De søkendes dal

Gangeren som vil føre den søkende gjennom den dalen, er tålmodighet; uten tålmodighet vil ikke den veifarende på denne reisen nå frem noe sted eller til noe mål. Heller ikke skulle han noen gang være mismodig; om han strever i hundre tusen år og likevel mislykkes i å få se vennens skjønnhet, bør han ikke vakle. For de som søker den Kaba som er “for oss”, vil fryde seg over budskapet: “På våre veier skal vi veilede dem.” I sin søken har de standhaftig bundet opp om seg til tjeneste, og søker hver stund å reise fra skjødesløshetens stade til det værendes rike. Ingen bånd og forpliktelser skal holde dem tilbake, og ingen råd skal avskrekke dem.

Det påhviler disse tjenerne at de renser hjertet –kildeutspringet for guddommelige skatter – for alt som har preget det, og at de vender seg bort fra all etterligning, det vil si å følge i fotsporene til forfedre og stamfedre, og stenge av vennskapelighetens og fiendskapens dør overfor verdens folk.

På denne reisen når den søkende et stade hvor han ser alle skapte ting forvirret vandre på leting etter vennen. Så mang en Jakob han får se, som jakter på sin Josef; han vil skue mang en elsker som iler for å finne den elskede, han vil bevitne en verden av lengtende som søker etter den ene ettertraktede. Hvert eneste øyeblikk finner han et vektig spørsmål, hver time blir han var et mysterium; for han har brakt sitt hjerte bort fra de to verdener og tatt retning for den elskedes Kaba. For hvert skritt vil hjelp fra usynlighetens rike ledsage ham, og varmen fra hans søken vokse.

Man må bedømme søkingen etter mønsteret fra kjærlighetens Majnún. Det blir fortalt at en dag kom de over Majnún mens han siktet støvet og tårene hans rant. De sa: “Hva er det du gjør?” Han sa: “Jeg leter etter Laylí.” De ropte: “Stakkars deg! Laylí er ren ånd, og du søker henne i støvet!” Han sa: “Jeg leter etter henne overalt; og tilfeldigvis kan det hende jeg finner henne et eller annet sted.”

Å ja, selv om det for den kloke synes skammelig å lete etter Herrenes Herre i støvet, vitner det likevel om søkingens brennende glød. “Den som søker noe med nidkjær iver, skal finne det.”

Den sanne søkende jakter ikke på noe annet enn gjenstanden for sin søken, og den elskende har ingen annen lengsel enn å forenes med sin elskede. Heller ikke skal den søkende nå sitt mål med mindre han ofrer alle ting. Det vil si, hva enn han har sett og hørt og forstått, alt må han sette over styr, slik at han kan tre inn i åndens rike, som er Guds by. Hardt arbeid er nødvendig hvis vi skal søke ham; glødende iver er nødvendig om vi skal drikke honningen av gjenforeningen med ham; og hvis vi får smake av dette beger, vil vi kaste bort hele verden.

På denne reisen venter den reisende i alle land og dveler i ethvert landskap. I hvert ansikt søker han vennens skjønnhet; i ethvert land ser han etter den elskede. Han slutter seg til ethvert selskap og søker kameratskap med enhver sjel, slik at han tilfeldigvis kan avdekke vennens hemmelighet hos et eller annet sinn, eller i et eller annet ansikt kan skue den elskedes skjønnhet.

Og hvis han på denne reisen, ved Guds hjelp, kommer på sporet av den sporløse vennen og innånder duften av den lenge savnede Josef fra den himmelske budbringer, da vil han straks stige inn i


Tilbake til:

INNLEDNINGEN

Kjærlighetens dal

og bli smeltet bort i kjærlighetens ild. I denne byen løfter ekstasens himmel seg, og den verdensopplysende sol av inderlig lengsel skinner, og kjærlighetens ild flammer; og når kjærlighetens ild flammer, brenner den fornuftens grøde til aske.

Nå er den reisende uvitende om seg selv og om noe som helst utenfor ham selv. Han ser hverken uvitenhet eller kunnskap, hverken tvil eller visshet; han kjenner ikke rettledningens morgen eller villfarelsens natt. Han unnflyr både vantro og tro, og dødelig gift er legende balsam for ham. Derfor sa Attar:

   For den vantro, villfarelse for den troende, tro;
   For Attars hjerte, et fnugg av Din smerte.

Gangeren som fører gjennom denne dalen er smerte; og dersom det ikke er noen smerte, vil reisen aldri ta slutt. På dette stade har den elskende ingen tanke utenom den elskede, og søker ingen annen tilflukt enn vennen. Hvert øyeblikk ofrer han hundre liv på den elskedes sti, og for hvert skritt nedkaster han tusen hoder for den elskedes føtter.

O, min bror! Før du stiger inn i kjærlighetens Egypt, vil du aldri komme til denne Josef som er vennens skjønnhet; og før du, som Jakob, oppgir dine utvendige øyne, skal du aldri åpne øynene til ditt indre vesen; og før du brenner med kjærlighetens ild, skal du aldri forenes med lengselens elsker.

En elsker frykter intet og ingen skade skal vederfares ham: Du ser ham kulse i ilden og være tørr i havet.

   En elsker er han som kulser i helvetes ild;
   En vitende er han som er tørr i havet.
   (Persisk mystikerdikt)

Kjærlighet aksepterer ingen eksistens og ønsker intet liv: Han ser liv i døden, og i skammen søker han ære. For å fortjene kjærlighetens galskap må han være rik på forstand; for å være fortjent til vennens lenker, må han være fylt av ånd. Velsignet være den hals som er innfanget i hans renneløkke, lykkelig det hodet som faller i støvet på hans kjærlighets sti. Derfor, venn, oppgi ditt selv så du kan finne den uforlignelige, og gå forbi denne dødelige jorden så du kan søke et hjem i himmelens rede. Vær som intet, dersom du vil nøre opp værens ild og bli skikket for kjærlighetens sti.

