Bábí-bevegelsen

Kunngjøringen av Bábs budskap forårsaket en oppstandelse i Persia enda større enn de hendelser som er knyttet til ankomsten til Jesus Kristus i Det hellige land nesten to tusen år tidligere. Fra 1845 til 1847 sveipet en bølge av lidenskapelig undersøkelse landet, og tallrike menigheter lyttet med undring til vitnesbyrdene fra Bábs tilhengere. Prinsippene, standardene og lovene som de fremmet utfordret hele samfunnsstrukturen. Inspirert av hans budskap sluttet tusener på tusener av mennesker seg til hans lære og ble kjent som bábíer.

Tross den voldsomme motstanden de møtte fra autoritetene som gjorde seg til fiender av frykt og misunnelser, så spredte den intense hengivenhet som grep Bábs tilhengere seg til medlemmer av geistligheten, til kjøpmannsstanden og til de høyere sirkler i samfunnet. Blant de mest uventede av dem som sluttet seg til Bábs Sak var en fremstående teolog som bar tittelen Vahid – som betyr «enestående». Som en betrodd rådgiver for Sjahen, hadde Vahid blitt sendt for å forhøre Báb på vegne av kongen, som ønsket å sikre seg troverdig førstehåndskunnskap om bevegelsen som feide gjennom landet hans. Etter å ha hørt om Vahids omvendelse, beordret Sjahen at Báb straks skal bringes til Teheran. Statsministeren – som fryktet for at hans egen posisjon ville bli skjebnesvangert undergravd hvis Sjahen skulle komme under innflytelse av ´Báb – gav i stedet ordre om at han skulle bli fengslet i festningen Mah-Ku, nær den tyrkiske grensen. Påskuddet som bli gitt til Sjahen var at Bábs ankomst i hovedstaden ville kunne lede stor offentlig uro og kaos.

 

Mirza Husayn-‘Alí

Faksimile av Bábs tavle henvendt til «Han som Gud skal åpenbare» (Bahá’u’lláh). FOTO: bahai.org

Den mest fremstående skikkelsen som sluttet seg til Bábs Sak var sønnen til en velstående minister. Mirza Husayn-‘Alí var en høyt aktet ung adelsmann som hadde avslått en stilling ved Sjahens hoff for å ta seg av mennesker som var undertrykte og fattige. En dag ankom Mulla Husayn – den første til å anerkjenne Báb – Teheran på sin Mesters anvisning for å søke opp en fremstående person som han hadde blitt fortalt ville være helt spesielt mottakelig for hans budskap.

Brevet som Mirza Husayn-‘Alí mottok fra Báb fremkalte en øyeblikkelig respons. Han gjenkjente en guddommelig Åpenbarings karakter. »Den som tror på Koranen,» erklærte han, «og anerkjenner dens guddommelige opprinnelse, og likevel nøler, om så bare et øyeblikk, å godta at disse sjelsbevegende ord er inngitt den samme fornyende kraft, har ganske visst feilet i sin dom og forvillet seg langt fra rettferdighetens sti.»

Skjønt de to aldri møtte hverandre, var Báb klar over at Mirza Husayn-‘Alí— med tittelen Bahá’u’lláh— var «Han som Gud skal åpenbare», den guddommelige lærer hvis komme Báb innvarslet.

 

En historisk konferanse

Mens Báb var fengslet nord i Iran, fortsatte hans Sak å spre seg over hele landet. I juni 1848 møttes en stor gruppe av hans tilhengere i landsbyen Badasht. Samlingen deres skulle vise seg å bli et avgjørende øyeblikk i bevegelsens historie. Der diskuterte de hva bevegelsen stod for, og hvordan de skulle oppnå sine mål stilt overfor en voksende bølge av motstand, og hvordan sikre seg at Báb kunne bli løslatt. Det var i Badasht at de forstod at Bábs misjon representerte et plutselig, fullstendig og dramatisk brudd med fortidens religiøse og sosiale tradisjoner.

Blant dem som var til stede, var dikterinnen Tahirih. Konferansen ble oppflammet av hennes markante klargjøring av innholdet i Bábs budskap. Han var, kunngjorde hun, Gudsmanifestasjonen, ventet på i så lang tid, og grunnleggeren av en ny og uavhengig religiøs dispensasjon. For å klargjøre dette trådde hun ved en anledning frem uten sløret som krevdes etter muslimsk tradisjon. Hennes handling viste seg å bli en alvorlig trostest for noen av bábíene, og nyheten om hendelsen vekket enda større motstand fra den muslimske geistlighet.

 

Oppstand over hele Persia

Etter Badasht befant omlag 300 bábíer seg beleiret i en liten forskansning som de i all hast hadde reist rundt et forlatt gravmæle i provinsen Mazindaran. Etter å ha marsjert oppglødde gjennom provinsen idet de proklamerte at den Lovede Ene hadde kommet, ble gruppen stemplet som kjetterske av den lokale geistlighet som hisset befolkningen i flere landsbyer til å angripe dem. Den nye statsministeren befalte at bábíene måtte knuses og militære styrker ble utkalt for å støtte kampanjen til de lokale mullaene.

