og er kastet rundt i de storslagne oseanene, og for hvert øyeblikk stiger hans forundring. Snart ser han velstandens skikkelse som fattigdommen selv, og frihetens innerste vesen som ren vanmakt. Snart er han slått til stumhet av skjønnheten til den aller herligste; igjen er han utmattet av sitt eget liv. Hvor mange av mystikkens trær har ikke denne forundringens virvelvind rykket opp med rot, hvor mange sjeler har den ikke utmattet! For i denne dalen er den reisende styrtet inn i forvirring, skjønt i øynene til den som er ankommet, er slike undere verdsatt og høyt elsket. Hver eneste stund skuer han en forunderlig verden, en ny skapelse, og han går fra forbauselse til forbauselse, fortapt i ærefrykt for gjerningene til enhetens Herre.

I sannhet, o bror, hvis vi grunner på hver enkelt av de skapte ting, blir vi vitne til myriader av fullkommen visdom, og vi blir kjent med myriader av nye og forunderlige sannheter. Ett av de skapte fenomener er drømmen. Se hvor mange hemmeligheter som er anbrakt der, hvor mye visdom oppbevart, hvor mange skjulte verdener. Legg merke til hvordan du sover i ditt hus og dørene er låst; plutselig befinner du deg i en by langt borte og som du går inn i uten å bevege føttene eller bli sliten. Uten å bruke øynene ser du, uten å anstrenge ørene hører du, uten tunge snakker du. Og muligens, etter ti år, vil du i den ytre verden bivåne nøyaktig de tingene du drømte denne natten.

Nå er det mye visdom å grunne på i drømmen, og ingen andre enn folkene i denne dalen kan fatte den i sin fulle bredde. For det første, hva er denne verdenen der mennesket, uten øye og øre og hånd og tunge, likevel tar alt dette i bruk? For det andre, hvordan kan det ha seg at du i den ytre verden i dag ser ettervirkningene av en drøm, når du så det klart i drømmenes verden for omtrent ti år siden? Tenk på forskjellen mellom disse to verdener og de mysterier de skjuler, slik at du kan oppnå guddommelig bekreftelse og gjøre himmelske oppdagelser og stige inn i de hellige marker.

Gud, den opphøyede, har nedfelt disse tegn i mennesket, i den hensikt at filosofer ikke skal kunne benekte mysteriene i livet hinsides eller forkleine det som er blitt lovet dem. For det er noen som klynger seg til fornuften og avviser alt det som fornuften ikke begriper, og likevel kan svake sjeler aldri gripe de sakene vi har berettet om, bare den aller høyeste, guddommelige forstand kan fatte dem:

Hvordan kan utilstrekkelig fornuft omspenne Koranen,
Eller edderkoppen fange fugl føniks i sitt nett?
(Persisk mystikerdikt)

Alle disse tilstander er man vitne til i Forundringens dal, og hvert øyeblikk søker den reisende mer, uten å trettes ut. Således har han talt som er Herren for det første og siste, for å utlegge de ulike trinn i fordypelse og som uttrykk for forundring: “O Herre, forøk min forbauselse over deg!”

Tenk likeledes over fullkommenheten i menneskets skapelse, og at alle disse nivåer og tilstander er sammenfoldet og gjemt bort inne i ham.

Holder du deg selv bare som en skrøpelig skikkelse
når hele universet er foldet sammen inne i deg?
(Ali)

Så vi må streve for å utslette den dyriske tilstand, inntil betydningen av menneskelighet bringes opp i lyset.

Luqmán, som hadde drukket av visdommens kilde og smakt av barmhjertighetens vann, ville overbevise sin sønn Nathan om stadiene av gjenoppstandelse og død, og også han benyttet drømmen som bevis og eksempel. Vi forteller om det her, slik at det gjennom denne forgjengelige tjener skal bevares et minne om denne ynglingen i skolen for guddommelig enhet, og om den eldre i undervisningens kunst når det gjelder den absolutte. Han sa: “O sønn, hvis du er i stand til ikke å sove, da er du i stand til ikke å dø. Og hvis du er i stand til ikke å våkne etter søvnen, da skal du bli i stand til ikke å stå opp etter døden.”

O venn, hjertet er oppholdssted for evige mysterier; gjør det ikke til hjem for flyktige forestillinger. Kast ikke bort skatten i ditt dyrebare liv i beskjeftigelse med denne raskt forbigående verden. Du kommer fra hellighetens verden – knytt ikke ditt hjerte fast til jorden; du er en innvåner i nærhetens forgård – velg ikke støvets hjemland.

Kort sagt, det er ingen ende på beskrivelsene av disse stadiene, men på grunn av villfarelsene han er blitt påført av denne jordens mennesker, er denne tjener ikke opplagt til å fortsette:

Fortellingen er stadig ufullendt og jeg har ikke mot for den –
Så jeg ber: tilgi meg.
(Rumi)

Pennen jamrer og blekket feller tårer, og hjertets elv renner i bølger av blod. “Intet kan vederfares oss annet enn det Gud har bestemt for oss.” Fred være med ham som følger den rette sti!

Etter å ha besteget de høye forundringens tinder kommer den veifarende til


Tilbake til:

INNLEDNINGEN