Å gi er vår natur

Å gi er vår natur

Å gi er vår natur

“Å gi og å være gavmild hører til mine kjennetegn,” skrev Bahá’u’lláh, “vel er det med den som smykker seg med mine egenskaper.”

Akkurat som stearinlysets hensikt er å skjenke lys, ble den menneskelige sjel skapt for å gi sjenerøst. Vi oppfyller vår høyeste hensikt i et liv med tjeneste, der vi gir av vår tid, energi, kunnskap og økonomiske ressurser. “Dere … må frembringe skjønne og vidunderlige frukter, så det kan være dere selv og andre til gavn.”

‘Abdu’l-Bahá har skrevet at “enkeltmenneskets ære og utmerkelse består i at det blant alle verdens skarer bør bli en kilde til samfunnets vel.” Selvsagt medfører det å strebe etter å tjene menneskeheten mange utfordringer, og søker man et liv i tjeneste må man enkelte ganger være villig til å tåle noe motgang. Men å ofre på denne måten er ikke en årsak til sorg; snarere en lykkebringer – det innebærer å akseptere en porsjon ubehag for andres velferd og lykke, å gi avkall på det som er lavere for det som er høyere. Som ‘Abdu’l-Bahá har uttalt: “å dø med hensyn til egoet” lar “den levende Guds skinnende glans … stråle frem”.

Impulsen til å gi springer ut fra kjærligheten til Gud. Idet denne kjærligheten fyller våre hjerter, vil sjenerøsitet komme til å kjennetegne mønsteret for vår oppførsel; når vi tjener andre av kjærlighet til Gud, er vi verken motivert av håp om anerkjennelse og belønning eller av frykt for straff. Et liv i tjeneste for menneskeheten medfører ydmykhet og løsrivelse, ikke egennytte og brautende fremferd. “Skjenk meg din nåde, så jeg kan tjene dem du elsker,” lyder en velkjent bønn av ‘Abdu’l-Bahá. “Gi meg å drikke av selvforglemmelsens beger; ifør meg dens kledning, og nedsenk meg i dens osean. La meg bli som støv på dine elskedes sti.”

Bahá’u’lláh formaner oss med følgende ord: “Vær gavmild i velstand og takknemlig i motgang. Vær din nestes tillit verdig, og betrakt ham med et lyst og vennlig ansikt. Vær en skatt for de fattige, en formaner for de rike, en besvarer av de nødlidendes rop, en beskytter av ditt løftes hellighet. Vær rettferdig i din dom og forsiktig i din tale. Vær ikke urettferdig mot noe menneske, og vis idel saktmodighet overfor alle mennesker. Vær som en lampe for dem som vandrer i mørke, en glede for de bedrøvede, en sjø for de tørstige, en havn for de fortvilede, en støtte og forsvarer for den som er offer for undertrykkelse. La redelighet og rettskaffenhet prege alle dine handlinger. Vær et hjem for den fremmede, en trøst for de lidende, et fast tårn for flyktninger. Vær øyne for de blinde og et ledende lys for de villfarendes føtter. Vær en prydelse på sannhetens åsyn, en krone på troskapens panne, en søyle i rettferdighetens tempel, et livsens åndepust for menneskeslektens legeme, et banner for rettferdighetens hærskarer, et lysende legeme over dydens horisont, dugg for det menneskelige hjertes jordbunn, en ark på kunnskapens osean, en sol på gavmildhetens himmel, en edelsten på visdommens diadem, et skinnende lys på din generasjons himmelhvelving, en frukt på ydmykhetens tre.”

Bahá'í-fondet

Bahá'í-fondet

Bahá'í-fondet

I den verden som Bahá’u’lláh har forespeilet oss, vil ressursene på planeten bli brukt til å realisere åndelig og materiell velstand for hele den menneskelige rase. Shoghi Effendi har skrevet at “fremgangen for og gjennomføringen av åndelige aktiviteter” “avhenger av materielle midler”.

I bahá'í-samfunnet er det opprettet fond på lokale, nasjonale, kontinentale og internasjonale nivå der kun dets medlemmer alene kan bidra til. Dette tillater bahá'í-samfunnet å både opprettholde sine aktiviteter og å kanalisere finansielle ressurser på måter som fremmer menneskehetens velferd.

Administrasjonen av disse fondene er betrodd til bahá'í-institusjonene på hvert nivå, som er ansvarlige for å ta beslutningen om tildelingen av ressurser på vegne av samfunnet. Selve det å bidra, gir selvfølgelig ikke et individ retten til å påvirke at bidragene skal benyttes på en spesifikk måte, selv om enhver bahá'í kan øremerke deres bidrag for et navngitt geografisk område eller for spesielle typer aktiviteter, som institusjonene kan bruke etter deres skjønn.