   Kjærlighet griper ikke fatt i en levende sjel,
   falken slår ikke ned på en død mus.
   (Persisk mystikerdikt)

Kjærlighet setter en verden i flammer der hvor den vender seg, og den legger hvert land øde hvor den bærer sitt banner. Væren har ingen eksistens i dens kongedømme; den kloke utøver intet herredømme i dens rike. Kjærlighetens leviatan oppsluker fornuftens mester og tilintetgjør kunnskapens herre. Han drikker de syv hav, men hans hjertes tørst er stadig ikke slukket, og han sier: “Er det da ikke mer igjen?” Han skyr seg selv og trekker seg bort fra alt på jorden.

   Kjærlighet er en fremmed på jord som i himmelens bo;
   I ham er vanvidd, og dårskapenes antall syttito.
   (Rumi)

Han har bundet myriader av ofre i sine lenker, såret myriader av kloke menn med sin pil. Vit at alt det røde i verden kommer av hans vrede og all blekhet på menneskenes kinn kommer av hans gift. Han frembringer intet annet botemiddel enn døden, han vandrer ikke trygt i skyggenes dal; og likevel er hans gift søtere enn honning på elskerens lepper og hans ødeleggelse mer rettferdig i elskerens øyne enn hundre tusen liv.

Følgelig må det sataniske selvets slør brennes opp av kjærlighetens flamme, slik at sjelen kan bli renset og lutret og derved lære å kjenne verdenenes Herre.

   Tenn kjærlighetens ild og brenn alle ting bort,
   sett så din fot innenfor de elskendes land.
   (fra et dikt av Bahá'’u’'lláh)

Og om elskeren, bestyrket av Skaperen, unnflyr klørne til kjærlighetens ørn, vil han stige inn i


Tilbake til:

INNLEDNINGEN

Kunnskapens dal

der han kommer ut av tvil og inn i visshet og vender seg fra illusjonens mørke til gudsfryktens veiledende lys. Hans indre øyne vil åpne seg og han skal i fortrolighet samtale med sin elskede, han vil åpne sannhetens og hengivenhetens port på gløtt og lukke dørene til forfengelig innbilning. Han er i dette stade tilfreds med Guds forordninger, og ser krig som fred, og finner i døden hemmeligheten til evigvarende liv. Med indre og utvendige øyne bevitner han oppstandelsens mysterier i skapningenes rike og i menneskenes sjeler, og erkjenner med et rent hjerte den guddommelige visdom i Guds uendelige manifestasjoner. I havet ser han en dråpe; i en dråpe skuer han havets hemmeligheter.

   Splitt atomets hjerte, og se!
   Der inne vil du finne en sol.
   (Persisk mystikerdikt)

Den veifarende i denne dalen ser i den ene sannes skikkelser intet annet enn det rene forsyn, og sier hver en stund: “Ingen mangler er å se i Gud den nådiges skapning: Se omhyggelig igjen: Ser du ett eneste lyte?” (Koranen 67.3). Han skuer rettferdighet i urettferdighet, og i rettferdighet nåde. I uvitenhet finner han mang en kunnskap skjult, og i kunnskap myriader av åpenbar visdom. Han bryter kroppens og lidenskapenes bur og forener seg med folket av det udødelige rike. Han klatrer stigen til den indre sannhet og haster mot den innerste betydnings himmel. Han seiler i arken av “vi skal vise dem våre tegn i omgivelsene og i dem selv”, og reiser over havet av “inntil det går tydelig opp for dem at denne bok er sannheten”. Og hvis han støter på urettferdighet, skal han ha tålmodighet, og hvis han kommer over vrede, skal han utvise kjærlighet.

Det var en gang en elskende som i lange år vansmektet i atskillelse fra sin elskede, og lå som forbrent i avstandens ild. Siden kjærligheten hadde grepet ham fatt, var hans hjerte tømt for all tålmodighet, for ånden hadde slitt hans legeme ut; han anså livet uten henne som spillfekteri, og tiden tærte ham bort. Dag etter dag fant han ingen hvile i lengselen etter henne; natt etter natt holdt smerten for henne søvnen borte fra ham; kroppen hans var vrengt til et sukk, hans hjertesår hadde forvandlet ham til et skrik av sorg. Tusen liv kunne han villig ha gitt bare for å nippe av hennes nærværs beger, men det hjalp ham ikke. Legene kjente ingen kur for ham, og venner unngikk hans selskap; å nei, leger har ingen medisin for den som er syk av kjærlighet, med mindre den ene elskedes gunst utfrir ham.

Til sist bar hans lengsels tre fortvilelsens frukt, og håpets flamme sluknet til aske. Så en natt orket han ikke leve lenger, og han gikk ut av huset sitt i retning av markedsplassen. Plutselig dukket en vekter opp. Han satte i å løpe, men vekteren fulgte etter. Så kom en annen vekter til og sperret alle utveier for stakkaren. Og den ulykkelige ropte fra sitt hjertes dyp, og løp hit og dit og klaget for seg selv: “Denne vekteren som forfølger meg så hardt, må være ’Isrá’il, min dødsengel; eller han er en jordisk tyrann som søker å skade meg.” Føttene hans bar ham av sted, mens han blødde, såret av kjærlighetens pil, og hans hjerte jamret. Så kom han til en hagemur, og med en unevnelig smerte klatret han opp på den, for den var meget høy. Og i forakt for sitt liv kastet han seg ned i hagen.

Men ikke før hadde han samlet seg, så får han øye på sin elskede med en lampe i hånden; hun går der og leter etter en ring hun har mistet. Med overgivent hjerte stirret elskeren på den henrivende kvinne, målet for hans kjærlighet, trakk et dypt sukk, løftet sine hender i bønn og utbrøt: “O Gud! Skjenk din herlighet til vekteren – rikdom og langt liv. For vekteren var Gabriel, som ledet denne stakkaren; eller han var Isráfil som brakte liv til denne ulykkelige!”

Disse ordene var virkelig sanne, for han hadde oppdaget mang en rettferdighetens hemmelighet i dette tilsynelatende tyranni fra vekteren, og sett hvor mang en nådebevisning som lå skjult bak sløret. Ut av vrede hadde vekteren ledet ham som tørstet i kjærlighetens ørken til hans elskedes hav og lyst opp i fraværets mørke natt med gjenforeningens lys. Han hadde drevet én som var langt borte inn i nærhetens hage, hadde ledet en skrantende sjel til hjertets lege.

Dersom nå denne elskeren hadde kunnet se frem i tid, ville han ha velsignet vekteren allerede fra begynnelsen av og gått i forbønn for ham, og han ville sett denne terroren som rettferdig. Men ettersom slutten var skjult for ham, jamret han og klaget i begynnelsen. Men ettersom de som reiser i kunnskapens fruktbare land, ser slutten i begynnelsen, ser de også fred i krig og vennlighet i vrede.

Slik er tilstanden for de veifarende i denne dalen. Men mennesker i dalene ovenfor denne ser slutt og begynnelse som én; nei så menn, de ser hverken begynnelse eller slutt, og opplever hverken “først” eller “sist”. De flykter fra alt som er først og avviser alt som er sist. For disse har tilbakelagt navnenes verdener og flydd hinsides egenskapenes verdener så hurtig som lynet. Slik blir det sagt: “Absolutt enhet utelukker alle egenskaper.” Og disse vesener er det som har tatt bolig nær essensens skygge.

I overensstemmelse med dette har Khájih ’Abdu’lláh –måtte Gud den aller høyeste hellige hans elskede ånd – uttrykt et subtilt poeng, og velformulert uttalt noe slikt som “Led du oss på den rette sti”, som betyr: “Vis oss den rette vei, det vil si, beær oss med ditt innerste vesens kjærlighet, slik at vi kan bli befridd fra å vende oss mot oss selv og mot alt annet bortsett fra deg, og kan bli helt og fullt din, og kjenne bare deg, og se bare deg, og tenke på intet annet enn deg.”

Nei, disse overstiger endog dette stade, og derfor er det sagt:

Kjærlighet er et slør mellom elskeren og den elskede.
Mer enn dette er det meg ikke tillatt å fortelle.
(Rumi)

På denne time gryr kunnskapens morgen og vandrerens og den veifarendes lampe kan slukkes.

Tilslørt for Moses var dette
tross all styrke og alt lys;
så du som ikke har noen vinger,
prøv deg ikke på å fly.
(Rumi)

Vil du være en samhørighetens og bønnens mann, løft deg opp på vingene hjulpet av de hellige sjeler, slik at du kan skue vennens mysterier og nå frem til den elskedes lys. “Sannelig, vi er av Gud og til ham skal vi vende tilbake.”

Etter å ha tilbakelagt kunnskapens dal, som er den siste av begrensningenes områder, kommer den veifarende til


Tilbake til:

INNLEDNINGEN

Enhetens dal

og drikker av den absoluttes beger og stirrer inn i enighetens manifestasjoner. I dette stade bryter han gjennom flerfoldighetens slør, flyr fra kjødets verdener og stiger inn i den eneståendes himmel. Med Guds ører hører han, med Guds øyne skuer han den guddommelige skapelsens mysterier. Han stiger inn i vennens helligdom, og sitter som en innvidd i paviljongen sammen med den elskede. Han rekker sannhetens hånd frem fra det absoluttes erme; han avslører maktens hemmeligheter. Han ser hos seg selv hverken navn eller ry eller rang, men finner sin egen ære i å lovprise Gud. Han skuer sitt eget navn i Guds navn; for ham “er alle sanger fra kongen”, og hver melodi fra ham. Han sitter på tronen som er “Si, alle ting er fra Gud”, og finner hvile på teppet som er “Det er ingen makt og myndighet utenom Gud.” Han ser på alle ting med enhetens øye, og ser de skinnende stråler fra den guddommelige sol skinne fra det innerste vesens morgengry like ens på alle skapte ting, og ser gjenskinn av enhetens lys i hele skaperverket.

Det er klart for deres ærverdighet at alle variasjonene som den veifarende på sin reises stadier skuer i det værendes rike, springer ut av hans egen evne til å se. Vi skal gi et eksempel på dette, slik at meningen kan bli helt klar: Betrakt den synlige solen; skjønt den skinner med én utstråling på alle ting og på befaling fra manifestasjonenes konge skjenker lys til all skapningen, blir den likevel åpenbar og tildeler sin overflod i overensstemmelse med kapasiteten på hvert sted. For eksempel reflekterer den i et speil sin egen skives fasong, og dette skyldes speilets mottagelighet. Gjennom et prisme frembringer den ild, og på andre ting viser den bare virkningen av sitt skinn, men ikke selve solskiven. Og likevel, på denne måten, på skaperens befaling, behandler den hver enkelt ting i overensstemmelse med egenskapene hos den tingen, slik du kan observere.

På samme vis blir farger synlige i enhver gjenstand overensstemmende med denne gjenstandens natur. For eksempel skinner strålene gult på en gul kule, og på den hvite er de hvite, og på en rød blir de røde strålene åpenbart. Så disse variasjonene kommer fra gjenstandene, ikke fra det strålende lyset. Og hvis et rom, med sine vegger og tak, blir lukket for lyset, vil det bli fullstendig berøvet lysets glans og prakt, og solen vil heller ikke skinne dit inn.

