Bahá’u’lláhs liv

April, 1863. Menn og kvinner, unge og gamle, fra alle samfunnslag, samlet seg på hovedveien som førte ned til bredden av elva Tigris i Bagdad for å ta et tårevått farvel med En Som hadde blitt deres venn, deres trøster og deres veileder.

Mirza Husayn-‘Alí—kjent som Bahá’u’lláh— var blitt forvist fra deres midte. Som en fremstående tilhenger av Báb, hvis lære hadde sveipet gjennom Persia to tiår tidligere, hadde Bahá’u’lláh forsaket det privilegerte livet som han hadde blitt født til, og i stedet godtatt fangenskap og forvisning alle dager resten av sitt liv.

Men fortvilelse skulle snart bli forvandlet til håp: Før han forlater Bagdad, kunngjør Bahá’u’lláh  for sine følgesvenner det mange av dem allerede hadde ant – at han var den store Guddommelige Lærer som var innvarslet av Báb, banebryteren for en historisk tidsalder der fortidens tyrannier og urettferdigheter skulle vike plassen for en verden med fred og rettferdighet: en legemliggjøring av prinsippet om menneskehetens enhet.

Den «Åndelige Vårtid» var kommet, hadde han utvetydig kunngjort.


Tidlig liv

Født i Teheran den 12. november 1817, hadde Mirza Husayn-‘Alí alle de goder som var forbundet med en adelig fødsel. Fra svært tidlig alder viste han eksepsjonell kunnskap og visdom.

Byen Teheran, Iran, der Bahá’u’lláh var født. FOTO: bahai.org

Som ung mann valgte Mirza Husayn-‘Alí, heller enn å forfølge en karriere med tjeneste i statsforvaltningen som hans far hadde gjort, å vie sine krefter til omsorg for de fattige. Han viste ingen interesse for posisjon eller betydningsfullhet.

Idet han anerkjente Bábs religion, ble livet for alltid forandret for den unge adelsmannen og hans familie. Skjønt de aldri personlig møttes, erklærte Mirza Husayn-‘Alí helhjertet sin tro på Bábs budskap fra det øyeblikk han hørte om det, og la all sin energi og innflytelse inn på å fremme det.

I 1848 fant det sted en viktig sammenkomst av Bábs tilhengere i en landsby i det nordøstre Iran kalt Badasht. Mirza Husayn-‘Alí spilte en sentral rolle i forhandlingene som foregikk der, og som bekreftet den uavhengige karakteren til en ny religion. Fra denne tiden av ble Mirza Husayn-‘Alí  kjent som Bahá’u’lláh, som betyr “Guds Herlighet” på arabisk.

Etter hvert som samfunnet av Bábs tilhengere vokste, fremkalte det også voldsom motstand. Tusener på tusener ble utsatt for den mest grusomme og barbariske behandling, og mange ble drept. Da tre hundre bábier søkte tilflukt i ruinene etter et gravmæle kalt Shaykh Tabarsi, dro Bahá’u’lláh av sted for å slutte seg til dem, men har ble forhindret fra å nå frem til sitt bestemmelsessted.

I 1850 ble Báb offentlig henrettet. Idet størstedelen av Bábs fremste tilhengere var drept, ble det snart klart at Bahá’u’lláh var den eneste Ene som de gjenværende bábiene kunne vende seg til.

 

Åpenbaring

I 1852 ble Bahá’u’lláh urettmessig anklaget for medvirkning til et anslag mot livet til Nasiruddin Sjah, kongen av Iran. Da arrestordren ble kunngjort, dro han av sted for å møte sine anklagere, til stor forbauselse for dem som var satt til oppgaven med å arrestere ham. De førte ham, barføtt og i lenker, gjennom myldrende gater til et beryktet underjordisk fangehull, kjent som det «Svarte hull.»

Fangehullet hadde engang var brukt som vannreservoar for det offentlige badet. Innenfor dets vegger vansmektet fangene i den kalde og usunne luften, spent sammen av en tung lenke som etterlot merker på Bahá’u’lláhs kropp resten av hans liv.

Det var i disse dystre omgivelser at den underligste og mest kjærkomne av hendelser igjen utspilte seg: en dødelig mann, utenfra sett menneskelig på alle måter, var valgt av Gud for å bringe menneskeheten et nytt budskap.

