Å forene menneskeheten

Å forene menneskeheten

Å FORENE MENNESKEHETEN

Overbevisningen om at vi tilhører én menneskelig familie ligger dypt i hjertet av bahá’í-troen. Prinsippet om menneskehetens enhet er “… den akse som alle Bahá’u’lláhs læresetninger dreier seg om …”

Bahá'u'lláh sammenlignet menneskets verden med menneskekroppen. I denne organismen spiller millioner av celler, mangfoldige i sin form og funksjon, sin del i å opprettholde et friskt system. Prinsippet som styrer kroppens funksjon er samarbeid. De forskjellige delene konkurrerer ikke for ressurser; tvert imot, hver celle er fra begynnelsen koblet til en kontinuerlig prosess av å gi og motta.

Hvert individ er et medlem av menneskehetens kropp. Hvert individ er essensielt edelt og innehar en unik sjel. Alle har en felles hensikt - å bære frem en stadig fremadskridende materiell og åndelig sivilisasjon. Alle er borgere og forvaltere av en planet, gitt retten til å nyte fordelene av en slik sivilisasjon. Hvis et medlem av kroppen er i kval eller i nød, må nødvendigvis alle andre medlemmer lide. Denne voksende bevisstheten på vår felles arv og gjensidig avhengige fremtid, holder på å forme vår forståelse av vår selv og utfordrer dagens moderne samfunn. Det avviser den fiendtlige praksisen i partipolitikk, den konkurrerende ånden som dominerer økonomisk aktivitet og de utallige andre situasjoner der konflikt er akseptert som den drivende kraften i menneskelig interaksjon.

Det at det danner seg samfunn i ulike settinger som blir veiledet av verdier som samarbeid og gjensidighet utfordrer forestillinger om at menneskenaturen er grunnleggende egoistisk, konkurrerende og drevet av materielle hensyn. Snarere har vi kapasitet til å handle ut fra vår “store uselviske kjærlighet til menneskeheten” og kan virke “som fingrene på én hånd, som lemmene på ett legeme”.

Men menneskehetens enhet innebærer ikke uniformitet. Snarere bekrefter bahá’í-skriftene prinsippet om enhet i mangfoldighet. Heller enn bare å tolerere forskjeller eller å lovprise overfladiske aspekter ved ulike kulturer, bør mangfoldet i den menneskelige familie bli en kilde til varig kjærlighet og harmoni, “som det er i musikken, hvor mange forskjellige toner blandes til en fullkommen akkord”.

Den menneskelige familie – i all sin mangfoldighet – kan sammenlignes med forskjellige blomster i en hage.

Selv om disse blomstene kan variere i farge og form, så blir de alle “forfrisket av vannet fra én kilde, opplivet av brisen fra én vind og styrket av strålene fra én sol”. Menneskeheten kan overvinne de ulikhetene som splitter den, sa ‘Abdu’l-Bahá, “med bistand fra det kollektive og guddommelige midtpunkt som er Guds lov og hans manifestasjons virkelighet”.

“Alt det skapte er blitt til ved denne samme Gud, og han er det ene mål som alt i naturen higer etter.”

Å fjerne fordommer

Å fjerne fordommer

Å fjerne fordommer

Aksepten av menneskehetens enhet krever at fordommer - enten rasistiske, religiøse eller kjønnsrelaterte - må bli totalt eliminert.

Misoppfatninger og fordommer som anser én gruppe mennesker som hevet over andre er en hovedårsak til menneskehetens nåværende smerter. Fordom er en gal oppfatning, eller en forutfattet mening, om andre, basert på uvitenhet, som gjør oss blinde for det faktum at hvert menneske er dypest sett en åndelig skapning med unike talenter og egenskaper, som “en grube rik på edelstener av uvurderlig verdi.”

Å skape sterke bånd med mennesker fra alle samfunnslag er motgiften mot fordommens skadelige sykdom. “Søk heller iherdig etter sannheten, og gjør alle mennesker til deres venner.”

Oppnåelsen av full likestilling mellom kjønnene er en av de viktigste kriteriene for å bygge en forenet verden. Kjønnsfordommer begår urettferdighet mot kvinner og fremmer fientlige holdninger og vaner hos menn som blir tatt med fra familien til arbeidsplassen, to økonomisk og politisk liv, og til slutt til forhold mellom stater. Det er ikke noe grunnlag, enten moralsk, praktisk eller biologisk, for å rettferdiggjøre avvisningen av likestilling mellom kjønnene.

“Menneskehetens verden er i besittelse av to vinger: den mannlige og den kvinnelige,” bemerket ‘Abdu’l-Bahá. “Så lenge disse to vingene ikke er likeverdige i styrke, vil ikke fuglen fly.”

Ingen etnisk eller kulturell gruppedannelse er mer høyerestående enn en annen. Alle mottar Guds kjærlighet i likt monn. ‘Abdu’l-Bahá sa: “Gud er alles hyrde, og vi er hans hjord. Det finnes ikke mange raser. Det finnes bare én rase.”

Anerkjennelsen i biologiske og sosiale vitenskap at det er kun en menneskerase fjerner grunnlaget for rasistiske fordommer. Hvert individ, med uansett bakgrunn, kan bidra til verdens forbedring.