Således er det at enkelte uutviklede sjeler har innskrenket kunnskapens område innenfor muren av selvtilstrekkelighet og lidenskaper og tildekket det med blindhetens og uvitenhetens skyer, og stengt ute som ved et slør lyset fra erkjennelsens sol og den evig elskedes mysterier. De har fart vill langt bort fra den juvelbesatte visdom i den lysende tro på budbringernes Herre, og er blitt utestengt fra den aller skjønnestes helligdom og forvist fra stråleglansens Kaba. Slik er tilstanden for denne tidsalders mennesker.

Og hvis en nattergal stiger opp fra selvets leire og dveler i hjertets rosenhytte og med arabiske melodier og skjønne iranske sanger beretter om Guds mysterier – der hvert eneste ord vekker opp til nytt liv de dødes kropper og skjenker den hellige ånd over de smuldrende ben av denne eksistens – så vil du få skue tusen misunnelsens klør, myriader av bitterhetens nebb som jakter på ham og av all sin makt søker hans død.

Visselig, for billen synes den søte duft motbydelig, og for en person som er full av slim, vil en behagelig parfyme være bortkastet. Derfor er det blitt sagt, som veiledning for den vankunnige:

Rens slimet ut av hodet ditt
og pust i stedet Guds pust.
(Rumi)

Kort sagt, gjenstandenes forskjeller er nå blitt klargjort. Så når den veifarende bare stirrer på tilsynekomstenes sted – det vil si, når han bare ser de mangefargede kulene – ser han gult og rødt og hvitt; det er grunnen til at det blir konflikt mellom skapningene. Et fordunklende støv fra innskrenkede sjeler har skjult verden. Og noen stirrer rett inn i lysets stråleglans, og noen har drukket av enhetens vin og disse ser ingenting annet enn solen selv.

Fordi de på denne måten beveger seg på disse tre forskjellige plan, har forståelsen og utsagnene til de veifarende avveket fra hverandre, og følgelig har tegn på konflikt ustanselig vist seg på jorden. For det er noen som oppholder seg på enhetens plan og taler om den verdenen, og noen bebor begrensningens riker, og noen selvets nivå, mens andre er fullstendig tilslørt. Slik reises visse påstander av dagens uopplyste mennesker, som ikke har noen del i den guddommelige skjønnhets stråleglans. Til enhver alder og tidsepoke påfører de folket av enhetens hav slikt som de selv fortjener. “Skulle Gud straffe menneskene for deres fordervede handlinger, ville han ikke levne på jorden en eneste levende ting! Men til en fastsatt frist gir han dem henstand ...”

O min bror! Et rent hjerte er som et speil; rens det med kjærlighetens polering og løsrivelse fra alt utenom Gud, slik at den sanne sol kan skinne i det og den evige morgen demre. Da vil du klart se betydningen av “Hverken min jord eller min himmel rommer meg, men hjertet til min trofaste tjener rommer meg.” Og du vil ta ditt liv i dine hender, og med uendelig lengsel kaste det fremfor den nye og ene elskede.

Når som helst når glansen av enhetens fyrste bestiger hjertets og sjelens trone, blir hans stråleskinn synlig i hvert lem og ledd. Der og da funkler den berømte tradisjons mysterium ut av mørket: “En tjener dras henimot meg i bønn helt til jeg svarer ham; og når jeg har svart ham, blir jeg det øre han hører med ...” For således har husets Herre vist seg i sitt hjem, og alle boligens søyler skinner av hans lys. Og lysets bevegelse og virkning kommer fra lysgiveren; slik er det at alle ting går gjennom ham og oppstår av hans vilje. Og dette er kilden som de nærstående drikker av, slik det er sagt: “Et kildevell hvorav de skal drikke som står Gud nær ...”

Men la ingen fortolke disse ytringer i retning av antropomorfisme, eller oppfatte dem som en nedsenkning av Guds verdener til skapningens nivå; heller ikke bør de lede Deres ærverdighet til slike antagelser. For Gud er, i sitt innerste vesen, hellig hinsides oppstigning og nedstigning, inngang og utgang; Han er gjennom alle evigheter fri for egenskapene til de menneskelige skapninger, og vil for alltid forbli slik. Intet menneske har noensinne kjent ham; ingen sjel har noensinne funnet stien til hans væren. Enhver mystiker har vandret på villstrå i dalen av kunnskap om ham; enhver helgen har gått seg bort i forsøk på å fatte hans vesen. Han er helliggjort høyt over den klokes forstand; opphøyet er han over kunnskapen til den vitende! Veien er avsperret, og å lete etter den er ugudelighet. Hans bevis er hans tegn; hans væren er hans vitnesbyrd.

Derfor har elskere av den elskedes ansikt sagt: “O du, den ene hvis vesen alene viser vei til hans vesen, og som er helliggjort høyt over enhver likhet med hans skapninger.” Hvordan kan fullstendig intethet føre sin ganger i galopp over føreksistensens marker, eller en flyktig skygge nå den evigvarende sol? Vennen har sagt: ’Var det ikke for deg, hadde vi ikke kjent deg,’ og den elskede har sagt: “eller kommet deg nær”.

Å ja, disse uttalelsene er sagt om de stadier av kunnskap som gjelder kunnskapen om fremtredelsesformene til virkelighetens sol, som kaster sitt lys i speilene. Og glansen fra det lyset fins i hjertene, likevel er den skjult under sansenes slør og denne jordens tilstand, liksom et talglys i en lykt av jern, og bare når denne lykten er fjernet, kan lyset fra flammen skinne fritt.

På samme måte er det at først når du fjerner illusjonenes hylster fra ditt hjerte, kan enhetens lys bli åpenbart.

Så er det klart at selv for strålene er det hverken inngang eller utgang – hvor meget mindre for det værendes innerste vesen og det lenge etterlengtede mysterium. O min bror, begi deg inn mot disse stadiene med en søkende ånd, ikke i blind etterligning. En sann veifarende kan ikke holdes tilbake av ordenes stokkeslag eller avskjæres av truende hentydninger.

Hvordan kan et forheng skille elskeren og den elskede?
Ikke engang Alexanders mur kan holde dem atskilt!
(Hâfez)

Hemmelighetene er mange, men de fremmede er myriader. Mangfoldige bind vil ikke kunne romme mysteriene til den ene elskede, og de kan heller ikke bli uttrykt på disse sidene, skjønt det dreier seg om ett ord, ikke mer enn et tegn. “Kunnskapen er ett enkelt punkt, men den kunnskapsløse har mangedoblet det.”

På dette grunnlag spekuleres det likeledes om forskjellen mellom verdene. Skjønt de guddommelige verdener ikke har noen ende, har noen likevel nevnt dem som fire: Tidens verden (zamán) som er den som har både begynnelse og slutt; varighetens verden (dahr), som har en begynnelse, men hvis ende ikke er avslørt; evinnelighetens verden (sarmad) der begynnelsen ikke kan anes, men hvor det vites at den har en slutt; og evighetens verden (azal), hvor det hverken er en synlig begynnelse eller slutt. Skjønt det er mange divergerende påstander med hensyn til disse punktene, vil det å gjengi dem i detalj bare ende opp med kjedsomhet. Men noen har sagt at den uavbrutte varighets verden ikke har hverken begynnelse eller slutt, og de har betegnet evighetens verden som den usynlige, uinntagelige ildhimmelen. Andre har kalt disse verdener den himmelske forgård (Láhút), ildhimmelen (Jabarút), englenes rike (Malakút), og den forgjengelige verden (Násút).

Reisene på kjærlighetens sti er regnet til å være fire: Fra skapningene til den ene sanne; fra den ene sanne til skapningene; fra skapningene til skapningene; fra den ene sanne til den ene sanne.

Det er mang en uttalelse fra klarsynte mystikere og lærde fra tidligere tider som jeg ikke har nevnt her, ettersom jeg misliker anmassende henvisninger til utsagn fra fortiden. For det å sitere andres ord beviser ervervet lærdom og ikke guddommelig inngivelse. I den grad vi har sitert her, er det ut fra hensyntagen til det som mennesker har vent seg til, og det som er skikk og bruk blant vennene. Dessuten ligger disse sakene utenfor rammen for dette brevet. Vår manglende vilje til å gjengi deres uttalelser skyldes ikke stolthet, heller er det uttrykk for klokhet og fremvisning av nådebevis.

Om Khidr forliser fartøyet på havet,
er det likevel i denne feilen tusen rette.
(Rumi)

Dessuten anser denne tjener seg som fullstendig fortapt og som ingenting, selv ved siden av en av Guds elskede, og enda så mye mindre i nærvær av hans hellige. Opphøyet være min Herre, den aller høyeste! Dessuten er det vårt mål å berette om stadiene på den veifarendes reise, ikke å fremsette mystikernes motstridende ytringer.

Skjønt det har blitt gitt korte eksempler når det gjelder den kjente verdens begynnelse og slutt, egenskapenes verden, så skal det legges til enda en illustrasjon slik at den fulle betydning kan bli klargjort. La Deres ærverdighet, for eksempel betrakte seg selv; du er den første i forhold til din sønn og den siste i forhold til din far. I din utvendige skikkelse kjennes du ved fremtredelsen av makt i riket av Guds skapninger som overhodet ville være verdt å se og nevne; i ditt innvendige avdekker du de guddommelige skatter som er betrodd deg i ditt indre. Slik er førsthet og sisthet, utvendighet og innvendighet sant for din del, i den forstand vi har henvist til, for at du i disse fire stadier som er overdratt deg skal kunne fatte de fire guddommelige stadier, slik at ditt hjertes nattergal på alle grener av eksistensens rosentre – synlig eller skjult – skulle synge ut: “Han er den første og siste, den sette og den skjulte ...”

Disse uttalelsene er gjort i relativitetens sfære, på grunn av menneskets begrensninger. Derimot har de personlighetene som med et eneste skritt har tilbakelagt relativitetens og begrensningenes verden, og som har slått seg ned på rettferdighetens mark hos den absolutte og reist sitt telt i denne verden av myndighet og befaling, de har brent bort alt relativt med en enkelt gnist, og utvisket disse ordene med en duggdråpe. Og de svømmer i åndens hav, og de stiger opp i lysets hellige luft. Så hvilket liv har da ord på dette planet, slik som “først” og “sist” og andre som kan nevnes! I dette riket er det første like mye det siste, og det siste intet annet enn det første.

Bygg deg et bål i din kjærlighets sjel
og brenn fullstendig alle tanker og ord.
(Rumi)

O min venn, vend blikket mot deg selv: Hadde du hverken blitt far eller avlet en sønn, ville du heller ikke ha hørt disse ord. Glem dem nå alle sammen, slik at du kan lære fra kjærlighetens mester i enhetens skole, og vende tilbake til Gud og gi avkall på uvirkelighetens indre landskap til fordel for din sanne stand, og ta opphold i skyggen av kunnskapens tre.

O du min kjære! Utarm deg selv, så du kan stige inn til rikdommens høye hoff; ydmyk ditt legeme, så du får drikke av ærens elv, og motta den hele og fulle betydning av diktene du spurte om.

Så er det blitt klargjort at disse stadier avhenger av den veifarendes synsevner. I hver by vil han se en verden, i hver dal nå frem til en kilde, i hver blomstereng høre en sang. Men falken på mystikkens himmel har mang en vidunderlig åndelig hymne i sitt bryst, og den persiske fugl oppbevarer i sin sjel mang en deilig arabisk melodi; likevel er disse skjult, og skjult skal de forbli.