Individuelle bahá'íer bestreber seg på å gi uselvisk og med glede til de forskjellige fondene til troen, hver og en ut ifra egne omstendigheter og råd. Bidragene er private og frivillige, og pengeinnsamling fra individer er ikke tillatt. Dog, kan tilstanden til bahá'í fond likevel være et rådslagningstema blant medlemmene av bahá'í-samfunnet på forskjellige samlinger.

Det er riktignok sant at offervillig bidrag fra en velstående person vil være mye større i mengde enn det til en person uten tilgang til materielle ressurser. Likevel sies det i bahá’í-skriftene at, i Guds øyne, er enhver sum som gis med offervilje antagelig. Når bidrag blir gjort uegennyttig, skinner et grunnleggende prinsipp som er fundamentet for begrepet sjenerøsitet frem, det at giveren også blir mottaker av nåde. “Vi må være som en fontene eller et oppkomme som stadig tømmer seg for alt det har, og som stadig fylles igjen fra en usynlig kilde. Stadig å gi til beste for våre medmennesker uten å la oss avskrekke av frykt for fattigdom og i tillit til kilden til all rikdom og alt godt – dette er hemmeligheten ved rett levnet.”

Å dele bahá'í trossyn

Å dele bahá'í trossyn

Å dele bahá'í trossyn

“Alt som er i himmelen og på jorden har jeg bestemt for deg unntatt menneskets hjerte, som jeg har gjort til bosted for min skjønnhet og herlighet.”

Med tidens løp vil flere og flere oppdage at det er en overbevisende visjon for en bedre verden i Bahá'u'lláhs lære og en kilde til dyp innsikt i prinsippene som må lede innsatsen som har som mål å virkeliggjøre det. Mange bestemmer seg for å gå videre og undersøke bahá'í-troen som en religion. Ved å gjøre dette utforsker de troens forklaringer på temaer relatert til menneskets natur, dens beskrivelse over hvordan Gud veileder menneskeheten, dens uttalelser om hensikten med livet i denne eksistensielle verden og om livet etter døden, og dens forskrifter relatert til individuell og kollektiv andaktsfylt liv. Og selvfølgelig vil de gjøre seg kjent med dens hellige skrifter og lover, og prinsippene og reglene som gjelder dens administrasjon. Det å godta dette og lignende elementer åpner veien for deres deltagelse i et dynamisk samfunnsliv som er dedikert til å omsette Bahá'u'lláhs lære i virkeligheten.

Det er naturlig at bahá'íer ønsker å dele deres trossyn med andre og dersom noen personer føler troens gnist i deres hjerte, er han eller hun velkommen - ja, er invitert til å bli et aktivt medlem av bahá'í-samfunnet og bidra til dets videre vekst og liv. Vanlige oppfatninger om ord som "konvertering" gjelder ikke for denne prosessen og misjonering er forbudt i bahá'í-troen.

I lys av dette, er det da slik at når en bahá’í deler hans eller hennes lære med en annen, er det ikke et forsøk på å overbevise eller på noen slags måte å bevise et særskilt poeng. Det er et uttrykk for et dyptfølt ønske om å åpne for en meningsfull samtale om grunnleggende eksistensielle emner, søke sannheten og fjerne misoppfatninger. “Hvis dere kjenner en bestemt sannhet,” har Bahá’u’lláh uttalt, “hvis dere besitter en juvel som andre er berøvet, så del den med dem i et språk preget av den største vennlighet og velvilje. Hvis den blir mottatt, hvis den oppfyller sin hensikt, er deres mål nådd. Hvis noen skulle avslå den, så overlat ham til seg selv og bønnfall Gud om å lede ham.”

Men uttrykk for læresetninger er ikke tilstrekkelig for å bygge en bedre verden – fokusert handling er også nødvendig. Bahá’u’lláh skriver: “Det påhviler ethvert menneske med innsikt og forstand å bestrebe seg på å omsette i virkelighet og handling det som er skrevet.” Derfor etterstreber bahá’íer å delta helhjertet i samfunnslivet, arbeider skulder ved skulder med ulike grupper i et bredt spekter av sammenhenger for å bidra til sosial, materiell og åndelig fremgang for sivilisasjonen. Uansett i hvilken form disse bestrebelsene finner uttrykk er bahá’íene motivert av ansvarsfølelse for det felles beste og en ånd av uselvisk og ydmyk tjeneste for menneskeheten.