Rasisme reduserer potensialet til sine ofre, forderver de som begår det og forpester menneskelig fremgang. Hvis dette problemet skal bli overvunnet, må menneskehetens enhet bli universelt opprettholdt og beskyttet av lov og gjennom sosiale retningslinjer.

Kjærlighet til alle verdens mennesker utelukker ikke kjærlighet til eget land. Men utøylet nasjonalisme og fordommer knyttet til dette må vike for en mer omfattende lojalitet, til kjærlighet for menneskeheten som et hele. “La ikke et menneske berømme seg av å elske sitt land,” sa Bahá’u’lláh, “la det heller berømme seg av å elske hele menneskeheten.”

Stridigheter mellom religionene har gjennom hele historien vært årsak til utallige kriger og konflikter, og vært en stor hindring for fremgang. Men religion, skrev Bahá’u’lláh, “er det fremste av alle midler for å skape orden i verden og fredfull tilfredshet hos alle som bor i den.”

Religiøse fordommer må bli fjernet når menneskerasen beveger seg mot modenhet. Tilhengere av alle religioner må spørre seg selv hvordan uenighetene mellom dem kan løses. Utfordringen som møter lederne deres er å betrakte den vanskelige situasjonen til folk overalt og å spørre dem selv om de ikke kan dempe deres uenigheter i en større ånd av gjensidig overbærenhet som vil tillate dem å arbeide sammen for fremgangen til menneskelig forståelse og fred.

Å leve etter prinsippet om enhet

Å leve etter prinsippet om enhet

Å leve etter prinsippet om enhet

Menneskerasen går idag gjennom en periode med urolig oppvekst, og beveger seg mot det neste stadiet i dets liv - et stadium for modenhet karakterisert av fremkomsten av en enhetlig verdenssamfunn. Vår velferd, vår fred og sikkerhet er alle avhengig av en fast opprettelse av enhet.

For å skape denne nye verden er det mange mønstre for oppførsel som karakteriserte tidligere faser av vår eksistens som må legges til side. “Vi må anstrenge oss uopphørlig og uten hvile for å fullføre utfoldelsen av den åndelige natur i mennesket,“ skrev ‘Abdu’l-Bahá, “og bestrebe oss med utrettelig energi for å heve menneskeheten mot edelheten i dens sanne og tilsiktede stilling.”

“[V]i må alle streve av all makt inntil vi har enhetens virkelighet i vår midte.”

Det grunnleggende prinsippet om menneskehetens enhet fordrer en dyptpløyende utvikling av vår tenkning: “Hvis dere av et udelt hjerte ønsker vennskap med alle jordens folkeslag, vil deres tanker, åndelige og positive, spre seg. De vil bli andre menneskers ønsker, og vokse seg sterkere og sterkere, inntil de når alle menneskers sinn.”

Edle tanker i seg selv er likevel ikke nok. De må omsettes til handling. Sannheten om at menneskeheten er én må idag bli hevdet og undervist til alle hele tiden.

Ektefølt universelt brorskap er en forutsetning for å realisere menneskelig enhet. “Så sterk må kjærlighetens og vennlighetens ånd være at den fremmede kan kjenne seg som en venn og fienden som en sann bror, uten noen som helst forskjell mellom dem.”

I den nye sivilisasjonen som Bahá’u’lláh kaller til, må alle mennesker føle og handle som om de var innbyggere i ett felles hjemland. “La ikke konvensjonelle hensyn få dere til å opptre kaldt og udeltagende når dere møter fremmede mennesker fra andre land. … Slå dere ikke til ro med å vise vennlighet bare i ord, la hjertet gløde av kjærlig omsorgsfullhet for alle som måtte krysse deres vei.”

Uegennyttig tjeneste for våre medmennesker er et naturlig uttrykk for aksept av menneskehetens enhet. “Menneskets rosverdighet ligger i tjeneste og dyd…” skrev Bahá’u’lláh. “Verdens forbedring kan gjennomføres ved rene og gode gjerninger, ved rosverdig og sømmelig adferd.”

For en menneskerase som nærmer seg modenhetsalder, er det også nødvendig å vise varsomhet i måten vi uttrykker oss på. Det å dele tanker med vennlighet kan ha en dyp effekt på tilhøreren. Og videre, ingenting kan forårsake mer skade for enheten enn å dvele ved menneskers feil, eller enda verre, kringkaste dem til andre. Snarere bør vi konsentrere våre tanker om kjærlighet og enhet, fokusere på de gode egenskapene i folk og tilgi hverandres feil.

Den konkurransepregede kulturen som er fremherskende i så mange av livets forhold i dag gjør det ekstremt vanskelig å fri seg fra den stadige vanen med å måtte komme først. Selv de valgene som gjøres av foreldre kan påvirke barna, om enn utilsiktet eller i uskyldig grad, til å bli oppmuntret til å strebe etter verdens lidenskaper - beundring for makt og status, kjærlighet til luksus, og besettelse av selvtilfredsstillelse.

Slike holdninger kan fremme splittelse snarere enn enhet. De åpner for at individet blir opptatt av å forsøke å “opphøye seg over sin neste.”

Med en dyp forståelse av menneskehetens enhet kan vi begynne å se våre interesser som noe som utfyller hverandre. Uten denne forståelsen, synker vi ned i konflikt og betrakter suksess i snever forstand. Bahá’u’lláh forteller oss at “mest forsømmelig blant alle mennesker er den som hengir seg til tom ordstrid og søker å opphøye seg over sin bror.”