Innledning

Denne boken inneholder et utvalg av noen av Bahá’'u'’lláhs viktigste Skrifter. Bahá’'u’'lláh er Grunnleggeren av Bahá'’í Troen. Innholdet er bokstavelig talt Glimt som har til hensikt å formidle ånden i Bahá'’u'’lláhs liv og lære og ikke noe sammendrag av alle Hans skrifter. Som et nøkkelord kan vi benytte dette, for å gi et førsteinntrykk av bokens ånd: “La ditt synsfelt være verdensomfattende heller enn begrenset til ditt eget selv”, eller: “Alle mennesker er skapt for å bære fremover en alltid fremadskridende sivilisasjon,” og “Den er i sannhet et menneske som idag hengir seg til tjeneste for hele menneskeheten”.

 

1.
Religionen med slike universelle mål angitt ved disse setningene fikk sin opprinnelse i Persia i det 19de århundre. Bahá’'u'’lláh ble født i 1817 og døde i 1892. Han var sønn av en persisk adelsmann og født til rikdom og luksus. Likevel ble størstedelen av Hans liv tilbrakt i fengsel og under landsforvisning. Han kjente av innerste erfaring tortur og underjordisk fengsel, hånsord og sult, fattigdom og svik. Hans livshistorie og historien om den Tro som bærer Hans navn (Bahá'’í betyr en følgesvenn av Bahá) er høyst dramatisk og inntil de senere år lite kjent i vesten. I første del av det nittende århundre var mange kristne beveget av håpet om Kristi gjenkomst. Denne forventningen som lå latent i Det Nye Testamente, fant sitt livligste uttrykk hos Millerittene, men den var ikke begrenset til ydmyke kristne, heller ikke var den begrenset til Amerika. Også Europa var beveget ved dette fenomen. En gruppe tyske Tempelriddere forlot sitt fødeland og slo seg ned for bestandig ved foten av Karmels Bjerg, for å vente på sin Herre. Hva vestens folk imidlertid ikke fatter så lett, er at en forventningsbølge på samme tid feide gjennom Islám. Emerson ville ha forstått det, men få andre i vesten ville betrakte noen annen verdensreligion med særlig sympati. Likevel består det faktum at studenter og teologer i Islám som hadde studert profetiene i denne Lære, innså at tiden var omme for Koranens lover og at begynnelsen for en ny åndelig tidsalder var inne. De – for å bruke den islamiske betegnelsen, ville komme til syne.

I 1844 begynte en ung kjøpmann fra Shiraz ved navn Siyyid ‘Ali Muhammed plutselig å undervise om en ny Tro i Persia. Han antok titelen Báb, som betyr “Porten”. Kraften i Bábs forkynnelse og Hans karakterstyrke var som et bombenedslag i dette tilbakestående landet under et utpreget prestevelde. De rolige akademiske utlegninger angående betydningen i tradisjoner i Islám var tilendebrakt. En interessens flamme for Báb og hengiven antagelse av Ham feide over landet. Det ortodokse presteskapet reagerte med stort raseri. De arresterte og fengslet Báb og igangsatte systematiske massakrer av Hans tilhengere.

Báb lærte at en ny åndelig tidsepoke hadde tatt sin begynnelse. Han kritiserte inntrengende og alvorlig hykleriet og den intellektuelle uærligheten hos det Muhammedanske presteskap. Han påla den høyeste karakterstandard, og Han fikk vitnesbyrd om at flere og flere var villige til å følge Ham endog i døden hvis nødvendig.

Báb forutsa at Gud, i løpet av nitten år, ville “manifestere Ham, som skulle begynne å undervise og bringe til menneskene grunnleggende lover og prinsipper for en ny Tidsalder”. Det degenererte presteskapet, korrupte i sine mektige stillinger i kirkestaten Persia, fryktet og hatet den bevegelsen som var igangsatt av Báb. Det var som om en sterk, ren vind plutselig feide gjennom et rom som lenge hadde stått med stengte dører og vinduer. Massakrene av Bábiene finner sin parallell i det gamle Romas blodige festivaler. Hykleriet og tyranniet prøvde å utslette tro ved sverd. Báb ble snart arrestert og fengslet i en fjerntliggende fjellby. Den 9 juli 1850 nådde hatet sitt klimaks, og Báb ble offentlig henrettet på festningsplassen i byen Tabriz. Forsøk ble gjort på fullstendig å utslette denne nye Troen i Persia. De blodige skuespill spredte seg utover landet og de overlevende trofaste ble tvunget til å gå under jorden.

