Bábs liv

Bábs liv

Bábs liv

En vårkveld i 1844 fant det sted en samtale mellom to unge men som innvarslet en ny tidsalder for den menneskelige rase. En persisk kjøpmann kunngjorde for en tilreisende i byen Shiraz at han var bæreren av en guddommelig Åpenbaring forutbestemt til å forvandle menneskehetens åndelige liv. Kjøpmannens navn var Siyyid ‘Alí-Muhammad, og han er kjent i historien som Báb (som betyr «Port» på arabisk).

Midten av 1800-tallet var en av de meste turbulente periodene i verdenshistorien. Store revolusjoner var underveis. I deler av Europa og Nord-Amerika ble utdaterte sosiale strukturer og forhold utfordret av plutselige og uventede forandringer på områder som jordbruk, industri og økonomi. Samtidig, over hele verden, oppfattet tilhengere av ulike religioner at menneskeheten var nære ved et nytt stadium i sin utvikling, og mange forberedte seg på en nær forestående tilsynekomst av Den Lovede, og ba inderlige bønner om at de ville gjenkjenne Ham.

 

En søken blir oppfylt

En ung lærd mann med navn Mulla Husayn var en slik sjel som befattet seg med en livsendrende søken. Han følte seg trukket, som av en magnet, til Shiraz – en by kjent for rosers duft og syngende nattergaler. Om kvelden den 22. mai 1844, idet han nærmet seg byporten, ble han hilst velkommen av en ung mann med en grønn turban. Denne fremmede hilste Mulla Husayn som han var en meget god venn.

«Denne ungdommen som møtte meg utenfor byporten i Shiraz overøste meg uttrykk for hengivenhet og godhet,» mintes Mulla Husayn. «Han overbrakte med en hjertelig invitasjon til å besøke hans hjem, for at jeg der kunne komme meg igjen etter trettheten fra reisen.»

Bábs hus i Shiraz, nå ødelagt, der han erklærte sin misjon den 23. mai 1844. FOTO: bahai.org

De to mennene tilbrakte hele natten fordypet i samtale. Mulla Husayn var forbløffet over å oppdage at hver eneste av de kjennetegn som han søkte hos Den Lovede var til stede i denne unge mannen. Før han skulle dra tidlig neste morgen, henvendte hans vert seg til ham med følgende ord: «O, du som er den første til å tro på meg! Sannelig sier jeg, jeg er Báb, Porten til Gud. … Atten sjeler må, til å begynne med, spontant og av sin egen frie vilje, akseptere meg og anerkjenne sannheten i min Åpenbaring.»

I ukene som fulgte Bábs erklæring, hadde sytten andre mennesker, etter sin egen spontane bestrebelse, anerkjent hans stade, hadde forsaket komforten og tryggheten i sitt gamle liv, og – løsrevet fra alle tilknytninger – dratt av sted med oppgaven å spre hans lære. Disse første atten tilhengere av Báb har alle blitt kjent som «Den Levendes Bokstaver».  

En av dem, dikterinnen Tahirih, skulle spille en nøkkelrolle når det gjaldt å bryte med fortiden, idet hun uttrykker ropet om full likestilling mellom kvinner og men. Det siste medlemmet av gruppen, en ung mann som ble gitt tittelen Quddus – som betyr «Den mest hellige» - fremviste en grad av hengivenhet og mot som gjorde ham til den mest aktede av Den Levendes Bokstaver.

Mulla Husayn var overveldet av ordene som hadde strømmet fra Báb den natten. Báb fremviste en medfødt kunnskap, som, selv når han var ganske ung, hadde gjort hans familie målløse. «Han kan ikke bli behandlet som bare et barn,» hadde læreren fortalt dem, «Han trenger virkelig ikke noen lærer som meg.»    

 

Bàbs misjon

Født I Shiraz, en by i det sydlige Iran, den 20. oktober 1819, var Báb den symbolske porten mellom tidligere tiders profetier og en ny oppfyllelsens tidsalder for menneskeheten. Hans fremste oppgave var å vekke mennesker til forståelse av det faktum at en ny periode i menneskets historie hadde begynt, en som ville bevitne foreningen av hele den menneskelige rase og fremkomsten av en verdenssivilisasjon med åndelig og materiell fremgang. Denne store dag ville bli etablert gjennom innflytelsen fra en guddommelig inspirert Lærer, som Báb henviser til som «Han som Gud skal åpenbare.» Det var hans egen misjon, erklærer Báb, å innvarsle fremkomsten av denne lovede Gudsmanifestasjon. Báb forklarte at denne nye manifestasjonen ville innlede en tidsalder med fred og rettferdighet som var hvert lengtende hjertes håp og løftet i enhver religion. Báb instruerte sine tilhengere om å spre dette budskapet over hele landet og forberede menneskene for denne etterlengtede dag.

