I 1863 kom Bahá'’u'’lláh frem til at tiden var inne til å begynne å gjøre noen av følgesvennene kjent med oppgaven som han var blitt betrodd i Síyáh-Cháls mørke. Denne beslutningen sammenfalt med et nytt stadium i den kampen mot hans virksomhet som det sjiittisk-muslimske presteskapet og representanter for den persiske regjeringen hadde ført uten skånsel. Av frykt for at anerkjennelsen som Bahá’'u'’lláh begynte å vinne blant innflytelsesrike persiske besøkende til Irak, igjen skulle tenne begeistringens glød i Persia, presset sjahens regjering på for å få de osmanske myndighetene til å føre ham langt bort fra grensene og inn i det indre av riket. Til slutt gav den tyrkiske regjeringen etter for dette presset og inviterte den landsforviste til å bosette seg i hovedstaden Konstantinopel som sin gjest. Til tross for den høflige tonen som budskapet var holdt i, var det tydelig at hensikten var å kreve at han måtte føye seg. [19]

Ved denne tiden var det blitt slik at hengivenheten hos den lille gruppen av landsforviste rettet seg mot Bahá'’u'’lláhs person så vel som mot hans utlegning av Bábs lære. Et økende antall av dem var blitt overbevist om at han ikke bare snakket som talsmann for Báb, men også på vegne av den langt større saken som sistnevnte hadde erklært var nær forestående. Denne troen ble til visshet i siste del av april 1863 da Bahá'’u'’lláh like før avreisen til Konstantinopel sammenkalte noen av sine følgesvenner i en hage som senere fikk navnet Ridván (”Paradis”), og betrodde dem kjernepunktet i sitt livskall. I de neste fire årene gjorde tilhørerne sine venner gradvis kjent med nyheten om at Bábs løfte var blitt oppfylt og at ”Guds Dag” hadde grydd, selv om man ikke fant tiden inne til noen åpen kunngjøring.

De nøyaktige omstendighetene rundt denne private meddelelsen er, slik det ble uttrykt av den bahá'’í-autoriteten som er mest fortrolig med det som fines nedtegnet fra denne tiden, ”hyllet i et mørke som fremtidige historikere vil finne det vanskelig å trenge gjennom”. [20] Hvordan erklæringen artet seg, kan man bedømme ut fra ulike henvisninger som Bahá’'u’'lláh gjorde til sin livsgjerning i mange av sine senere skrifter:

Hensikten bak hele skaperverket er åpenbaringen av denne mest opphøyede, denne helligste Dag, Dagen som er kjent som Guds Dag i hans bøker og skrifter – Dagen som alle profetene og de utvalgte og de hellige har ønsket å være vitne til. [21]

. . . dette er Dagen da menneskeheten kan se den lovedes ansikt og høre hans røst. Guds kallen har lydt, og lyset fra hans åsyn er blitt løftet over menneskene. Det sømmer seg for ethvert menneske å utviske sporene av alle ørkesløse ord fra sitt hjertes tavle og med et åpent og uhildet sinn beskue tegnene på hans åpenbaring, bevisene på hans kall og tegnene på hans herlighet. [22]

Som det gang på gang understrekes i Bahá'’u'’lláhs utlegning av Bábs budskap, så er Guds hovedhensikt med å åpenbare sin vilje å fremkalle en forvandling i menneskehetens karakter, og – hos de lydhøre – å utvikle de moralske og åndelige egenskaper som ligger skjult i menneskets natur:

Smykk deres tunger, o folk, med sannferdighet, og pryd sjelen med ærlighetens smykke. Vokt dere, o folk, at dere ikke handler troløst mot noen. Vær Guds betrodde blant hans skapninger og tegnene på hans høysinnethet blant hans folk . . . [23]

Opplys og hellige deres hjerter, la dem ikke besudles av hatets torner eller ondskapens tistler. Dere bor i én verden og er skapt ved én viljes virke. Velsignet er den som omgås alle mennesker i en ånd av den største vennlighet og kjærlighet. [24]

Den pågående omvendelsesiveren som hadde kjennetegnet tidligere tiders anstrengelser for å utbre religionens sak, blir erklært å være uverdig for Guds Dag. Enhver som har tatt imot åpenbaringen, er forpliktet til å dele den med dem som vedkommende tror er søkende, men helt og holdent la det være tilhørerens sak å avgjøre hvordan de skal reagere:

Vis overbærenhet og velvilje og kjærlighet mot hverandre. Skulle en av dere være ute av stand til å forstå en bestemt sannhet, eller anstrenge seg for å fatte den, så vis den ytterste vennlighet og godvilje når du taler med ham. . .[25]

Menneskets hele plikt på denne Dag er å oppnå den del av nådens flom som Gud lar strømme frem for det. La derfor ingen se på om karet er stort eller lite. . . [26]

På bakgrunn av de blodige hendelsene i Persia ikke bare fortalte Bahá'’u'’lláh sine tilhengere at ”hvis dere blir drept, er det bedre for dere enn å drepe,” men fremholdt også sterkt at de skulle være et eksempel når det gjaldt å adlyde de offentlige myndigheter: ”I ethvert land hvor noen av dette folk er bosatt, må de opptre med lojalitet, ærlighet og sannferdighet overfor landets regjering.” [27]

Omstendighetene rundt Bahá'’u'’lláhs avreise fra Bagdad gav en dramatisk demonstrasjon av kraften i disse prinsippene. I løpet av bare noen få år hadde en flokk landsforviste utlendinger som ved ankomsten til området hadde vakt mistanke og motvilje hos naboene, blitt en av de mest respekterte og innflytelsesrike gruppene i befolkningen. De forsørget seg ved blomstrende forretninger. Som gruppe ble de beundret for sin gavmildhet og sin rettskafne vandel. De skumle påstandene om religiøs fanatisme og vold som iherdig ble spredd av ansatte ved det persiske konsulat og av sjiittisk-muslimske geistlige, hadde opphørt å påvirke den offentlige meningen. Da den 3. mai 1863 kom og Bahá’'u’'lláh red ut fra Bagdad ledsaget av sin familie og de venner og tjenere som var utvalgt til å følge ham til Konstantinopel, var han blitt en uhyre populær og avholdt person. I dagene like før avskjeden kom en rekke betydelige personer, blant dem provinsguvernøren selv, til hagen hvor han oppholdt seg midlertidig, for å gjøre ham sin oppvartning, mange av dem langveis fra. Øyenvitner til avreisen har i rørende ordelag beskrevet bifallet som hilste ham, tårene hos mange av tilskuerne og den iveren som de osmanske myndigheter og offentlige tjenestemenn viste etter å gjøre ære på sin gjest. [28]