Det tidlige bahá'í samfunn

I det tiåret som direkte etterfulgte henrettelsen av Báb, påtok Bahá’u’lláh seg det faktiske lederskapet over samfunnet til Bábs tilhengere i Bagdad, omorganiserte deres affærer og gjenopplivet ånden hos dets medlemmer. Videre gikk han i dialog med menneskene i Bagdad, også de religiøse lederne.

Skjønt han hadde kunngjort sin misjon til sine tilhengere ved avskjeden fra Bagdad, var det ikke før Bahá’u’lláh var i Adrianopel at han begynte å proklamere åpent at han var Guds Manifestasjon for denne dag, den som var lovet av Báb. Han sendte også utsendinger til Iran for å informere de gjenværende tilhengerne av Báb om disse nyheter. Alle så nær som et lite antall bábier vendte seg til Bahá’u’lláh, og ble på denne måten kjent som bahá’íer.

Blant de budbringerne som han hadde sendt var en trofast tilhenger fra Yazd med navn Ahmad. I 1865 forfattet Bahá’u’lláh et brev – eller en “Tavle” – til Ahmad der han beskriver seg selv som “Paradisets Nattergal”, og «denne strålende Skjønnhet», innvarslet i fortidens hellige bøker. I dag blir denne tavlen lest i tider med vanskeligheter, og som en kilde til trøst for bahá’íer over hele verden.

 

Forfølgelse av bahá’íene i Iran

Fengselet i ‘Akká der Bahá’u’lláh ble holdt fanget. FOTO: bahai.org

Etter hvert som det nyfødte bahá’í-samfunnet begynte å vokse i Iran, møtte det ofte ekstrem forfølgelse og undertrykkelse. Blant de mest kjente bahá’íene som ble drept i denne perioden var en ungdom kjent som Badi. I 1869, i en alder av omkring 17, ble han en av de første bahá’íene fra Iran som nådde fram til fengselsbyen ‘Akká og som fikk komme i Bahá’u’lláhs nærvær. Han gav et brev i varetekt til Badi, et brev til Sjahen av Iran, og instruerte Badi om alene å vende tilbake for å overbringe det. Etter med stort mot å ha overbrakt budskapet til Sjahen mens han var ute på en jakttur, ble Badi torturert og grusomt drept.

I 1879 i byen Isfahan, ble to brødre – som var høyt ansette og betrodde kjøpmenn – arrestert og kappet hodet av på oppfordring av lederen av fredagsbønnen, som skyldte dem en stor pengesum og ønsket å slippe å betale pengene. Bahá’u’lláh sørget over tapet av disse to brødrene i en rekke av sine skrifter, og gir dem navnet “Martyrenes Konge og Elskede”, og “De To Skinnende Lys”.

Da Bahá’lláhs fangenskap i ‘Akká begynte å bli lettet på, vokste tallet på pilegrimer fra Iran til Det hellige land. Da de vendte hjem, fremprovoserte økningen i deres aktiviteter videre motstand fra myndighetene i Iran. En rekke ledende medlemmer av bahá’í-samfunnet i Teheran ble arrestert og dømt til døden i 1882 og 1883. Bahá’íer ble ofte arrestert og fengslet i andre store byer.

 

Tidlig spredning av bahá’í-troen

Gjennom de avsluttende årene av sitt liv instruerte og oppmuntret Bahá’u’lláh noen av sine tilhengere om å bosette seg i andre land, så som Egypt, Kaukasus, Turkmenistan og India, for på den måten å spre den nye religionen. Mens interessen for bábi-bevegelsen i hovedsak hadde vært begrenset til shia-musiimer, bevitnet den senere perioden av Bahá’u’lláhs embetstid at jøder, zoroastre og kristne også sluttet seg til rekken av hans tilhengere.

Sjøen sett gjennom Bahá’u’lláhs fengselsgitter. FOTO: bahai.org

Nabil-i-A’zam, forfatteren av den berømte historiske beretningen om bábi-perioden, reiste til Egypt, Irak og Iran for å bekjentgjøre Bahá’u’lláhs komme. I Kairo ble Nabil fengslet. Der ble han venn med en kristen cellekamerat, Faris Effendi, som sannsynligvis ble den første kristne som aksepterte Bahá’u’lláhs budskap.

I 1875 sendte Bahá’u’lláh en annen dyktig underviser av sin tro, Jamal Efendi, til India. Der hjalp han til med å etablere bahá’í-samfunn i Bombay, Calcutta and Madras. Blant dem han underviste var en Siyyid Mustafa Rumi, som senere grunnla bahá’í-samfunnet i Burma. I senere år reiste Jamal Effendi selv for å undervise troen i Burma, og dessuten på Java, i Siam, Singapore, Kashmir, Tibet, nordvestre Kina og Afghanistan.

Nyheten om Bahá’u’lláhs tro begynte også å spre seg til Vesten i løpet av de siste årene av hans liv. I mars 1889 holdt den anerkjente orientalisten, professor Edward G. Browne ved Cambridge University, en forelesning i Newcastle, England om den nye troens opprinnelse, etterfulgt avtilsvarende foredrag ved Royal Asiatic Society i London.

På tidspunktet for Bahá’u’lláhs bortgang i 1892 hadde hans tro spredt seg til om lag 15 land.