Bahá’'u'’lláhs livskall begynte i et underjordisk fangehull i Teheran i august 1852. Han ble født inn i en adelig familie som kunne spore sine aner helt tilbake til de store dynastier i Perserrikets keisertid. Likevel avslo han en ministerkarriere som lå åpen foran ham i regjeringen og valgte i stedet å vie sine krefter til forskjellig slags veldedighet, som i løpet av de tidlige 1840-årene hadde gitt ham et utbredt ry som ”De fattiges far”. Denne privilegerte tilværelsen skrumpet hurtig inn etter 1844, da Bahá’'u'’lláh ble en av de ledende talsmenn for en bevegelse som skulle komme til å endre historiens gang i hans hjemland.

Det tidlige nittende århundre var en periode med messianske forventninger i mange land. Oppriktige troende fra ulik religiøs bakgrunn var dypt foruroliget av det som tidens vitenskapelige undersøkelser og industrialisering innebar, og de vendte seg derfor til sin egen tros skrifter for å få en forståelse av den akselererende forandringsprosessen. I Europa og Amerika trodde grupper som Christoph Hoffmanns Tempelselskap og tilhengerne av William Miller at de i de kristne skriftene hadde funnet bevis som støttet deres overbevisning om at historien var slutt og at Jesu Kristi gjenkomst snart ville finne sted. En påfallende lik gjæringsprosess utviklet seg i Midtøsten rundt troen på at oppfyllelsen av ulike profetier i Koranen og islamske overleveringer var nær forestående.

Den avgjort mest dramatiske av disse bevegelsene med utgangspunkt i troen på tusenårsriket var den som vokste frem i Persia og samlet seg om en ung kjøpmann fra byen Shiraz og hans lære. Han er kjent i historien som Báb. [4] I ni år, fra 1844 til 1853, hadde persere fra alle klasser befunnet seg i en storm av håp og spenning som var vakt av Bábs kunngjøring om at Guds Dag var nær, og at han selv var den som var lovet i islamske skrifter. Menneskeheten sto, sa han, på terskelen til en tid som ville bli vitne til en omforming av alle sider ved livet. Nye kunnskapsområder som ennå var ufattelige, ville i den nye tidsalder la selv barn overgå de mest fremstående av datidens lærde. Menneskeslekten ble oppfordret av Gud til å ta imot disse forandringene ved å gjennomføre en forvandling av sitt moralske og åndelige liv. Hans egen oppgave var å forberede menneskeheten på den begivenheten som sto i sentrum for denne utviklingen, nemlig at Guds universelle budbringer skulle komme, ”han som Gud vil åpenbare”, han som var ventet av alle religioners tilhengere. [5]

Påstanden vakte et voldsomt fiendskap hos det muslimske presteskap, som lærte at den guddommelige åpenbaringsprosessen var avsluttet med Muhammed, og at å hevde det motsatte utgjorde et frafall som kunne straffes med døden. Deres fordømmelse av Báb fikk snart støtte fra de persiske myndighetene. Tusenvis av tilhengere av den nye troen mistet livet i en gruoppvekkende serie av massakrer rundt om i landet, og Báb ble offentlig henrettet den 9. juli 1850. [6] I en tid med økende vestlig engasjement i Orienten vakte disse hendelsene interesse og medlidenhet i innflytelsesrike europeiske kretser. Bábs edle liv og lære, tilhengernes heltemot og det håpet om en grunnleggende reform som de hadde tent i et formørket land, øvet en sterk tiltrekning på personligheter som spente fra Ernest Renan og Leo Tolstoj til Sarah Bernhardt og grev de Gobineau. [7]

