der han kommer ut av tvil og inn i visshet og vender seg fra illusjonens mørke til gudsfryktens veiledende lys. Hans indre øyne vil åpne seg og han skal i fortrolighet samtale med sin elskede, han vil åpne sannhetens og hengivenhetens port på gløtt og lukke dørene til forfengelig innbilning. Han er i dette stade tilfreds med Guds forordninger, og ser krig som fred, og finner i døden hemmeligheten til evigvarende liv. Med indre og utvendige øyne bevitner han oppstandelsens mysterier i skapningenes rike og i menneskenes sjeler, og erkjenner med et rent hjerte den guddommelige visdom i Guds uendelige manifestasjoner. I havet ser han en dråpe; i en dråpe skuer han havets hemmeligheter.

   Splitt atomets hjerte, og se!
   Der inne vil du finne en sol.
   (Persisk mystikerdikt)

Den veifarende i denne dalen ser i den ene sannes skikkelser intet annet enn det rene forsyn, og sier hver en stund: “Ingen mangler er å se i Gud den nådiges skapning: Se omhyggelig igjen: Ser du ett eneste lyte?” (Koranen 67.3). Han skuer rettferdighet i urettferdighet, og i rettferdighet nåde. I uvitenhet finner han mang en kunnskap skjult, og i kunnskap myriader av åpenbar visdom. Han bryter kroppens og lidenskapenes bur og forener seg med folket av det udødelige rike. Han klatrer stigen til den indre sannhet og haster mot den innerste betydnings himmel. Han seiler i arken av “vi skal vise dem våre tegn i omgivelsene og i dem selv”, og reiser over havet av “inntil det går tydelig opp for dem at denne bok er sannheten”. Og hvis han støter på urettferdighet, skal han ha tålmodighet, og hvis han kommer over vrede, skal han utvise kjærlighet.

Det var en gang en elskende som i lange år vansmektet i atskillelse fra sin elskede, og lå som forbrent i avstandens ild. Siden kjærligheten hadde grepet ham fatt, var hans hjerte tømt for all tålmodighet, for ånden hadde slitt hans legeme ut; han anså livet uten henne som spillfekteri, og tiden tærte ham bort. Dag etter dag fant han ingen hvile i lengselen etter henne; natt etter natt holdt smerten for henne søvnen borte fra ham; kroppen hans var vrengt til et sukk, hans hjertesår hadde forvandlet ham til et skrik av sorg. Tusen liv kunne han villig ha gitt bare for å nippe av hennes nærværs beger, men det hjalp ham ikke. Legene kjente ingen kur for ham, og venner unngikk hans selskap; å nei, leger har ingen medisin for den som er syk av kjærlighet, med mindre den ene elskedes gunst utfrir ham.

Til sist bar hans lengsels tre fortvilelsens frukt, og håpets flamme sluknet til aske. Så en natt orket han ikke leve lenger, og han gikk ut av huset sitt i retning av markedsplassen. Plutselig dukket en vekter opp. Han satte i å løpe, men vekteren fulgte etter. Så kom en annen vekter til og sperret alle utveier for stakkaren. Og den ulykkelige ropte fra sitt hjertes dyp, og løp hit og dit og klaget for seg selv: “Denne vekteren som forfølger meg så hardt, må være ’Isrá’il, min dødsengel; eller han er en jordisk tyrann som søker å skade meg.” Føttene hans bar ham av sted, mens han blødde, såret av kjærlighetens pil, og hans hjerte jamret. Så kom han til en hagemur, og med en unevnelig smerte klatret han opp på den, for den var meget høy. Og i forakt for sitt liv kastet han seg ned i hagen.

Men ikke før hadde han samlet seg, så får han øye på sin elskede med en lampe i hånden; hun går der og leter etter en ring hun har mistet. Med overgivent hjerte stirret elskeren på den henrivende kvinne, målet for hans kjærlighet, trakk et dypt sukk, løftet sine hender i bønn og utbrøt: “O Gud! Skjenk din herlighet til vekteren – rikdom og langt liv. For vekteren var Gabriel, som ledet denne stakkaren; eller han var Isráfil som brakte liv til denne ulykkelige!”

Disse ordene var virkelig sanne, for han hadde oppdaget mang en rettferdighetens hemmelighet i dette tilsynelatende tyranni fra vekteren, og sett hvor mang en nådebevisning som lå skjult bak sløret. Ut av vrede hadde vekteren ledet ham som tørstet i kjærlighetens ørken til hans elskedes hav og lyst opp i fraværets mørke natt med gjenforeningens lys. Han hadde drevet én som var langt borte inn i nærhetens hage, hadde ledet en skrantende sjel til hjertets lege.

Dersom nå denne elskeren hadde kunnet se frem i tid, ville han ha velsignet vekteren allerede fra begynnelsen av og gått i forbønn for ham, og han ville sett denne terroren som rettferdig. Men ettersom slutten var skjult for ham, jamret han og klaget i begynnelsen. Men ettersom de som reiser i kunnskapens fruktbare land, ser slutten i begynnelsen, ser de også fred i krig og vennlighet i vrede.

Slik er tilstanden for de veifarende i denne dalen. Men mennesker i dalene ovenfor denne ser slutt og begynnelse som én; nei så menn, de ser hverken begynnelse eller slutt, og opplever hverken “først” eller “sist”. De flykter fra alt som er først og avviser alt som er sist. For disse har tilbakelagt navnenes verdener og flydd hinsides egenskapenes verdener så hurtig som lynet. Slik blir det sagt: “Absolutt enhet utelukker alle egenskaper.” Og disse vesener er det som har tatt bolig nær essensens skygge.

I overensstemmelse med dette har Khájih ’Abdu’lláh –måtte Gud den aller høyeste hellige hans elskede ånd – uttrykt et subtilt poeng, og velformulert uttalt noe slikt som “Led du oss på den rette sti”, som betyr: “Vis oss den rette vei, det vil si, beær oss med ditt innerste vesens kjærlighet, slik at vi kan bli befridd fra å vende oss mot oss selv og mot alt annet bortsett fra deg, og kan bli helt og fullt din, og kjenne bare deg, og se bare deg, og tenke på intet annet enn deg.”

Nei, disse overstiger endog dette stade, og derfor er det sagt:

Kjærlighet er et slør mellom elskeren og den elskede.
Mer enn dette er det meg ikke tillatt å fortelle.
(Rumi)

På denne time gryr kunnskapens morgen og vandrerens og den veifarendes lampe kan slukkes.

Tilslørt for Moses var dette
tross all styrke og alt lys;
så du som ikke har noen vinger,
prøv deg ikke på å fly.
(Rumi)

Vil du være en samhørighetens og bønnens mann, løft deg opp på vingene hjulpet av de hellige sjeler, slik at du kan skue vennens mysterier og nå frem til den elskedes lys. “Sannelig, vi er av Gud og til ham skal vi vende tilbake.”

Etter å ha tilbakelagt kunnskapens dal, som er den siste av begrensningenes områder, kommer den veifarende til


Tilbake til:

INNLEDNINGEN