De syv daler av Bahá'u'lláh

Dette er et tidlig verk, som Bahá’'u'’lláh skrev i Bagdad kort tid etter sitt opphold i fjellene. Det regnes som et høydepunkt i hans litterære produksjon, og innenfor mystisk refleksjon i det hele tatt. Skriftet er formet som et brev, og det er rettet til en irakisk dommer, Shaykh Muhyi’d Dín, som hadde henvendt seg til Bahá'’u'’lláh for å få svar på visse spørsmål angående læren og dens forhold til islamsk tradisjon. Dommeren er særlig fortrolig med sufismens tenkere og poeter, og når Bahá’'u'’lláh redegjør for sin vei til dypere erkjennelse og guddommelig forening, er det helt i tråd med sufi terminologien. Man kan f.eks. gjenkjenne selve begrepet “Syv daler” fra sufi poeten Farudi’n Attars hovedverk Fuglenes forsamling. Når Bahá’'u’'lláh i dette brevet refererer til eldre religiøse skrifter, eller siterer fra dem, og det gjør han stadig, så er det gjerne fra Koranen, men han siterer også vers fra sufismens klassikere, som Rumi, Attar og andre.

*

I Guds navn, den milde, den barmhjertige

Lovet være Gud, som har skapt væren ut av intethet; inngravert føreksistensens hemmeligheter på menneskets hjertetavle; undervist ham i Bayánens mysterier som for ham var ukjente; som gjorde ham til en lysende bok for dem som trodde og overgav seg selv; lot ham bli vitne til alle tings skapelse i denne mørke og fordervede tidsalder, og talte ut fra evighetens høydepunkt med en vidunderlig stemme i det høyeste tempel: så hvert menneske til sist kan bevitne, i seg selv og av seg selv, som en Herrens manifestasjon, at det i sannhet ikke finnes noen annen Gud enn ham, og at hvert menneske derved finner sin vei til virkelighetens høyeste plan, frem til at ingen skal forvente noenting annet enn at han ser Gud gjennom dette.

Og jeg lovpriser og herliggjør det første havet som har sitt utløp fra det guddommelige vesens osean, og det første morgengry som glødet fra enhetens horisont, og den første sol som steg opp på evighetens himmel, og den første flamme som brant i føreksistensens lampe, i den eneståendes lykt: Han som var Ahmad i de opphøyedes kongedømme, og Muhammad i forsamlingen av dem som står nær, og Mahmud i riket av de rene og uforfalskede. “... kall ham hva dere vil, påkall ham: Han har de mest fremragende navn” i hjertene hos dem som vet. Og måtte vedvarende, evig fred hvile over hans folk og huslyd!

Enn videre har vi lyttet til hva kunnskapens nattergal sang fra grenene i din værens tre, og fått vite hva visshetens due ropte fra grenene i ditt hjertes løvhytte. Det tykkes meg at jeg i sannhet innåndet den rene duft fra din kjærlighets kledebon, og nådde det sanne møte med deg mens jeg gransket ditt brev. Og ettersom jeg merket meg at du nevnte din død i Gud, og livet ditt gjennom ham, og din kjærlighet til Guds elskede og hans navns manifestasjoner og alle hans attributters daggry – åpenbarer jeg derfor for deg hellige og strålende vitnesbyrd fra herlighetens mark, og trekker deg inn til hoffet av hellighet, nærhet og skjønnhet, og drar deg til et stade der du intet annet skal se i skapelsen enn din elskedes ansikt, den ærverdige, og se på alle de skapte ting akkurat slik de var på den dag da ingen av dem hadde navn.

Om dette har enhetens nattergal sunget i hagen som kalles Ghawthiyyih. Han sa: “Og det skal tre frem på ditt hjertes tavle en innskrift om de dype mysterier i ’Frykt Gud og Gud vil gi deg kunnskap’, og din sjels fugl skal gjenkalle minnet om føreksistensens hellige tilfluktssted og på lengselens vinger stige høyt på himmelen av ’Trå inn på Herrens slagne vei’; og samle inn samhørighetens frukter i hagene ’Og så ta til deg av alle slags frukter’.”

Ved mitt liv, min venn, får du smake disse fruktene fra den grønne hagen med disse blomstene som vokser i kunnskapens jord, ved siden av soloppgangens lys fra det innerste i speilene av navn og egenskaper, så vil inderlig lengsel ta tålmodighetens og tilbakeholdenhetens tømmer ut av dine hender, og få din sjel til å skjelve ved lysglimtet, og trekke deg fra det jordiske hjemland til den første, himmelske bolig i virkelighetens sentrum. Og du vil løftes til et nivå der du stiger i luften selv om du går på jorden, og du skal bevege deg over vann som om du løper på fast grunn. Og derfor kan det glede meg, deg og hvem som helst som stiger inn i kunnskapens himmel med et hjerte som er vederkveget ved dette, at visshetens vind har blåst over hans værens hage fra den allernådigstes Saba.

Fred være med ham som følger den rette sti!

Og videre: Antall stadier som til sammen utgjør den veifarendes reise fra støvets bolig til det himmelske hjemland sies å være syv. Noen har kalt disse Syv Daler, og andre Syv Byer. Og de sier at før den veifarende tar avskjed med selvet og tilbakelegger disse stadier, vil han aldri nå frem til dette havet av nærhet og forening, eller drikke av den uforlignelige vin.

Den første er


Bla til andre deler av De syv daler her: