Lengsel

Forherliget være du, o min Gud!
Se – mitt hode er rede til å falle for din viljes sverd, min hals er beredt til å bære ditt ønskes lenker, mitt hjerte lengter etter å bli gjort til skyteskive for din forordnings piler, mine øyne venter på å skue din underfulle barmhjertighets merker og tegn. For hva som enn kan vederfares meg fra deg er det kjæreste ønske for dem som tørster etter å møte deg, og den sterkeste lengsel hos slike som har nærmet seg ditt kongesete.
Ved din veldes herlighet, o du min høyt elskede! Å ha ofret mitt liv for ditt Selvs manifestasjoner, å ha gitt min sjel som offer på den vei som din vidunderlige Skjønnhets åpenbarere har vandret, er å ha ofret min ånd for din ånd, mitt vesen for ditt vesen, min ære for din ære. Det er som om jeg hadde bragt alle disse ting som offer for din skyld, og for dine elskedes skyld.
Om mitt legeme enn pines av de prøvelser som vederfares meg fra deg, om det enn hjemsøkes av din forordnings åpenbaringer, så fryder dog min sjel seg over å ha drukket av din Skjønnhets vann, og over å ha nådd frem til bredden av din evighets osean. Sømmer det seg for en elsker å flykte fra sin elskede, eller å svike den som er gjenstand for hans hjertes lengsel? Nei, vi tror alle på deg og har et inderlig håp om å tre inn i ditt nærvær.

—Bahá’'u'’lláh


 

Hjertene som higer etter deg, o min Gud,
fortæres i sin brennende lengsel etter deg, og øynene hos dem som elsker deg, gråter såre på grunn av deres knugende adskillelse fra ditt kongesete, og klageropene fra dem som har satt sitt håp til deg har lydt i alle dine riker. 
Selv har du, o min Gud, ved din ypperste makt beskyttet dem mot begge ytterligheter. Om det ikke hadde vært for deres sjelers brann og deres hjerters sukk, ville de ha druknet i sine egne tårers sjø; og om det ikke hadde vært for flommen av deres tårer, ville ilden i deres hjerter og heten i deres sjeler fullstendig ha fortært dem. Det synes meg at de er som engler du har skapt av ild og sne. Vil du, o min Gud, slik heftig lengsel til tross, lukke dem ute fra ditt nærvær eller, uaktet slik glød, drive dem bort fra din barmhjertighets dør? Hvert øyeblikk kan alt håp slukkes i dine utvalgtes hjerter, o min Gud! Hvor er din nådes milde vinder? På alle kanter er de sperret inne av sine fiender; hvor er dine seiersfaner som du lovet i dine tavler?
Din herlighet er mitt vitne! Hvert eneste morgengry våkner de som elsker deg kun for å finne smertens beger satt frem for dem, fordi de har trodd på deg og anerkjent dine tegn. Skjønt jeg fullt og fast tror at du har større medlidenhet med dem enn det de har med seg selv, skjønt jeg erkjenner at du ikke har hjemsøkt dem for noe annet formål enn å forkynne din Sak og å sette dem i stand til å stige opp til din evighets himmel og ditt kongesetes enemerker, så vet du godt at noen av dem er svake, og du er klar over at de er utålmodige i sine lidelser.
Hjelp dem med din styrkende nåde, bønnfaller jeg deg, o min Gud, til å lide tålmodig i sin kjærlighet til deg, og avdekk for deres øyne hva du har bestemt for dem bak din aldri sviktende beskyttelses tabernakel, så de kan styrte frem for å møte det som er forutbestemt for dem på din sti, og kappes om å jage etter prøvelser i sin kjærlighet til deg. Og om så ikke skjer, åpenbar da din overmakts faner og gjør dem seierrike over dine motstandere, så ditt herredømme kan bli åpenbart for alle innvånere i ditt rike og styrken i din makt bli vitterlig blant dine skapninger. Mektig er du til å gjøre hva du vil. Ingen annen Gud er der enn deg, den allvitende, den allvise.
Gjør du, o min Gud, din tjener som har trodd på deg, standhaftig i hans tjeneste for din Sak og hold ham trygg for all fare i din omsorgs og beskyttelses faste borg, både i dette og det kommende liv. Du hersker i sannhet slik du behager. Ingen Gud er der uten deg, den evig tilgivende, den mest gavmilde.

Bahá’'u'’lláh

 

 

Lovet være du, o Herre min Gud,
min Mester! Du hører de klagende sukk fra dem som, skjønt de lenges etter å skue ditt åsyn, likevel er adskilt fra deg og langt borte fra ditt kongesete. Du bevitner de veklager som de som har anerkjent deg utgyter fordi de er vist bort fra deg og stunder etter å møte deg. Jeg bønnfaller deg ved de hjerter som ikke rommer noe annet enn din ihukommelses og lovprisnings skatter, og som bare fremviser vitnesbyrdene om din storhet og tegnene på din velde, om å skjenke dine tjenere som lengter etter deg styrke til å nærme seg setet for åpenbaringen av din herlighets glans, og om å hjelpe dem som har satt sitt håp til deg å tre inn i din overopphøyede velviljes og barmhjertighets tabernakel.
Naken er jeg, o min Gud! Kle meg med dine kjærlige velsignelsers kappe. Jeg er såre tørst; gi meg å drikke av din rike velviljes oseaner. Jeg er en fremmed; før meg nærmere dine gavers kilde. Jeg er syk; overstenk meg med din nådes helbredende vann. Jeg er en fange; fri meg fra min trelldom, ved din veldes makt og gjennom din viljes kraft, så at jeg kan sveve på løsrivelsens vinger hen mot din skapnings høyeste tinder. Du gjør sannelig hva du velger. Der er ingen annen Gud enn deg, hjelperen i fare, den overmåte herlige, den uhemmede.