Hvis jeg snakker videre, vil mangt et sinn splintres.
Og hvis jeg skriver, vil mang en penn brekke.
(Rumi)

Fred være med den som fullfører denne edle ferd og følger den ene sanne som har ledelsens lys. Og nå vil den veifarende, etter å ha krysset det høye nivå på denne overjordiske reise, komme inn i


Tilbake til:

INNLEDNINGEN

Tilfredshetens dal

I denne dalen føler han de guddommelige tilfredshetens vinder blåse fra åndens stade. Han brenner bort behovenes slør, og denne dagen oppfatter han dette, med indre og ytre øye, innenfor og utenfor alle ting: “Gud vil belønne hver og en ut fra sin overflod.” Fra sorg vender han seg til lykksalighet, fra sjelekval til glede. Hans sorg og klage viker for fryd og salighetsrus.

Selv om de veifarende i denne dalen utvendig sett kan ha sitt leie i støvet, er de likevel innvendig satt på den høye trone i mystisk forstand. De spiser av en uendelig overflod av indre betydning, og drikker av åndens utsøkte vin.

Tungen makter ikke å beskrive disse tre dalene, og tale kommer til kort. Pennen kommer ikke inn på dette området, blekket etterlater bare en klatt. På disse plan har hjertets nattergal andre sanger og hemmeligheter som beveger hjertet og får sjelen til å rope høyt, men dette mysterium av indre betydning kan bare bli hvisket fra hjerte til hjerte, betrodd bare fra bryst til bryst.

Bare hjerte til hjerte kan uttale saligheten til den mystisk vitende;
Ingen budbringer kan berette, og intet brev kan romme det.
(Hâfez)
Jeg er taus av avmakt i mange saker,
for mine ord kunne ikke beskrive dem, og min tale
ville komme til kort.
(Arabisk dikt)

O venn, før du stiger inn i disse mysteriers hage, kan du aldri få nippe til denne dalens udødelige vin. Og om du fikk smak på den, ville du skjerme dine øyne for alt annet og drikke tilfredshetens vin. Og du vil løsgjøre deg for alt annet og knytte deg til ham, og kaste ditt liv ned på hans sti, og kaste av deg din sjel. Imidlertid er det intet annet på dette stedet som du trenger å glemme: “Der var Gud og intet ved siden av ham.” For ved dette stade er den reisende vitne til vennens skjønnhet i alle ting. Selv i ilden ser han den elskedes ansikt. Han skuer i illusjonene virkelighetens hemmelighet, og leser ut av egenskapene det innerste vesens gåte. For han har brent bort slørene med sine sukk, revet bort svøpene med ett enkelt blikk. Med et gjennomtrengende syn stirrer han på den nye skapelsen, med opplyst hjerte griper han subtile sannheter. Dette er tilstrekkelig bevitnet av disse ord: “Og vi har gjort ditt blikk skarpt på denne dag.”

Etter å ha reist gjennom stadiene av ren tilfredshet, kommer den reisende til


Tilbake til:

INNLEDNINGEN

Forundringens dal

og er kastet rundt i de storslagne oseanene, og for hvert øyeblikk stiger hans forundring. Snart ser han velstandens skikkelse som fattigdommen selv, og frihetens innerste vesen som ren vanmakt. Snart er han slått til stumhet av skjønnheten til den aller herligste; igjen er han utmattet av sitt eget liv. Hvor mange av mystikkens trær har ikke denne forundringens virvelvind rykket opp med rot, hvor mange sjeler har den ikke utmattet! For i denne dalen er den reisende styrtet inn i forvirring, skjønt i øynene til den som er ankommet, er slike undere verdsatt og høyt elsket. Hver eneste stund skuer han en forunderlig verden, en ny skapelse, og han går fra forbauselse til forbauselse, fortapt i ærefrykt for gjerningene til enhetens Herre.

I sannhet, o bror, hvis vi grunner på hver enkelt av de skapte ting, blir vi vitne til myriader av fullkommen visdom, og vi blir kjent med myriader av nye og forunderlige sannheter. Ett av de skapte fenomener er drømmen. Se hvor mange hemmeligheter som er anbrakt der, hvor mye visdom oppbevart, hvor mange skjulte verdener. Legg merke til hvordan du sover i ditt hus og dørene er låst; plutselig befinner du deg i en by langt borte og som du går inn i uten å bevege føttene eller bli sliten. Uten å bruke øynene ser du, uten å anstrenge ørene hører du, uten tunge snakker du. Og muligens, etter ti år, vil du i den ytre verden bivåne nøyaktig de tingene du drømte denne natten.

Nå er det mye visdom å grunne på i drømmen, og ingen andre enn folkene i denne dalen kan fatte den i sin fulle bredde. For det første, hva er denne verdenen der mennesket, uten øye og øre og hånd og tunge, likevel tar alt dette i bruk? For det andre, hvordan kan det ha seg at du i den ytre verden i dag ser ettervirkningene av en drøm, når du så det klart i drømmenes verden for omtrent ti år siden? Tenk på forskjellen mellom disse to verdener og de mysterier de skjuler, slik at du kan oppnå guddommelig bekreftelse og gjøre himmelske oppdagelser og stige inn i de hellige marker.

