I disse avsnittene ligger en uuttalt synsmåte som representerer det mest utfordrende trekk ved Bahá’'u'’lláhs utlegning av gudsmanifestasjonens funksjon. Guddommelig åpenbaring, sier han, er sivilisasjonens drivkraft. Når den opptrer, så blir dens forvandlende virkning på forstand og sjel hos de lydhøre gjentatt i det nye samfunnet som langsomt tar form rundt deres opplevelse. Det vokser frem et nytt troskapssentrum som evner å forplikte folk fra en lang rekke kulturer. Musikk og kunst tar fatt i symboler som formidler en langt rikere og modnere inspirasjon. En radikal omdefinering av begreper om rett og galt gjør det mulig å utforme nye lovregler for offentlig rett og oppførsel. Nye institusjoner oppstår for å gi uttrykk for impulser i retning av moralsk ansvar som man tidligere overså eller ikke kjente til: ”Han var i verden, og verden er blitt til ved ham. . .” [47] Etter hvert som den nye kulturen utvikler seg til en sivilisasjon, tar den opp i seg tidligere tiders landevinninger og innsikt i en mangfoldighet av nye kombinasjoner. Trekk ved tidligere kulturer som ikke lar seg innlemme, svinner bort eller tas opp av sosiale yttergrupper. Guds Ord skaper nye muligheter både innenfor enkeltmenneskets bevissthet og i mellommenneskelige forhold.

Hvert ord som utgår av Guds munn, er forlenet med en kraft som kan inngyte nytt liv i enhver menneskelig skapning. . . Alle de underverker som dere ser i denne verden, er blitt frembragt ved hans ypperste og mest opphøyede viljes, hans underfulle og ubøyelige forsetts virksomhet. Ikke før blir dette lysende ord ytret, så rører dets livgivende energier seg i alle skapte ting og gir opphav til de midler og redskaper hvorved slike kunstarter kan frembringes og fullkommengjøres. . . I de kommende dager vil dere sannelig se ting dere aldri før har hørt om. . . Hver eneste bokstav som utgår av Guds munn, er virkelig en moderbokstav, og hvert ord som ytres av ham som er den guddommelige åpenbarings Kilde, er et moderord. . . [48]

Rekken av guddommelige åpenbaringer, hevder Báb, er ”en prosess som ikke har hatt noen begynnelse og ikke vil ha noen ende.” [49] Selv om hver budbringers kall er avgrenset i tid og funksjon, så inngår det som en nødvendig del av en vedvarende og fremadskridende tilkjennegivelse av Guds kraft og vilje:

Betrakt med ditt indre øye rekken av påfølgende åpenbaringer som har forbundet Adams manifestasjon med Bábs manifestasjon. Jeg bevitner for Gud at hver og en av disse manifestasjoner er blitt sendt ned gjennom den guddommelige viljes og hensikts virksomhet, at hver av dem har overbragt et særskilt budskap, at hver av dem var betrodd en guddommelig åpenbart Bok. . . Omfanget av åpenbaringen som hver av dem er forbundet med, har vært klart forutbestemt. . . [50]

Når en sivilisasjon i stadig utvikling til slutt uttømmer sine åndelige kilder, begynner en nedbrytningsprosess, slik det skjer i naturens verden. Bahá’'u'’lláh gjør igjen bruk av en analogi hentet fra naturen og sammenligner dette avbruddet i sivilisasjonens utvikling med at vinteren setter inn. Moralen synker og det sosiale samholdet svekkes. Utfordringer som man tidligere ville ha mestret eller vendt til en anledning til å se på saken og nå et resultat, blir uoverstigelige hindringer. Religionen mister sin aktualitet, man eksperimenterer stadig mer stykkevis og delt, og det fører igjen til at de sosiale skillene blir enda dypere. Uvisshet om livets mening og verdi fremkaller stadig oftere angst og forvirring. Under henvisning til denne tilstanden i vår egen tid sier Bahá’'u'’lláh:

Vi kan godt fornemme hvordan hele menneskeslekten er omringet av store, av uberegnelige lidelser. Vi ser den vansmekte på sitt sykeleie, hårdt prøvet og uten forhåpninger.

De som er drukne av innbilskhet, har stilt seg mellom den og den guddommelige og ufeilbarlige lege. Vær vitne til hvordan de har viklet alle mennesker, seg selv innbefattet, inn i sine påfunns garn. De er ute av stand til å oppdage sykdommens årsak og har heller intet kjennskap til legemidlet. De har oppfattet det rette som kroket og har innbilt seg at deres venn er en fiende.[51]

Når en slik guddommelig impuls er fullført, gjentar prosessen seg. En ny gudsmanifestasjon kommer til syne med et fullere mål av guddommelig inspirasjon til neste stadium i menneskehetens oppvåkning og oppdragelse:

Tenk på stunden da Guds manifestasjon åpenbarer seg for menneskene. Før denne stunden kommer, er Det urgamle vesen, som fremdeles er ukjent for menneskene og ennå ikke har latt Guds Ord komme til uttrykk, selv den allvitende i en verden der det ikke finnes noe menneske som har kjent ham. Han er virkelig Skaperen uten et skaperverk . . . Dette er i sannhet den Dag om hvilken det er skrevet ”Hvem skal Riket tilhøre på denne Dag?” Og ingen finnes rede til å svare! [52]

Inntil en del av menneskeheten begynner å vise seg lydhør overfor den nye åpenbaringen og et nytt åndelig og sosialt mønster begynner å ta form, henter folk sin åndelige og moralske næring fra de siste rester av tidligere guddommelige gaver. Samfunnets faste oppgaver kan bli gjort, eller forbli ugjort. Lovene kan bli overholdt eller brutt. Sosiale og politiske eksperimenter kan blomstre eller mislykkes. Men troens røtter – som intet samfunn kan klare seg uten på ubestemt tid – er utpint. Ved ”tidenes ende,” ved ”verdens ende,” begynner de åndeligsinnede å vende seg til den skapende kilde igjen. Hvor ubehjelpelig og foruroligende prosessen enn kan være, hvor smakløse og uheldige noen av de påtenkte valgmulighetene enn er, så er en slik søken et ubevisst gjensvar på bevisstheten om at et voldsomt gap har åpnet seg i menneskehetens ordnede liv. [53]Virkningene av den nye åpenbaringen, sier Bahá’'u'’lláh, er altomfattende og ikke begrenset til gudsmanifestasjonens liv og lære, til ham som er åpenbaringens brennpunkt. Selv om disse virkningene ikke blir forstått, vil de i økende grad gjennomsyre menneskenes anliggender, åpenbare motsigelsene i gjengse antagelser og i samfunnet og intensivere søkenen etter forståelse.

Rekken av påfølgende manifestasjoner utgjør en uadskillelig dimensjon av tilværelsens helhet, fremholder Bahá’'u'’lláh, og vil fortsette så lenge verden er til: ”Gud har sendt ned sine budbringere for å etterfølge Moses og Jesus, og han vil fortsette å gjøre det til ’den ende som ingen ende har’. ..