Bábs budskap vekket håp og begeistring blant mennesker fra alle samfunnslag. Skjønt noen fremstående muslimske geistlige aksepterte Báb, ble mange andre usikre og følte seg truet av hans voksende innflytelse og fryktet at deres etablere posisjon med privilegier og makt ville bli truet av folkets nye kraft. De forkastet Bábs lære som kjetteri og bestemte seg for å knuse ham og hans tilhengere. Striden raste i moskeer og skoler, i gatene og basarene over hele landet.

Ruiner etter fjellfestniningen Mah-Ku der Báb var fengslet.

Som et resultat ble Báb forvist – fra by til by, fra fengsel til fengsel. Men ingen av planene som hans fiender kom opp med kunne hindre hans innflytelse fra å spre seg. På hvert eneste sted dit han ble sendt, vant verdigheten og den magnetiske tiltrekningen ved hans personlighet beundring hos de sivile myndigheter og hos landsbybefolkningen. Ubarmhjertige fengselsguvernører og soldater som voktet over ham ble hans tilhengere. Hver eneste gang de trodde de slukket hans innflytelses flamme, tilførte myndighetene bare brensel til hans livgivende lys. Med tiden vokste Bábs popularitet i en slik grad at noen fremstående geistlige appellerte til myndighetenes om å få ham henrettet. Bábiene som var avskåret fra sin leder, forsvarte seg djervt mot hele statens mektige krefter som ble samlet for å knuse dem. Tusener av hans tilhenger – menn, kvinner og barn – led en grusom og brutal død.

 

Bábs henrettelse

I 1850 beordret Mirza Taqi Khan (Storvizier til Nasiri’d-Din Shah) Bábs henrettelse. Da vaktene kom for å hente ham på eksekusjonsdagen den 9. juli, sa Báb til dem at ingen «jordisk makt» kunne bringe ham til taushet før han hadde fullført alt han hadde å si. Tusenvis av mennesker samlet seg på hustakene som omkranset kasernetorget i Tabriz der Báb skulle bli henrettet av en skuddtropp. I den intense heten fra solen midt på dagen, ble han hengt opp i rep mot kaserneveggen, sammen med en ung følgesvenn. Et regiment bestående av 750 soldater åpnet ild i tre påfølgende skuddsalver. Da røyken og støvet fra kruttsalvene fordunstet var Báb forsvunnet ut av syne. Bare hans følgesvenn var tilbake, i live og uskadd, og stod langs veggen der de hadde blitt hengt opp. Repene som de hadde blitt bundet med hang der og var ødelagt. Etter en viss leting ble Báb funnet tilbake i cellen sin, der han fortsatte samtalen med sin sekretær som var blitt avbrutt tidligere.

«Nå kan dere fortsette og gjennomføre deres forsett,» sa Báb til sine voktere. På nytt ble han brakt frem for henrettelse. Etter at det første regiment nektet å avfyre skudd, ble et nytt samlet og beordret til å skyte. Denne gangen ble kroppene til Báb og hans unge følgesvenn skutt og knust. En hvirvelvind av støv omsluttet byen, og skygget for solen helt til kvelden.

I 1909, etter å ha vært holdt skjult i mer enn et halvt århundre, ble Bábs levninger endelig gravlagt på Karmelfjellet i Det hellige land. I dag, gravlagt i et strålende gulkuplet Gravmæle, omkranset av iøynefallende terrassehager og fontener, hviler Báb i åpenbar ære, et symbol på triumfen til en Sak som han hadde vært herold for mot den voldsomste motstand. Over hele verden anerkjenner millioner av mennesker Báb som den guddommelige inspirerte herold for bahá’í-troen og vender seg med ærbødighet til hans skrifter for å oppdage «Guds strålende Lys.»

 

Bábí-bevegelsen

Bábí-bevegelsen

Bábí-bevegelsen

Kunngjøringen av Bábs budskap forårsaket en oppstandelse i Persia enda større enn de hendelser som er knyttet til ankomsten til Jesus Kristus i Det hellige land nesten to tusen år tidligere. Fra 1845 til 1847 sveipet en bølge av lidenskapelig undersøkelse landet, og tallrike menigheter lyttet med undring til vitnesbyrdene fra Bábs tilhengere. Prinsippene, standardene og lovene som de fremmet utfordret hele samfunnsstrukturen. Inspirert av hans budskap sluttet tusener på tusener av mennesker seg til hans lære og ble kjent som bábíer.