Den erfaring av Åndelig Åpenbaring, som vi bare har indirekte antydninger om i overleverte beretninger om livene til Moses, Kristus og Muhammed, blir beskrevet i Bahá’u’lláhs egne ord: «Da jeg satt fengslet i Teheran, lot den gangende vekten av lenkene og den stankfylte luften meg få kun litt søvn. I disse sjeldne stundene da jeg sov, kjentes det likevel som om noe fløt fra issen over brystet, som en veldig strøm som styrter ned på jorden fra toppen av et høyt fjell. Hvert lem på mitt legeme ble som en følge av dette satt i brann. I slike stunder fremsa min tunge det intet menneske kunne utholde å høre.»

 

Forvisning til Bagdad

Etter fire måneder med intense lidelser, blir Bahá’u’lláh – nå syk og svært utmattet – løslatt og forvist for all fremtid fra sitt hjemland Iran. Han og hans familie ble sendt til Bagdad. Der vender de gjenværende tilhengerne av Báb seg i stadig større grad til Bahá’u’lláh for moralsk og åndelig veiledning. Edelheten i hans karakter, visdommen i hans råd, vennligheten som han øste over alle og de økende bevisene på overmenneskelig storhet hos ham, gjenopplivet det undertrykte samfunnet.

Slik ser huset til Rida Big ut I dag, der Bahá’u’lláh hadde tilhold i Adrianopel i ett år. Moskeen til Sultan Salim kan sees i bakgrunnen. FOTO: bahai.org

Når Bahá’u’lláh trådte frem som leder for samfunnet av Bábs tilhengere, økte det stadig den intense sjalusien til Mirza Yahya, hans streberske yngre halvbror. Mirza Yahya gjorde flere skamløse forsøk på å sverte Bahá’u’lláhs karakter og så mistenksomhetens og tvilens frø blant sine venner. For å fjerne seg selv fra å bli årsak til spenning, trakk Bahá’u’lláh seg tilbake til fjellene i Kurdistan, der han ble værende i to år, og gjennomtenkte sin guddommelige oppgave. Denne perioden i hans liv tilsvarte Moses’ tilbaketrekning til Sinaifjellet, Kristus’ dager i ødemarken, og Muhammeds ensomhetsperiode i de arabiske høydedragene.

Men selv i denne fjerntliggende regionen spredte Bahá’u’lláhs berømmelse seg. Folk hørte at en mann med enestående visdom og veltalenhet skulle befinne seg der. Da slike beretninger nådde Bagdad, gjettet bábiene på at dette dreide seg om Bahá’u’lláhs person, og sendte av gåre en delegasjon for å bønnfalle ham om å komme tilbake,

Når han igjen var tilbake i Bagdad gjenopplivet det Bábs tilhengere; betydningen til samfunnet vokste og hans ry spredte seg enda mer. Han forfattet tre av sine mest kjente verk på denne tiden – De Skjulte Ord, De syv daler og Visshetens Bok (Kitáb-i-Íqán). Skjønt Bahá’u’lláhs skrifter hentydet til hans stade, var tiden ennå ikke inne for en offentlig kunngjøring.

Ettersom Bahá’u’lláhs berømmelse spredte seg, vekket det igjen misunnelsen og ondskapen til deler av geistligheten. Det ble fremsatt begjæringer til Sjahen av Iran om å spørre den ottomanske Sultanen om å fjerne Bahá’u’lláh lenger bort fra den iranske grensen. En forvisning nummer to ble forordnet.

I slutten av måneden april 1863, kort tid for han forlater Bagdads omgivelser for å dra til Istanbul (som ble kalt Konstantinopel i engelsk språkbruk på den tiden), tok Bahá’u’lláh og hans tilhengereopphold i tolv dager i en hage som han kalte Ridván, som betyr «Paradis». Der, ved bredden av Tigris, erklærte Bahá’u’lláh at han var den Ene som var innvarslet av Báb – Guds budbringer for tidsalderen for menneskehetens kollektive modenhet, forutsagt i alle verden skrifter.

 

Videre forvisninger

Tre måneder etter at de dro fra Bagdad, nådde Bahá’u’lláh og hans forviste venner frem til Konstantinopel. De ble der i fire måneder før nok en forvisning brakte dem til Edirne (Adrianopel), en fryktelig reise som foregikk på den kaldeste midtvinters tid. I Adrianopel kunne ikke husværet deres beskytte dem mot den strenge kulden.