Fordi Bahá'’u'’lláh var en av de fremste forsvarerne av Bábs sak, ble han arrestert og ført til Teheran, til fots og i lenker. Til en viss grad ble han beskyttet av sitt anselige omdømme og familiens sosiale stilling, så vel som av protester som bábí-forfølgelsene hadde fremkalt fra vestlige ambassader. Derfor ble han ikke dømt til døden slik innflytelsesrike personer ved hoffet rådet til. Isteden ble han kastet i det beryktede Síyáh-Chál, ”Det sorte hull”, et dypt, utøybefengt fangehull som var blitt innrettet i et av byens tidligere vannbassenger. Det ble ikke fremsatt noen anklage, men han og rundt tretti følgesvenner ble, uten lov og dom, holdt innesperret i mørket og skitten i dette hullet, omgitt av herdede forbrytere, mange av dem dømt til døden. Rundt Bahá'’u'’lláhs hals ble det spent fast en tung lenke som var så beryktet blant dem som gav og fikk straff at den hadde fått sitt eget navn. Da han mot formodning ikke omkom ganske raskt, ble det gjort et forsøk på å forgifte ham. Merkene av lenken skulle bli værende på kroppen hans resten av livet.

Sentralt i Bahá’'u'’lláhs skrifter står en utlegning av de store temaene som har opptatt religiøse tenkere gjennom tidene: Gud, åpenbaringens rolle i historien, det innbyrdes forhold mellom verdens ulike religiøse systemer, betydningen av tro og grunnlaget for moralsk autoritet i organiseringen av det menneskelige samfunn. Deler av disse tekstene gir en intim beskrivelse av hans egen åndelige opplevelse, av hans reaksjon på det guddommelige kallet og dialogen med ”Guds Ånd” som var sentral i hans livsoppgave. Religiøs historie har aldri før gitt forskeren anledning til et så åpenhjertig møte med fenomenet guddommelig åpenbaring.

Mot slutten av Bahá’'u'’lláhs liv inngikk en kort beskrivelse av tilstanden i Síyáh-Chál i det han skrev om sine tidlige opplevelser.

I fire måneder ble vi holdt på et sted så ufyselig at det ikke kan sammenlignes med noe annet. . . Fangehullet lå innhyllet i tett mørke, og tallet på medfanger var nesten ett hundre og femti sjeler – tyver, snikmordere og landeveisrøvere. Selv om stedet var overfylt, hadde det ingen annen utgang enn den vi kom inn gjennom. Ingen penn kan skildre dette stedet eller noen tunge beskrive dets motbydelige lukt. De fleste av disse mennene hadde verken klær eller sengetøy til å ligge på. Gud alene vet hva vi gjennomgikk på dette ytterst illeluktende og dystre stedet! [8]

Hver dag pleide vaktene å gå ned de bratte trappene til fangehullet, gripe en eller flere av fangene og dra dem ut for å henrette dem. I Teherans gater ble vestlige iakttakere forferdet over opptrinn der bábíer ble skutt fra kanonmunninger, ble hakket til døde med økser og sverd og ledet til døden med brennende lys stukket inn i åpne sår på kroppen. [9] Det var under disse omstendighetene og ansikt til ansikt med utsikten til sin egen snarlige død at Bahá’u’lláh mottok det første varslet om sin livsoppgave:

En natt i drømme hørtes disse opphøyede ord fra alle kanter: ”Sannelig, vi vil gjøre deg seierrik ved deg selv og ved din penn. Sørg ikke over det som har tilstøtt deg, og frykt ikke, for du er trygg. Om kort tid vil Gud oppreise jordens skatter – mennesker som vil hjelpe deg ved deg selv og ved ditt navn, hvorved Herren har gjenopplivet hjertene til slike som har gjenkjent ham.” [10]

Opplevelsen av guddommelig åpenbaring, som vi bare har annenhånds omtale av i de beretninger som har overlevd om livene til Buddha, Moses, Jesus Kristus og Muhammed, blir malende beskrevet med Bahá’u’lláhs egne ord:

Da jeg satt fengslet i Teheran, lot den gnagende vekten av lenkene og den stankfylte luften meg få kun lite søvn. I disse sjeldne stundene da jeg sov, kjentes det likevel som om noe fløt fra issen over brystet, som en veldig strøm som styrter ned på jorden fra toppen av et høyt fjell. Hvert lem på mitt legeme ble som en følge av dette satt i brann. I slike øyeblikk fremsa min tunge det intet menneske kunne utholde å høre. [11]