 

2.
Raseriet og forbløffelsen hos presteskapet var i denne tiden blitt skjerpet fordi mange av dets egne fremtredende medlemmer hadde antatt Bábs Lære. Også fremstående personer i andre samfunnsskikt hadde akseptert Ham. Blant disse var Mirza Husayn ‘Ali, en ung mann av en gammel, velkjent og velstående familie. Likegyldig overfor hån og sarkasme fra familie og samfunnsklasse ga Mirza Husayn ‘Ali, i historien kjent som Bahá’'u'’lláh, (d.e Guds Herlighet) sin offentlige tilslutning som tilhenger av Báb. I den nasjonsomspennende utslettelseskampanje som raste over landet for å utslukke Troen var Han på grunn av Sin posisjon blitt spart. Men i 1852, da to sinnsforvirrede Bábis gjorde et forsøk på å drepe Shahen, ble Bahá’'u'’lláh fengslet og tilbrakte fire måneder i Siyáh Chál, et forferdelig underjordisk fengsel i Teheran. Bahá’'u’'lláhs uskyldighet ble klart bevist i retten. Men dette fengselsopphold er av den største historiske betydning fordi det var her Bahá’'u'’lláh ble seg bevisst at Han var den Lovede som forutsagt av Báb.

Snart etter frigivelsen fra fengslet ble Han landsforvist til Bagdad av den persiske regjering i et forsøk på å forflytte fra landet den siste effektive leder for den forhatte nye Tro. Bahá’'u'’lláh levde i eksil i Irak i omtrent ti år. I løpet av denne tiden forandret Han Bábs følgesvenners oppfatning og karakter. Under dette steg Hans berømmelse så høyt at lærde og fremstående personer ble trukket til Ham i et stort antall.

Til denne første forvisningsperioden hører to av Bahá’'u'’lláhs mest berømte bøker. Den ene er liten i omfang men gjennomsyret av meditasjon kalt “De Skjulte Ord”. I epigrammatiske setninger, hver innledet med en direkte hilsen gjenforsikret Bahá'’u'’lláh kjernen i åndelig Sannhet som lært av Grunnleggerne av alle verdensreligionene. Ingen komplisert teologi forvirrer passasjenes direkte budskap. Det er Guds stemme som taler direkte til menneskenes hjerter.

“O ÅNDENS SØNN!
Høyst av alt elsker Jeg rettferdighet; vend deg ikke bort fra den hvis du søker Meg, og forsøm den ikke, så Jeg kan ha tillit til deg. Ved dens hjelp skal du se med dine egne øyne og ikke gjennom andres øyne, og få visshet ved din egen kunnskap og ikke gjennom din nestes kunnskap. La ditt hjerte dvele ved dette –hvorledes du bør være. Sannelig, rettferdighet er Min gave til deg og tegnet på Min kjærlige omsorg. Vend derfor ditt blikk mot rettferdigheten.”

Det andre fremstående verket fra denne tiden er Kitáb-i-Iqán, som betyr “Overbevisningens Bok”. Denne boken er en av hovednøklene til forståelsen av Bahá'’u’'lláhs Lære.

Det store tema er dette: i hver tidsalder åpenbarer Gud Sin Vilje og Hensikt for menneskehetens skjebne gjennom et utvalgt talerør eller en Manifestasjon i menneskelig skikkelse. Derigjennom utvikler religionen seg progressivt. Det åndelige aspekt i menneskets forhold til Gud endres ikke fra tidsalder til tidsalder men blir gjenforsikret og forklart. Den sosiale del av religionen undergår forandringer i hver tidsalder fordi livsbetingelsene forandrer seg. Således innstiftet Moses visse lover som Jesus senere forandret eller overså til forargelse for prestene og de ortodokse. Det evolusjonære prinsipp i verdens religioner er Bahá'’u'’lláhs første utfordrende bidrag til menneskehetens åndelige forening. Et rikt utvalg fra Iqan angående “Overbevisningens Stad”, finnes på forskjellige steder i denne boken.

Det muhammedanske presteskap og de tyrkiske og persiske regjeringer som var islamiske kirkestater, kunne ikke tolerere gjenfødelsen av en ny Tro under Bahá'’u'’lláh. Derfor ble det besluttet at Bahá'’u'’lláh skulle forvises fra Bagdad til Konstantinopel i den tro at den avstanden ville utvanne Hans innflytelse – en teori som gjentagende hadde vært prøvd og gjentagende hadde brakt motsatt resultat. I 1863 ble utvisningen gjort ugjenkallelig. I de få dagene, mens en karavane ble gjort klar til den lange reisen, bekjentgjorde Han for Sine følgesvenner at Han var Den som Báb hadde forutsagt.

Etter fire måneder i Konstantinopel ble Bahá’'u'’lláh videre forvist til Adrianopel. Herfra proklamerte Han offentlig Sitt Budskap ved et kollektivt Budskap til de verdslige og åndelige ledere i verden. Han skrev noen av de første brevene som samlet kjennes som “Brevene til Kongene”. Han henvendte Seg til Sultanen av Tyrkia, Shahen av Persia, og Napoleon III, Frankrikes Keiser. Blant temaene i disse skrivelsene var en appell til herskerne om “å være rettferdige og våkne og bilegge alle uoverensstemmelser og redusere sitt krigsmateriell.” Senere sendte Han slike brev også til Dronning Victoria, Alexander II av Russland, Pave Pius IX, Wilhelm I, den tyske Keiser, og Franz Josef, Keiser av Østerrike. I Sin bok Kitáb-i-Aqdas, henvendte Bahá'’u'’lláh Seg i et avsnitt til amerikanske ledere og presidentene for republikkene der, hvor Han anmodet dem om å “pryde maktens tempel med rettferdighetens ornament"” og ba dem "“sammenbinde med rettferdige hender det som var sønderslått”.

Et fjerde og siste eksil ble Ham pålagt, denne gang (1868) til fangebyen Akka i Haifabukten i Det Hellige Land. Bahá’'u'’lláh var i eksil i 'Akká og de nærmeste omgivelser der inntil Hans liv endte i 1892. Det var her Han åpenbarte storparten av Sin Lære, og tross alle former for restriksjoner økte Hans innflytelse. To av Hans største verker i denne tiden var Kitáb-i-Aqdas i hvilken Han fastsatte lover og påbud for en ny tidsepoke, og “Epistle to the Son of the Wolf”, som den engelske tittel lyder, sammendrag og forsvar for Hans læresetninger, adressert til sønn av en fanatisk muhammedaner, som Bahá’'íer kalte “Ulven”.

 

3.
I Bahá'’u'’lláhs Lære finner vi at Han “opphever presteskapets institusjon; forbyr slaveri, askese, betleri, klostervesen, botsøvelser, bruk av prekestol og håndkyssing. Han foreskriver engifte, fordømmer dyreplageri, lediggang og lathet, sladder og baktalelse, reviderer skilsmissemulighetene, forbyr spekulasjon og hasardspill, bruk av narkotika, vin og andre berusende drikker, fremhever viktigheten av ekteskapet og legger grunnen for dets viktigste betingelser, pålegger forpliktelse til delaktighet i yrke eller fag idet Han opphøyer dette til en form for tilbedelse, og fremhever nødvendigheten av å fremskaffe midler til utdannelse av barn.

Hovedprinsippet i Bahá’'u’'lláhs lære er “enheten og helheten i menneskerasen”. Dette gjennomstrømmer hele Hans Lære. Hensikten i Bahá'’í Troen er å forene hele verden i en felles Tro og en felles sosial Orden. Vi kan kanskje fastslå at Bahá’'u'’lláhs annet utfordrende bidrag til menneskehetens enhet er en rekke prinsipper og en sosial struktur bestemt til å frembringe rettferdighet. Han kalte rettferdigheten “den dyrebareste av alle ting” i Guds oppfatning. Han påla inntrengende måtehold og balanse i alle ting, advarte mot fanatisme og alle former for overdrivelse. Oppnåelse av opplæring og utdannelse er essensiell for alle. Sann religion og vitenskap er overensstemmende. Rådslagning er nøkkelmetoden til å løse tvistigheter, til utvikling av planer og oppnåelsen av retningslinjer for det felles beste.

Menneskehetens enhet var Bahá'’u'’lláhs tvingende livshensikt.

Religionens mål er å frembringe sterke urokkelige bånd av enighet. Bahá'’u'’lláh klarlegger religionenes historiske utvikling som evolusjon av en tro som tjener de forskjellige behov i sin tidsalder. Abraham, Moses, Buddha, Zoroaster, Krishna, Jesus, Muhammed, Báb og Bahá'’u'’lláh har vært etterfølgende Manifestasjoner, gjennom hvilke Gud i fremadsksridende grad har åpenbart hensikten i religionen. På grunn av uvitenhet kan følgesvenenne av disse diskutere, men den enkelte med et åpent syn vil se mønstret for overensstemmelse og evolusjon i det som disse opphøyede Læremestre lærte. Avkledt de mange lag av teologi og opparbeidede vanemønstre inntar verdens religioner et integrert slektskap, den ene ledende inn i den andre i historisk utvikling som ledd i en kjede. Og ingen av de store Grunnleggerne av verdens religioner har lært at Han var den Eneste eller siste Åpenbarer av guddommelige Læresetninger. Tvert imot har hver og en av dem priset den Profet som levde og underviste før Ham og også pekt mot fremtiden da en annen slik Læremester eller “Sannhetens Ånd”, som Jesus lærte, ville komme til syne.

Bahá’'u'’lláh påberopte seg å tale med samme guddommelige autoritet som Moses, Jesus og Muhammed. Han lærte at tiden nå var inne for menneskehetens mydinghetsalder og begynnelsen av dens bevisste enhet.

For å oppnå denne, påla Han inntrengende opphevelsen av rasemessige, religiøse, politiske og økonomiske fordommer, antagelsen av et internasjonalt hjelpespråk, like rettigheter for menn og kvinner, et universelt utdannelsessystem, uavhengig søken etter sannheten, antagelsen av en verdensstandard for menneskerettigheter og ansvar, og opprettelsen av et verdensparlament. Han lærte at der i hvert samfunn skulle være et Rettferdighetens Hus som skulle kulminere i et Universelt Rettferdighetens Hus. Dette ble opprettet for Bahá'’í verdenen, med sete i Haifa, Israel i 1963.

 

4.
Bahá’'u'’lláh tok tydelige skritt for å hindre at Troen skulle oppdeles i sekter. Han skrev selv ned Sin Lære, noe som vanskeliggjør en feilaktig muntlig overlevering. Han opphevet presteskapet med dets tilhørende autoritet. Han forbød opprettelse av sakramenter. Han utpekte Sin eldste sønn ‘'Abdu'’l- Bahá (Bahás Tjener) til midtpunktet i Sin Pakt med de troende; det enhetens punkt som alle skulle vende seg til i spørsmål om tolkning av Læren.

‘'Abdu'’l- Bahá ble født i 1844 og delte landsforvisningene med sin far. Han forble selv fange i Ungtyrkrevolusjonen i 1908. I 1910 begynte ‘'Abdu'’l-Bahá en serie misjonsreiser som strakk seg over tre år. Han besøkte Egypt, Europa, USA og Kanada. Overalt ble han hilst med respekt. Fremstående menn og lærde oppsøkte ham. Fra prekestoler, i synagoger og collegeauditorier proklamerte han fritt sin fars Tro. Resultatet av dette ble stor forsterkning i den lille gruppe Bahá'’ís i vesten.

Ved ‘'Abdu'’l- Bahás bortgang i 1921 gikk Troen inn i en ny utviklingsfase. ‘'Abdu'’l- Bahá etterlot sin Vilje og Testamente, i hvilket han utpekte sin eldste dattersønn som Beskytter for Bahá'’í Troen. Dette bemerkelsesverdige dokument gjorde ikke alene Shoghi Effendi til fortolker av Læren, men inneholdt også en Guddommelig Plan som påkalte de troende til å reise seg og undervise i Troen og bygge Bahá'’u'’lláhs Verdensorden.

