Oppdragelse

Hvert menneske er som en gruve rik på edelstener, sier Bahá’u’lláh; 

Betrakt mennesket som en gruve rik på edelstener av uvurdelig verdi.”
(Bahá’u’lláh, Glimt fra Bahá’u’lláhs skrifter, s. 260)

Dermed understreker Bahá’u’lláh hvor viktig det er at hver og en gjør sitt beste for å framheve sine beste talenter og egenskaper. Men for at det skal lykkes er det behov for foreldre, lærere, venner og åndelig veiledning.  Det gode må dyrkes fram.

Det er alltid behov for en lærer. Hvis en person blir overlatt til seg selv i villmarken, vil det bli som et dyr. Hvis det oppdras, kan det utrette de største prestasjoner. Uten lærere ville det ikke vært noen sivilisasjon.

Det finnes tre typer opplæring og oppdragelse: materiell, menneskelig og åndelig. Materiell opplæring har å gjøre med kroppens utvikling. Menneskelig opplæring handler om sivilisasjon og fremskritt. Den tar for seg styreform, administrasjon, veldedig arbeid, handel, kunst og håndverk, vitenskap, store oppfinnelser og oppdagelser. Åndelig oppdragelse består i å tilegne seg guddommelige dyder. Dette er sann oppdragelse, for ved dens hjelp blir den åndelige, den høyere menneskenaturen utviklet.

For å kunne gjøre fremskritt, trenger menneskeheten en lærer som har en klar autoritet på det legemlige, menneskelige og åndelige område. Hvis noen skulle si: “Jeg er smart nok, jeg har fullkommen intelligens og har ikke behov for en slik lærer,” ville han benekte noe som er opplagt og selvinnlysende. Det ville være som et barn som sier: “Jeg har ikke bruk for oppdragelse. Jeg vil handle ut fra min fornuft og intelligens, og bli fullkommen på egen hånd.”

Menneskeheten har alltid hatt behov for en fullkommen lærer. En som kan gi oss svarene på de store spørsmålene vi går og lurer på, slik som ”hvem er jeg, hvorfor er jeg, hvor skal jeg”. Det må være en som har innsikt i alt, en som vet hvordan vi skal forholde oss tilkroppens næring og helse, en som kan inspirere til framskritt i kunnskap, oppfinnelser og oppdagelser og viktigst av alt: en som kan skape mening og gi oss åndskraft.

Ikke noe vanlig menneske kan utføre disse enorme oppgavene. Bare Guds manifestasjoner (profeter) har evnen og kraften til å fullføre dem. Disse er utvalgte sjeler som Gud fra tid til annen sender for å være menneskehetens universelle lærere. Vi kjenner dem som Krishna, Buddha, Moses, Jesus, Muhammad, Báb og Bahá’u’lláh.

All opplæring og oppdragelse bør derfor basere seg på hva disse universelle lærerne sier og gjør. De gir næring til hele mennesket, ikke bare deler av det. De inspirerer alle våre evner; kjærligheten, kunnskapen og viljen.

Det er fire kilder til kunnskap, ifølge bahá’í-skriftene: Det er 1) intellektet (fornuften), 2) sansene, 3) intuisjonen og 4) de hellige skriftene (i religionene). Vi kan ikke bare stole på én av disse kildene.  En påstand om sannhet bør veies og vurderes med både hode, sanser, hjerte og hellige skrifter.

Hva sier eksempelvis din fornuft og din intuisjon til disse påstandene i bahá’í-skriftene: 

”Alle mennesker er skapt for å føre videre en evig fremadskridende sivilisasjon.”
(Glimt fra Bahá’u’lláhs Skrifter, CIX, s. 160)
“Den ene sanne Guds formål, opphøyet være Hans Herlighet, med å åpenbare seg selv for menneskene, er å avdekke de edelstener som ligger gjemt i gruven av deres sanne og innerste selv.”
(Ibid., CXXXII, s. 214)
Guds formål med å sende sine Profeter til menneskene har to sider. Den første er å befri menneskenes barn fra uvitenhetens mørke og lede dem frem til lyset av sann forståelse. Den annen er å sikre menneskeslekten fred og sinnsro, og tilveiebringe alle de hjelpemidler hvorved disse kan grunnlegges.”
(Ibid., XXXIV, s. 58)
“Til alle tider og under alle forhold har menneskene behov for en til å formane dem, veilede dem, opplære dem og undervise dem.”
(Tablets of Bahá’u’lláh Revealed after the Kitáb-i-Aqdas, s. 161)

(Denne teksten er bygget på studiesirkel-materialet Ruhi-bok 2.)