I Bahá'’u'’lláhs brev til sjah Násiri’d-Dín, herskeren i Persia, der han avstår fra enhver form for irettesettelse angående fengselsoppholdet i Síyáh-Chál og all den øvrige uretten han hadde lidt på grunn av kongen, omtaler han sin egen rolle i den guddommelige plan:

Jeg var bare et menneske som alle andre, i søvn på mitt leie, da se - den overmåte herliges briser strøk hen over meg og gav meg kunnskap om alt som har vært. Dette er ikke en ting fra meg, men fra en som er allmektig og allvitende. Og han ba meg oppløfte min røst mellom jord og himmel, og av den grunn ble jeg utsatt for det som har fått tårene til å renne hos ethvert forstandig menneske. Den lærdom som er vanlig blant menneskene, har jeg ikke studert, og jeg har ikke gått på deres skoler. Forhør deg i byen der jeg bodde, så du kan bli vel forvisset om at jeg ikke er av dem som taler usant.[98]

Den oppgaven som han hadde viet hele sitt liv til, som hadde kostet ham en avholdt yngre sønns [99] liv så vel som alle hans materielle eiendeler, som hadde undergravd hans helse og ført til fengsling, landsforvisning og trakassering, var han ikke selv opphavsmannen til. ”Ikke av egen vilje,” sa han, hadde han begitt seg ut på en slik vei:

Tror dere, o folk, at jeg i mitt grep holder styringen med Guds endelige vilje og hensikt? . . . Var Guds tros endelige skjebne i mine hender, så hadde jeg aldri, enn ikke et øyeblikk, samtykket i å åpenbare meg for dere. Heler ikke hadde jeg tillatt ett ord å komme over mine lepper. På dette er sannelig Gud selv et vitne.[100]

Etter at han uten forbehold hadde underkastet seg Guds kallelse, var han like lite i tvil om den rolle han var kalt til å spille i menneskenes historie. Som Guds manifestasjon for fullbyrdelsens tidsalder er han den lovede i alle fortidens skrifter, ”folkenes attrå”, ”herlighetens Konge”. For jødene er han ”hærskarenes Gud”; for kristendommen Kristi gjenkomst i Faderens herlighet; for Islam Den ”Store Kunngjøring”; for buddhismen Maitreya Buddha; for hinduismen Krishnas nye inkarnasjon; for Zarathustras tilhengere ”Sháh-Bahráms” komme. [101]

Som de andre gudsmanifestasjonene før ham er han både Guds røst og dens menneskelige kanal: ”Når jeg, o min Gud, betrakter det slektskapsbånd som binder meg til deg, beveges jeg til å erklære for alle skapte ting at ’sannelig, jeg er Gud!’. Og når jeg ser på mitt eget selv, se – da finner jeg det grovere enn leire!”[102]

”Noen blant dere,” erklærte han, ”har sagt: ’Han er det som har påstått seg å være Gud.’ Ved Gud! Dette er grov baktalelse. Jeg er kun en Guds tjener som har trodd på ham og på hans tegn . . . Min tunge og mitt hjerte og mitt indre og mitt ytre vesen bevitner at der ikke er noen annen Gud enn ham, at alle andre er skapt på hans befaling og formet ved hans vilje . . . Jeg er den som forteller folk om den gunst som Gud i sin nåde har begunstiget meg med. Hvis dette er min overtredelse, så er jeg sannelig den første blant overtrederne. . . ” [103]

Bahá'’u'’lláhs skrifter benytter en mengde billedlige uttrykk i sitt forsøk på å uttrykke det paradoks som utgjør et sentralt punkt i Guds åpenbaring av sin vilje:

Jeg er den kongelige falk på den allmektiges arm. Jeg folder ut de slepende vingene på enhver vingebrutt fugl og sender den av sted på dens flukt. [104]

Dette er kun et blad som din Herre, den allmektige, den lovpriste, har rørt ved sin viljes vinder. Kan det være i ro når de stormfulle vinder blåser? Nei, ved ham som er alle navns og egenskapers Herre! De beveger det slik de ønsker . . . [105]