Beleiringen ved gravmælet Shaykh Tabarsi  ble en uventet ydmykelse for motstanderne til Báb. Over en periode på flere måneder ble den ene hæren etter den andre, som talte tusener av menn, sendt for å beseire bábíene. Disse utrente, utstyrsløse, «Gud-beruste» studentene forsvarte seg heroisk mot en velorganisert hær som var støttet av den lokale befolkning, velsignet av geistligheten og med statens ressurser i ryggen.

Til sist ble bábíene, svekket av sult og tapet av en stor andel av sine medlemmer – deriblant Bábs første disippel Mulla Husayn – tvunget til å overgi seg under en høytidelig ed, avlagt på et eksemplar av Koranen, om at de skulle settes fri. Men straks de hadde komme ut fra befestningen, ble de overfalt. Mange ble drept på stedet, andre ble tatt til fange og torturert til døde, av dem som overlevde ble noen fratatt sine eiendeler og solgt som slaver.

To andre større steder var vitne til lignende scener. I Nayriz og Zanjan kom statens væpnede styrker for å støtte mobben som hadde blitt hisset opp til en tilstand av fullt raseri. I Nayriz maktet ikke engang lederskapet til en så fremstående skikkelse som Vahid å roe sinnet til de lokale myndighetene og den rasende mobben de provoserte. Vahid omkom i massakren som fulgte erobringen av den lille befestningen der de beleirede bábíene hadde tatt sin tilflukt. Ved Nayriz, liksom ved Tabarsi, ble overgivelsen av bábí-forsvarerne sikret i form av falske løfter om fred og vennskap signert og forseglet på et eksemplar av Koranen. Kort tid etter ble fangene slaktet ned.

 

Et ødelegggende slag

Statsministeren Amir Kabir var fast bestemt på å slå ned oppstanden fra grunnen av. Báb var blitt ført til Tabriz der fremstående lærde ble bedt om å avgjøre saken heller av en religiøs enn av en sivil domstol. Som statsministeren hadde forventet seg, samarbeidet geistligheten mer enn villig til å undertegne en formell dødsdom, basert på anklage om kjetteri. Báb ble offentlig henrettet under ekstraordinære omstendigheter midt på dagen 9. juli 1850.

For bábíene var effekten av Bábs henrettelse, som fulgte så kort tid etter den voldsomme død til så mange av troens fremste tilhengere, et ødeleggende slag. Det berøvet samfunnet for lederskapet det trengte, ikke bare for å utholde de stadig sterkere forfølgelsene som det opplevde, men også for å opprettholde integriteten av de standarder for oppførsel som Báb hadde lært.

Tabriz, det nordlige Iran ca 1890. FOTO: bahai.org

Bábiene hadde hele tiden understreket at deres eneste anliggende var å proklamere de nye åndelige og sosiale læresetningene som var åpenbart av Báb. På samme tid, mente de at det var deres plikt å forsvare seg og sine familier, så sant de ikke begikk voldshandlinger. Idet de veiledende hendene til dem som forstod Bábs budskap var trukket vekk av slik brutal undertrykkelse, var det bare å forvente at ustabile elementer blant bábíene ville vise seg å være ute av stand til å opprettholde den opprinnelige disiplin.

Dette skulle vise seg da den 15. august 1852 da to bábíer avfyrte en pistol mot Sjahen. Kongen unngikk alvorlig skade fordi pistolen bare var ladd med hagl; men anslaget mot monarkens liv gav støtet til en ny bølge av forfølgelser i en skal som langt overgikk noe landet til da hadde vært vitne til. Tusener av menn, kvinner og barn ble drept under omstendigheter av forferdelige grusomheter. Med beskjeden om at eiendommen til de «frafalne» var konfiskert, sluttet mange lokale myndigheter seg til jakten på tilhengere av Báb. I Teheran grep ulike håndverkslaug – bakere, slaktere, snekkere og andre – grupper av bábíer om kappedes om å utsette dem for de grusomste former for tortur.

Mange historikere og kommentatorer – noen av dem var øyevitner til hendelsene – har skrevet om forfølgelsen av Bábs tilhengere, om de gripende bragder av tapperhet som han inspirerte til og hans eget vinnende vesen og utstråling.

Den nye bølgen av forfølgelser oppildnet også dem som ønsket å bringe til taushet den besluttsomme og stadig mer frittalende Tahirih. Og likevel, da hun ble informert om at hun hadde blitt dømt til døden, blir det fortalt at Tahirih skal ha sagt til sin fangevokter: «Dere kan drepe meg så mye dere vil, men dere kan ikke stoppe kvinnenes frigjøring.»

 

Slutten på bábí-dispensasjonen

I en kort periode var hele Persia svært nær en feiende sosial forandring. At en slik forvandling ikke fant sted, var resultatet av inngripen fra religiøse og politiske ledere, som fryktet at Báb ville true den autoritet som deres posisjoner gav dem.

Den grenseløse grusomheten til disse lederne etterlot Bábs tilhengere nedbrutte og utmattede, berøvet alle ressurser og veiledning fra sine ledere. Men deres offer var ikke fånyttes. Til forskjell fra de gamle tiders seere som kunne se inn i den fjerne fremtid til en tid da «jorden skal bli fylt med Herrens kunnskap og glans,» var Báb– ved sin tilsynekomst – et tegn på at gryningen for «Guds Dag» endelig var kommet, og det satte scenen for en enda større Åpenbaring som skulle bli forløst gjennom Bahá’u’lláh.