verdensfred” i emnesamlingen om Universell fred.

19-dagsfesten

19-dagsfesten

19-dagsfesten

Én gang hver nittende dag arrangerer bahá’í-samfunnet en såkalt ”nittendagsfest” i hver kommune. Nittendagsfesten tjener som grunnvollen i bahá'í-samfunnslivet.

Fester fra forskjellige deler av verden, med klokken fra venstre: Lesotho; Sør-Korea, 1921; Myanmar; Uganda; New Zealand, 1923.

Fester fra forskjellige deler av verden, med klokken fra venstre: Lesotho; Sør-Korea, 1921; Myanmar; Uganda; New Zealand, 1923.

Festen ble forordnet i Kitab-i-Aqdas av Bahá’u’lláh. Han oppfordret sine tilhengere til å møtes én gang hver bahá'í-måned "om så bare vann skulle bli servert"Denne festen,” uttaler ‘Abdu’l-Bahá, “holdes for å fremme samhold og kjærlighet, for å minnes Gud og bønnfalle ham med botferdige hjerter og oppmuntre til velgjørende virksomhet.” “Hva angår nittendagsfesten,” skriver han et annet sted, “så fryder den sinn og hjerte. Hvis denne festen holdes på riktig måte, vil vennene en gang hver nittende dag oppleve at de blir åndelig forfrisket og skjenkes en kraft som ikke er av denne verden.

Fester fra forskjellige deler av verden, med klokken fra toppen: Storbritannia 1928; Mozambique; Western Samoa, 1996.

Fester fra forskjellige deler av verden, med klokken fra toppen: Storbritannia 1928; Mozambique; Western Samoa, 1996.

Nittendagsfesten kan ha forskjellige ytre former i ulike deler av verden ettersom den gjenspeiler lokale forhold og sedvaner. Men rammen er alltid den samme, med tre deler; en første del med bønn og sitater fra de hellige skriftene, andre del med nyheter og rådslagning om samfunnsspørsmål, og en tredje del med sosialt samvær. Nittendagsfesten gir samfunnet en anledning til å samles og diskutere sine anliggender. Og det gir det Lokale Åndelige Råd - bahá'í-samfunnets lokale styrende råd - en anledning til å holde seg oppdatert om det som ligger samfunnet på hjertet og styrke forholdet til det. Rådslagning ved disse regelmessige samlingene skaper også en arena der en voksende sosial bevissthet finner konstruktive uttrykk. Ofte leder det til at det oppstår mindre grupper som engasjerer seg i handling.

På en gitt dag hver bahá’í-måned, i ti-tusenvis av lokalsamfunn i praktisk talt hvert territorium på planeten, samles altså grupper av venner i en ånd av kjærlighet for å be, reflektere over sin egen åndelige vekst og rådslå om sine individuelle og kollektive bestrebelser - om aldri så beskjedne - for å forbedre livet i sine samfunn. I hvert tilfelle blir rådslagningen styrt av den samme visjon for en bedre verden. Deltakerne - menn og kvinner, unge og gamle - legger for dagen en bemerkelsesverdig grad av enhet, ikke bare i sin felles overbevisning om de fundamentale prinsippene som skal kjennetegne denne bedre verden, men også om metodene og holdningene de tar i bruk i sine daglige liv for å bidra til dens gradvise virkeliggjørelse.