Under ledelse av Shoghi Effendi etablerte de troende Lokale Åndelige Råd, prototypene på de fremtidige Rettferdighetens Hus. Her lærer man åndelig samarbeid og rådslagning og anvender dette på problemene i en verden i hastig utvikling. Administrativt koordinerende for hvert land står Nasjonale Åndelige Råd, hvis medlemmer velger det Universelle Åndelige Hus, som har bestått siden 1963 og beskjeftiger seg med alle saker som angår Troen på verdensbasis.

Bygningene og hagene forbundet med Bahá'’u’'lláhs fengselsopphold og eksil i 'Akká og Haifa er nå sentre for pilgrimsreiser. På Karmels Bjerg lot ‘'Abdu'’l- Bahá, etter sin fars anvisning oppføre et Gravmæle for Bábs jordiske levninger og ble selv gravlagt der i 1921.

Bahá'’í Troens Beskytter, Shoghi Effendi, gikk bort i London i 1957 og er gravlagt der. Hans autoritet ivaretas av embetsmenn utpekt av ham som Sakens Hender og Det Universelle Rettferdighetens Hus i fellesskap. I denne siste fase er Bahá'’í-troen blitt utbredt til over 350 land og territorier, og Bahá'’í-litteratur er oversatt til mer enn 750 språk.

 

5.
Slik er i korte trek et sammendrag av den historie som så tett er sammenvevet med ånden i Glimt. Leseren kan veiledes videre med det faktum at boken kan inndeles i fem deler. Den første proklamerer denne tidsalder som “Guds Dag”. “Ankomsten av en slik Åpenbaring er blitt forutsagt i alle Hellige Skrifter”. Dette er kulminasjonstiden, da de foregående Åpenbaringer vil bære frukt mens folk hele verden over forener seg i en felles Tro. Den annen del befatter seg med Guds Manifestasjoner og betydningen av Manifestasjonenes tilkjennegivelse av Guds attributter. Tredje del beskjeftiger seg med grunnleggende spørsmål angående sjelen og dens udødelighet. Fjerde del angår åndelige aspekter for Verdensordenen og Den Aller–største Fred. Femte del handler om den enkeltes plikter og livets åndelige mening.

Glimt er en bok til hjelp for meditativt studium. Det er ikke en historiebok med tørre fakta, men en bok full av kjærlighet og åndelig kraft. Ingen kan fullt forstå troen hos de tusener av Bábs følgesvenner som led martyrdøden, med mindre man griper ånden i denne boken. Ingen kan vurdere hvorfor tusener av Bahá’'íer oppgir komforten i faste bopeler og flytter til fremmede land for å fortelle folk om Bahá'’u'’lláh, med mindre man får en klar oversikt over ånden i denne boken.

Bahá’'u'’lláh har kalt til live en stadig voksende skare av tilhengere på jordens fem kontinenter. Disse kommer fra forskjellige rasemessige og religiøse bakgrunner. I Bahá’'u'’lláhs Tro blir de forenet i tro og handling. Mens kriger raser og den moderne sivilisasjonens moralske grunnvoll slår sprekker fortsetter Bahá’ís med beretningen om Bahá'’u’'lláhs liv og Lære og om gjenoppvekkelsen av menneskene til Guds kallen i vår tid. For Bahá'’íer er det blitt klart at “Dette er Guds uforanderlige tro, evig i fortiden, evig i fremtiden.” Mens den moderne materialismes ødeleggelser gjør sin gjerning, fortsetter Bahá'’íer i tålmodighet å ofre seg og arbeide for å bygge gruppebevissthet og de sosiale institusjonene som etter Bahá’'u'’lláhs utsagn og Guds løfte gjennom Ham forespeiles, og som i tidens fylde vil blomstre til en verdenssivilisasjon. For en Bahá'’í omfatter religion alle livets faser og hele livet –den er selve sivilisasjonen. “Alle mennesker er skapt for å bære frem en alltid fremadskridende sivilisasjon”. “Jorden er bare ett land, og menneskeheten dets innbyggere”.

Etter W. K. Christians forord.
Nasjonalt Åndelig Råd for Bahá’'íer i Norge.