Bahá’'u'’lláh

 

 

Ære være deg, o min Gud!
Du hører dem som inderlig elsker deg jamre seg i sin adskillelse fra deg og slike som har anerkjent deg klage seg fordi de er langt borte fra ditt nærvær. Slå du din nådes porter opp for deres øyne, slik at de kan tre inn gjennom dem med din tillatelse og etter din vilje, og kan stå for din veldes trone, og høre din røst tale, og bli opplyst av glansen fra ditt åsyns lys.
Mektig er du til å gjøre det som deg behager. Ingen kan motstå kraften i din overlegne makt. Fra evighet var du alene, uten like, og til evighet vil du forbli høyt hevet over alle tanker om og enhver beskrivelse av deg. Ha derfor barmhjertighet med dine tjenere ved din nåde og gavmildhet, og tillat dem å ikke bli holdt tilbake fra bredden av din nærhets osean. Dersom du vender deg bort fra dem, hvem er det så som kan være deres venn, og hvis du støter dem langt bort fra deg, hvem er det da som kan hjelpe dem? De har ingen annen Herre utenom deg, ingen å tilbe uten deg. Vis du storsinn overfor dem ved din gavmilde nåde.
Du er i sannhet den evig tilgivende, den mest medlidende.

Bahá’'u'’lláh

 

 

O Gud, min Gud, min elskede, mitt hjertes attrå.

—Báb

 

 

O min Gud!
Der finnes ingen annen enn deg til å lindre min sjelekval, og du er min sterkeste lengsel, o min Gud. Mitt hjerte er ikke viet noen utenom deg og slike som du elsker. Jeg erklærer høyt og hellig at jeg både lever og dør for deg. Du er i sannhet uforlignelig og har ingen medgud.
O min Herre! Jeg bønnfaller deg om å tilgi meg at jeg har lukket meg selv ute fra deg. Ved din herlighet og velde, jeg har unnlatt å anerkjenne deg på behørig vis og å tilbe deg, mens du gir deg til kjenne overfor meg og kommer meg i hu som det anstår seg ditt stade. Bitter ve ville times meg, o min Herre, om du skulle ta meg fatt for mine misgjerningers og overtredelsers skyld. Ingen hjelper kjenner jeg til utenom deg. Ingen tilflukt har jeg å ty til unntatt deg. Ingen blant dine skapninger kan våge å gå i forbønn hos deg uten ditt bifall. Foran ditt kongesete holder jeg fast ved din kjærlighet, og etter ditt bud ber jeg til deg av hele mitt hjerte, som det anstår seg din herlighet. Jeg tigger deg om å gi akt på mitt rop slik du har lovet meg. I sannhet er du Gud; ingen annen Gud er der enn deg. Du er uavhengig av alle skapte ting, alene og uten hjelp. Hverken kan hengivenheten hos dem som elsker deg være deg til gavn eller de troløses onde gjerninger volde deg skade. Sannelig, du er min Gud, den som aldri vil svike sitt løfte.
O min Gud! Jeg bønnfaller deg ved dine gunstbevisninger om å la meg komme ditt hellige nærværs ypperste høyder nærmere, og bevar meg fra å nære noen tilbøyelighet for de fordekte antydningene fra hva som helst utenom deg. Styr mine skritt, o min Gud, hen til det som er antagelig og velbehagelig for deg. Vern meg, ved din velde, mot din harmes og refselses vrede, og hold meg tilbake fra å tre inn i boliger som du ikke ønsker.

—Báb

 

 

Sannelig er jeg din tjener, o min Gud,
og din fattige og din tilbeder og din ynkverdige skapning. Jeg er kommet frem til din port og søker ditt ly. Jeg har ingen tilfredshet funnet ved annet enn din kjærlighet, ingen fryd ved annet enn din ihukommelse, ingen iver ved annet enn lydighet mot deg, ingen glede ved annet enn din nærhet og ingen sjelefred ved annet enn å møte deg, skjønt jeg er meg bevisst at alle skapte ting er utelukket fra din ypperste virkelighet og at hele skapningen er nektet adgang til ditt innerste vesen. Når enn jeg forsøker å komme deg nærmere, fornemmer jeg intet i meg selv uten din nådes tegn og ser ingenting annet i mitt vesen enn din miskunns åpenbaringer. Hvordan kan en som kun er din skapning søke å møte deg og oppnå ditt nærvær, når ingen skapt ting noensinne kan forbindes med deg, ei heller noen fatte deg? Hvordan er det mulig for en ringe tjener å anerkjenne deg og synge din pris, selv om du har bestemt for ham ditt herreveldes åpenbaringer og ditt herredømmes underfulle vitnesbyrd? Således vitner hver skapte ting om at den er lukket ute fra ditt nærværs helligdom på grunn av de begrensninger som er pålagt dens indre virkelighet. Det er allikevel uomtvistet at innflytelsen av din dragende kraft fra evighet har vært uløselig forbundet med vesenskjernen i alt dine hender har skapt, skjønt det som anstår seg ditt forsyns hellige kongesete er opphøyet over å kunne nås av den hele skapning. Dette viser, o min Gud, hvor aldeles maktesløs jeg er til å prise deg og avslører min ytterste vanmakt til å takke deg og – enn mer – til å erkjenne din guddommelige enhet eller å lykkes i å nå din lovprisnings, din hellighets og din herlighets klare tegn. Ja, ved din velde, jeg lenges ikke etter annet enn deg selv og søker ingen annen enn deg.

—Báb