Bahá’u’lláhs gravmæle

I demringstimen den 29. mai 1892, i sitt livs syttifemte år, gikk Baha’u’llah bort, og hans ånd ble endelig befridd fra et liv fylt med lidelse. Nyhetens om hans bortgang ble overbrakt den ottomanske Sutanen, som ble informert om planen om å gravlegge ham innenfor området til herregården i Bahjí der han hadde tilbrakt de siste tretten årene av sitt liv. Han ble gravlagt kort tid etter solnedgang samme dag.

Inngangen til Bahá’u’lláhs gravmæle. FOTO: bahai.org

Bahá’u’lláhs gravmæle ble punktet på jorda for tilbedelse for bahá’íene, stedet de vender seg mot hver dag i bønn.

I dag fremstår gravmælet i form av et lysfylt, sentralt rom, slående i sin enkelhet og skjønnhet. En hage er plassert midt i rommet, som er omgitt av mindre rom. I et hjørne av det sentrale rommet er det et kammer hvor Bahá’u’lláhs levninger er plassert.

I løpet av sin embetstid planla og utformet Beskytteren av bahá’í-troen, Shoghi Effendi – grandbarnebarnet til Bahá’u’lláh – vakre omkransende hager som en passende ramme for dette mest hellige sted. Med gravmælet og herregården som et sentrum, tok Shoghi Effendis visjon formen av en utvidende sirkel, der hver fjerdedel ble en hage med forskjellig plan og utforming. Han lot bygge fem porter og ni stier i denne hagen, og lot stiene dekkes med små hvite stener fra stranden ved Galileasjøen, og knuste takstein. Etter Shoghi Effendis bortgang ble hans store plan for forskjønnelse av gravmælets områder videreført.

Å sette sin fot i hjertet av dette sted er som å komme til et sted med fred og ro for sinnet, en helligdom uten vegger som er beskyttet uten å være lukket. Her flyter de planlagte, presise hagene rundt de historiske bygningene, og som omfatter naturlige elementer som et århundregammelt morbærfikentre og restene etter en eldgammel olivenlund.

Utsikt over Bahjí som viser den hvite herregården og Bahá'u'lláhs gravmæle. FOTO: Sina Bahrami