Kort stil om bønn

Kort stil om bønn

Bønn

Hvordan kan det ha seg at bahá’íer – i likhet medtroende i andre religioner – legger så stor vekt på bønn?

Egentlig lar det seg ikke forklare.

Bønn handler om den mystiske følelsen som forener den troende med Gud, følelsen av ro, nærhet og indre fred. Derfor er den beste forklaringen å prøve å be selv eller oppleve bønn i en andaktstund hjemme, i et tempel, en moské eller i en kirke. Bahá’íer ber ofte sammen, som regel i private hjem. 

Abdu’l-Bahá sier at bønn er “samtale med Gud”. Det er en måte å uttrykke kjærlighet på. Den troende takker og lovpriser sin Skaper, slik en elsker hyller sin elskede. I sin reneste form er bønn derfor en hjelp til å komme nærmere Gud. 

Ofte er bønn også en måte å si at vi er avhengige av Guds kjærlighet, at vi er sårbare og ber om Hans hjelp. Mange pleier derfor å be når de har problemer eller har prøvelser. Men mange finner det også naturlig å be når de føler begeistring eller takknemlighet

Muhammed – grunnleggeren av islam - har sagt at bønn er som en stige mellom himmel og jord der vi kan stige opp til paradis.

Bahá’u’lláh, bahá’í-troens grunnlegger, sier i en bønn:  

Jeg bønnfaller deg… om å gjøre min bønn til en ild som skal fortære de slør som har lukket meg ute fra din skjønnhet, og til et lys som skal lede meg til ditt nærværs osean.” 
(Bahá’u’lláh, Bahá’í Bønner, s. 14)

Bønn gir som sagt en god følelse. ‘Abdu’l-Bahá sier det slik: 

Det finnes intet i tilværelsens verden lifligere enn bønn. Mennesket må leve i en tilstand av bønn. Den saligste tilstand er bønn og påkallelse. Bønn er samtale med Gud. Det største man kan oppnå, eller det mest sødmefylte stade, er intet annet enn samtale med Gud. Den skaper åndelighet, årvåkenhet og himmelske følelser, avstedkommer ny dragning mot Riket og vekker fornemmelser forbundet med den høyere forstandsbegavelse.” 
(‘Abdu’l-Bahá sitert i Star of the West, vol. VIII, no. 4 s. 41.)

Selv om en ikke merker virkningen, så har bønn en virkning på sjelen, forsikrer Bahá’u’lláh:

Istem, o min tjener, versene fra Gud som er mottatt av deg, slik de istemmes av dem som har nærmet seg Ham, så din melodis sødme kan oppgløde din egen sjel og tiltrekke alle menneskers hjerter. Om noen i sitt lønnkammer fremsier versene åpenbart av Gud, skal den allmektiges spredende engler spre duften av ordene ytret av hans munn og bringe ethvert rettskaffent menneskes hjerte til å banke. Selv om han til å begynne med ikke skulle merke virkningen av den, må likevel den nådeskraft som er skjenket ham, før eller senere øve sin innflytelse på hans sjel. Således er Guds åpenbarings mysterier forordnet som villet av Ham som er maktens og visdommens kilde.” 
(Glimt fra Bahá’u’lláhs Skrifter, CXXXVI, s. 220)

Men hva er vitsen med å be når vi tror at Gud har skapt oss, at han er allvitende og vet hva vi vil ha og hva vi trenger? 

Gud trenger ikke våre bønner. Likevel avhenger vår sjels fremgang av bønn fordi bønn er næring for sjelen. Når vi ber, tar vi imot sjelelig næring. Gjennom de kjærlighetsbånd som knytter oss til de guddommelige verdener, mottar vi Guds velsignelser. Bønn øker vår evne til å glede oss over åndelige gaver og til å oppleve sann lykke.

‘Abdu’l-Bahá sier:

“I de mest oppløftende bønner ber menneskene bare om Guds kjærlighet, ikke fordi de frykter Ham eller helvete, eller i håp om barmhjertighet, eller himmelen… Når noen kommer til å elske et annet menneske, er det umulig for ham å la være å nevne sin elskedes navn. Hvor meget vanskeligere er det ikke å la være å nevne Guds navn, når man er kommet til å elske Ham.... Det åndelig menneske finner sin høyeste glede i å minnes Gud.” 

(‘Abdu’l-Bahá, Compilation on Prayer , Meditation and the Devotional Attitude, no. 35, s. 12.)

Hvis en venn er glad i en annen, er det ikke da naturlig at vedkommende skulle ønske å si det? Og skjønt han vet at vennen er klar over hans kjærlighet, vil han ikke likevel ønske å fortelle ham om den?... Det er sant at Gud kjenner alle hjerters ønsker, men trangen til å be er et uttrykk for menneskets kjærlighet til Gud.”  
(Ibid., no. 34, s. 12)

Når vi ber, bør vi samle tankene om Gud og glemme denne verdens ting, det som skjer omkring oss og til og med oss selv. Bahá’u’lláh sier:

O lysets sønn! Glem alt uten Meg og søk samvær med Min ånd. I dette finnes Mitt buds innerste mening, vend deg derfor hen til det.”  
(Bahá’u’lláh, De Skjulte Ord, Arabisk nr. 16.)

Det er naturligvis ikke enkelt å glemme ”alt uten Gud”, men det går an å prøve å bli stadig flinkere til å fri seg fra egne forestillinger og ønsker. Det handler om å la sjelen styre kroppen, å la Guds vilje være viktigere enn egen vilje, rett og slett å prøve å frigjøre seg fra egoet. 

Stol på Gud. Forsak din egen vilje og hold fast ved Hans vilje, legg dine egne ønsker til side og grip tak i Hans ønsker…” 
(Selections from the Writings of ‘Abdu’l-Bahá, s. 79)

 

Tro er naturligvis en viktig forutsetning for bønn. Det innebærer at en har tillit til Guds nåde og er sikker på at Gud vil gi oss det som er best for oss. ‘Abdu’l-Bahá sier:

Ånd har innflytelse; bønn har en åndelig virkning. Derfor ber vi: ‘O Gud! Helbred denne syke!’ Kanskje vil Gud svare. Betyr det noe hvem som ber? Gud vil besvare enhver tjeners bønn dersom bønnen er inntrengende. Hans barmhjertighet er umåtelig, den lar seg ikke begrense. Han besvarer bønnene fra alle sine tjenere. Han besvarer denne plantens bønn. Planten kan tenkes å be: ‘O Gud! Send meg regn!’ Gud besvarer bønnen, og planten vokser. Gud vil svare enhver.”  
(‘Abdu’l-Bahá, Promulgation of Universal Peace, s. 246)

Bahá’í-troen er særdeles rik på skriftlige bønner. Det er bønner for beskyttelse, for de døde, for helbredelse, for menneskehetens enhet, for tilgivelse, for åndelig vekst og for en rekke formål. Se ”Bahá’í bønner”.

(Denne teksten er bygget på studiesirkel-materialet Ruhi-bok 1.)