Gud, den opphøyede, har nedfelt disse tegn i mennesket, i den hensikt at filosofer ikke skal kunne benekte mysteriene i livet hinsides eller forkleine det som er blitt lovet dem. For det er noen som klynger seg til fornuften og avviser alt det som fornuften ikke begriper, og likevel kan svake sjeler aldri gripe de sakene vi har berettet om, bare den aller høyeste, guddommelige forstand kan fatte dem:

Hvordan kan utilstrekkelig fornuft omspenne Koranen,
Eller edderkoppen fange fugl føniks i sitt nett?
(Persisk mystikerdikt)

Alle disse tilstander er man vitne til i Forundringens dal, og hvert øyeblikk søker den reisende mer, uten å trettes ut. Således har han talt som er Herren for det første og siste, for å utlegge de ulike trinn i fordypelse og som uttrykk for forundring: “O Herre, forøk min forbauselse over deg!”

Tenk likeledes over fullkommenheten i menneskets skapelse, og at alle disse nivåer og tilstander er sammenfoldet og gjemt bort inne i ham.

Holder du deg selv bare som en skrøpelig skikkelse
når hele universet er foldet sammen inne i deg?
(Ali)

Så vi må streve for å utslette den dyriske tilstand, inntil betydningen av menneskelighet bringes opp i lyset.

Luqmán, som hadde drukket av visdommens kilde og smakt av barmhjertighetens vann, ville overbevise sin sønn Nathan om stadiene av gjenoppstandelse og død, og også han benyttet drømmen som bevis og eksempel. Vi forteller om det her, slik at det gjennom denne forgjengelige tjener skal bevares et minne om denne ynglingen i skolen for guddommelig enhet, og om den eldre i undervisningens kunst når det gjelder den absolutte. Han sa: “O sønn, hvis du er i stand til ikke å sove, da er du i stand til ikke å dø. Og hvis du er i stand til ikke å våkne etter søvnen, da skal du bli i stand til ikke å stå opp etter døden.”

O venn, hjertet er oppholdssted for evige mysterier; gjør det ikke til hjem for flyktige forestillinger. Kast ikke bort skatten i ditt dyrebare liv i beskjeftigelse med denne raskt forbigående verden. Du kommer fra hellighetens verden – knytt ikke ditt hjerte fast til jorden; du er en innvåner i nærhetens forgård – velg ikke støvets hjemland.

Kort sagt, det er ingen ende på beskrivelsene av disse stadiene, men på grunn av villfarelsene han er blitt påført av denne jordens mennesker, er denne tjener ikke opplagt til å fortsette:

Fortellingen er stadig ufullendt og jeg har ikke mot for den –
Så jeg ber: tilgi meg.
(Rumi)

Pennen jamrer og blekket feller tårer, og hjertets elv renner i bølger av blod. “Intet kan vederfares oss annet enn det Gud har bestemt for oss.” Fred være med ham som følger den rette sti!

Etter å ha besteget de høye forundringens tinder kommer den veifarende til


Tilbake til:

INNLEDNINGEN

Dalen av sann fattigdom og fullstendig intethet

Dette stade er å dø fra selvet og ha livet i Gud, og å være fattig i selvet og rik i den ene attrådde. Fattigdom som her nevnt, betegner å være fattig på ting i den skapte verden og rik på det som hører Guds verden til. For når den sanne elskende og hengivne venn når frem til nærvær med den elskede, vil den ene elskedes strålende skjønnhet og ilden i elskerens hjerte tenne en flamme og brenne bort alle slør og alt som dekker til. Å ja, alt han har, fra innerst til ytterst, blir satt i brann, slik at ingenting blir tilbake unntatt vennen.

Da alle karakteregenskaper hos den gamle av dager stod åpenbart,
da brente Moses bort egenskapene ved de jordiske ting.
(Rumi)

Den som har nådd dette stade, er helliggjort fra alt som hører verden til. Derfor, hvis det viser seg at de som er kommet til hans nærværs hav ikke eier noen av de begrensede ting i denne forgjengelige verden, hva enten det er ytre velstand eller personlige oppfatninger, så spiller det ingen rolle. For hva enn skapningen har, er det begrenset av deres egne begrensninger, og alt hva den ene sanne har, er helliggjort derfra. Denne ytringen må det grunnes alvorlig på, for at den innerste meningen skal bli klar. “Sannelig, den rettskafne skal drikke av et vinbeger temperert i kamferkilden.” Hvis tolkningen av “kamfer” blir kjent, blir den virkelige hensikt helt klar. Dette stade er den fattigdom det siktes til i ordene: “Fattigdom er min ære.” Og med hensyn til innvortes og utvortes fattigdom er det mange nivåer og mang en betydning som jeg ikke har funnet relevant å nevne her; derimot har jeg spart disse for en annen gang, avhengig av hva Gud måtte ønske og skjebnen besegle.

Dette er stedet der sporene av alle ting er utslettet i den reisende. På evighetens horisont stiger det guddommelige ansikt ut av mørket, og betydningen av “Alt på jorden skal dø hen, bortsett fra din Herres ansikt ...” er blitt åpenbart.

O, min venn, lytt med hjerte og sjel til åndens sanger, og ta vare på dem som dine egne øyne. For himmelsk visdom vil ikke regne ned på menneskenes hjertejord som vårens skyer for all tid. Skjønt nåden fra den overmåte gavmilde aldri uttømmes eller bringes til opphør, blir likevel en porsjon tildelt og noe av overfloden satt til side til enhver tid og tidsalder. “Og det finnes ikke en eneste ting som ikke eies av oss i vårt forrådskammer; og vi sender det ikke ned, annet enn til fastsatt mål.” Den ene elskedes nådeskyer regner bare over åndens hage, og skjenker av sin rikdom bare i vårens tid. Til andre årstider har ingen del i dette overmål av nåde, og det golde land får ingen del i noe av denne gunst.

O bror! Ikke ethvert hav har perler. Ikke skal enhver gren blomstre, eller en nattergal synge på den. Så, før nattergalen i det mystiske paradis begir seg tilbake til Guds hage og den himmelske morgens stråler vender tilbake til sannhetens sol – gjør deg alle anstrengelser, slik at du i støvdyngen av en dødelig verden forhåpentligvis kan fange opp duften fra den evigvarende hagen og for alltid leve i skyggen av denne byens folk. Og når du har nådd dette høyeste stade og kommet til det mektigste nivå, da skal du ufravendt se på den elskede og glemme alt annet.