Bahá’u’lláh benevner Adrianopel som det «avsidesliggende fengsel». Men til tross for de ugjestmilde forhold som de landsforviste var tvunget til å leve under, fortsatte inspirerte vers å strømme fra Bahá’u’lláhs penn, og hans budskap nådde så langt som til Egypt og India.

I denne perioden gjorde Mirza Yahya, Bahá’u’lláhs sjalu halvbror, et forsøk på å forgifte ham.

Denne tragiske episoden etterlot Bahá’u’lláh med en skjelving som vises i hans håndskrift resten av hans liv.

Idet han begynte i september 1867, skrev Bahá’u’lláh en rekke brev til ledere og herskere i ulike land. I disse forutseende skriftene, kunngjorde han åpent sitt stade, snakket om gryningen for en ny tidsalder. Men først advarte han om at det ville bli katastrofale opprør i verdens politiske og sosiale orden. Han oppfordret verdens leder til å praktisere rettferdighet og bad dem om å kalle sammen til en forsamling der de skulle møtes og få slutt på krig. Bare ved å handle kollektivt, sa han, kunne en varig fred bli opprettet. Hans advarsler falt for døve ører.

Et illuminert eksemplar av Kitáb-í-Aqdas, etter fullmakt av ‘Abdu’l-Bahá i 1902. FOTO: bahai.org

Vedvarende agitasjon fra Bahá’u’lláhs baktalere forårsaket at de ottomanske myndigheter forviste ham en siste gang, til sin mest beryktede straffekoloni. Idet han ankommer fengselsbyen ‘Akká i Middelhavet den 31. august 1868, skulle Bahá’u’lláh tillbringe resten av sitt liv i den befestede byen og i dens omgivelser.

Etter å ha vært sperret inne i et fengsel i mer enn to år, ble han og hans følgesvenner senere flyttet til et trangbodd hus innenfor bymurene. Litt etter litt bløtgjorde bahá’íenes moralske karakter – spesielt Bahá’u’lláhs eldste sønn, ‘Abdu’l-Bahá – hjertene til deres fangevoktere, og trengte igjennom trangsyntheten og likegyldigheten til ‘Akkás innbyggere. Liksom i Bagdad og Adrianopel, vant edelheten til Bahá’u’lláhs karakter hele samfunnets beundring, også noen av dets ledere.

I ‘Akká åpenbarte Bahá’u’lláh sitt viktigste arbeid, Kitáb-i-Aqdas (Den Helligste Bok), der han fremlegger de viktigste lover og prinsipper i sin tro, og legger grunnlaget for den global administrativ orden.

 

 

Senere år

I de sene 1870-årene – mens han fortsatt var en fange – ble Bahá’u’lláh innvilget noe frihet til å bevege seg utenfor bymurene, noe som gav hans tilhengere muligheten for å møte ham i relativ fred. I april 1890 møtte professor Edward Granville Brown ved Universitetet i Cambridge Bahá’u’lláh i herregården nær ‘Akká der han hadde bosatt seg.

Herregåden Mazr’ih – et av hjemmene der Bahá’u’lláh bodde etter å ha blitt løslatt fra fengselsbyen ‘Akká. FOTO: bahai.org

Brown skrev etter deres møte: «Hans ansikt vil jeg aldri kunne glemme, skjønt jeg ikke kan beskrive det. Disse gjennomtrengende øyne syntes å kunne lese selve ens sjel; makt og myndighet stod skrevet på denne høye panne. … Det var unødig å spørre i hvis nærhet jeg stod, da jeg bøyde meg for en som er gjenstand for en hengivenhet og kjærlighet som konger kunne misunne ham og keisere forgjeves sukke etter.»

Bahá’u’lláh gikk bort den 29. mai 1892. I sitt testament utpekte han ‘Abdu’l-Baha som sin etterfølger og overhode for troen – den første gang i historien at grunnleggeren av en verdensreligion har utnevnt sin etterfølger i en skreven ubestridelig tekst. Dette valg av en etterfølger er den sentrale forordning for hva som blir kalt «Bahá’u’lláhs Pakt,» som gjør at bahá’í-samfunnet vil bli forenet for all fremtid.