Den elskede skinner på mur og port
uten et slør, o dere seende mennesker
(Attar)

Nå har du forlatt den lille dråpen liv og kommet til livgiverens hav. Dette er målet du spurte etter; hvis det er Guds vilje, skal du oppnå det.

I denne byen er til og med lysets slør revet i stykker og svunnet bort. “Hans skjønnhet har ingen besløring bortsett fra lys, hans ansikt intet dekke annet enn åpenbaring.” Så forunderlig, at mens den elskede er synlig som solen, jager likevel den skjødesløse etter flitter og usselt metall. Å ja, intensiteten i hans åpenbaring har tildekket ham, og fylden av hans skinn har skjult ham.

Enda han skinner lyst og klart som solen,
men akk! Han har kommet til byen av blinde!
(Rumi)

I denne dalen legger den veifarende bak seg stadiene “Enhet mellom væren og manifestasjon” og når frem til en enhet som er helliggjort over disse to stadier. Bare ekstase kan omspenne dette emnet, hverken ytringer eller argumenter; og enhver som har oppholdt seg på denne etappen under reisen, eller innåndet en pust fra denne hagen, vet hva vi snakker om.

På alle disse reisene må den reisende ikke avvike en hårsbredd fra “loven”, for dette er virkelig “stiens” hemmelighet og frukten av “sannhetens” tre, og i alle disse stadier må han holde fast ved kappen av lydighet til de guddommelige bud, og holde seg fast ved den rettesnor som er å sky alle forbudte ting, slik at han kan bli næret av lovens beger og få kunnskap om sannhetens mysterier.

Hvis noen av ytringene fra denne tjener ikke er til å begripe, eller kan lede til bestyrtelse, må disse igjen bli gransket, slik at ingen tvil kan vare ved, og betydningen bli så klar som ansiktet til den ene elskede som skinner fra det “strålende stade”.

Disse reisene har ingen synlig slutt i verdslig tid, men hvis usynlig bestyrkelse blir den løsrevne reisende til del og sakens beskytter støtter ham, kan han fare over disse syv stadier med syv skritt, nei, heller i syv åndedrag, nei, heller i ett eneste åndedrag, hvis Gud vil og ønsker det. Og dette skjer ut fra “Hans nåde over de av hans tjenere som behager ham.”

De som stiger inn i oppriktighetens himmel og når den absoluttes hav, betrakter denne byen – som er stadet av liv i Gud – som det mest fjerntliggende stadium for mystikkens kjennere, og det fjerneste hjemland for elskerne. Men for denne ene flyktige på mystikkens hav, er dette stadium den første port til hjertets citadell, det vil si menneskets første inngang til hjertets by. Og hjertet er forlenet med fire stadier, som må bli gjenfortalt om en åndsfrende skal finnes.

Når pennen gav seg til å beskrive dette stadium,
brakk den i biter og papiret ble istykkerrevet.
Salám!
(Persisk mystikerdikt)

O min venn! Mang en hund forfølger denne gasellen i enhetens ødemark, og mang en rovfugl slår klørne i denne trosten i evighetens hage. Ubarmhjertige ravner ligger på lur etter denne fuglen i Guds himler, og skinnsykens jeger sniker seg inn på denne hjorten på kjærlighetens blomstereng.

O shaykh! Gjør dine anstrengelser til et glass som forhåpentligvis kan skjerme denne flammen fra gjenstridige vinder! Skjønt dette lyset lengter etter å bli tent i Herrens lampe og skinne i åndens lampekuppel. For et hode hevet i kjærlighet til Gud vil med sikkerhet falle for sverdet, og livet som er opptent av lengsel vil visselig bli ofret, og hjertet som ihukommer den ene elskede vil visselig flyte over av blod. Så presist det er sagt:

Lev fri for kjærlighet, for all dens fred er pine;
dens begynnelse er smerte, dens avslutning er død.
(Arabisk dikt)

Fred være med ham som følger den rette sti!

Tankene du uttrykte med hensyn til fortolkningen av den vanlige fuglearten som på persisk kalles gunjishk (spurv), er vurdert. Du viser deg å være velfundert i de mystiske sannheter. Likevel er det, på hvert nivå og til hver bokstav, anvist en betydning som står i forhold til det nivået. For all del, den veifarende finner en hemmelighet i hvert navn, et mysterium i hver bokstav. I én forstand henviser disse bokstavene til det hellige.

Káf eller Gáf (K eller G) viser til Kuffi (fri), det vil si: “Fri deg selv fra alt det dine lidenskaper begjærer; tre så frem for din Herre.”

Nún viser til Nazzih (rens), det vil si: “Rens deg selv fra alt annet enn ham, slik at du kan overgi ditt liv til hans kjærlighet.”

Jím er Jánib (tre tilbake), det vil si: “Tre tilbake fra terskelen til den ene sanne hvis du fremdeles innehar jordiske egenskaper.”

Shín er Ushkur (takk) –“Takk din Herre på denne hans jord slik at han kan velsigne deg i sin himmel; skjønt i enhetens verden er denne himmelen det samme som hans jord.”

Káf viser til Kuffi, det vil si: “Ta av deg begrensningenes hylster, slik at du kan komme til kunnskap om det du ikke har visst om hellighetens stader.”

Vil du lytte til melodiene fra denne dødelige fugl, da vil du oppsøke den udødelige kalk og gå forbi hvert forgjengelige beger.

Fred være med dem som vandrer på den rette sti!


Tilbake til:

INNLEDNINGEN