Tross den voldsomme motstanden de møtte fra autoritetene som gjorde seg til fiender av frykt og misunnelser, så spredte den intense hengivenhet som grep Bábs tilhengere seg til medlemmer av geistligheten, til kjøpmannsstanden og til de høyere sirkler i samfunnet. Blant de mest uventede av dem som sluttet seg til Bábs Sak var en fremstående teolog som bar tittelen Vahid – som betyr «enestående». Som en betrodd rådgiver for Sjahen, hadde Vahid blitt sendt for å forhøre Báb på vegne av kongen, som ønsket å sikre seg troverdig førstehåndskunnskap om bevegelsen som feide gjennom landet hans. Etter å ha hørt om Vahids omvendelse, beordret Sjahen at Báb straks skal bringes til Teheran. Statsministeren – som fryktet for at hans egen posisjon ville bli skjebnesvangert undergravd hvis Sjahen skulle komme under innflytelse av ´Báb – gav i stedet ordre om at han skulle bli fengslet i festningen Mah-Ku, nær den tyrkiske grensen. Påskuddet som bli gitt til Sjahen var at Bábs ankomst i hovedstaden ville kunne lede stor offentlig uro og kaos.

 

Mirza Husayn-‘Alí

Faksimile av Bábs tavle henvendt til «Han som Gud skal åpenbare» (Bahá’u’lláh). FOTO: bahai.org

Den mest fremstående skikkelsen som sluttet seg til Bábs Sak var sønnen til en velstående minister. Mirza Husayn-‘Alí var en høyt aktet ung adelsmann som hadde avslått en stilling ved Sjahens hoff for å ta seg av mennesker som var undertrykte og fattige. En dag ankom Mulla Husayn – den første til å anerkjenne Báb – Teheran på sin Mesters anvisning for å søke opp en fremstående person som han hadde blitt fortalt ville være helt spesielt mottakelig for hans budskap.

Brevet som Mirza Husayn-‘Alí mottok fra Báb fremkalte en øyeblikkelig respons. Han gjenkjente en guddommelig Åpenbarings karakter. »Den som tror på Koranen,» erklærte han, «og anerkjenner dens guddommelige opprinnelse, og likevel nøler, om så bare et øyeblikk, å godta at disse sjelsbevegende ord er inngitt den samme fornyende kraft, har ganske visst feilet i sin dom og forvillet seg langt fra rettferdighetens sti.»

Skjønt de to aldri møtte hverandre, var Báb klar over at Mirza Husayn-‘Alí— med tittelen Bahá’u’lláh— var «Han som Gud skal åpenbare», den guddommelige lærer hvis komme Báb innvarslet.

 

En historisk konferanse

Mens Báb var fengslet nord i Iran, fortsatte hans Sak å spre seg over hele landet. I juni 1848 møttes en stor gruppe av hans tilhengere i landsbyen Badasht. Samlingen deres skulle vise seg å bli et avgjørende øyeblikk i bevegelsens historie. Der diskuterte de hva bevegelsen stod for, og hvordan de skulle oppnå sine mål stilt overfor en voksende bølge av motstand, og hvordan sikre seg at Báb kunne bli løslatt. Det var i Badasht at de forstod at Bábs misjon representerte et plutselig, fullstendig og dramatisk brudd med fortidens religiøse og sosiale tradisjoner.

Blant dem som var til stede, var dikterinnen Tahirih. Konferansen ble oppflammet av hennes markante klargjøring av innholdet i Bábs budskap. Han var, kunngjorde hun, Gudsmanifestasjonen, ventet på i så lang tid, og grunnleggeren av en ny og uavhengig religiøs dispensasjon. For å klargjøre dette trådde hun ved en anledning frem uten sløret som krevdes etter muslimsk tradisjon. Hennes handling viste seg å bli en alvorlig trostest for noen av bábíene, og nyheten om hendelsen vekket enda større motstand fra den muslimske geistlighet.

 

Oppstand over hele Persia

Etter Badasht befant omlag 300 bábíer seg beleiret i en liten forskansning som de i all hast hadde reist rundt et forlatt gravmæle i provinsen Mazindaran. Etter å ha marsjert oppglødde gjennom provinsen idet de proklamerte at den Lovede Ene hadde kommet, ble gruppen stemplet som kjetterske av den lokale geistlighet som hisset befolkningen i flere landsbyer til å angripe dem. Den nye statsministeren befalte at bábíene måtte knuses og militære styrker ble utkalt for å støtte kampanjen til de lokale mullaene.

Beleiringen ved gravmælet Shaykh Tabarsi  ble en uventet ydmykelse for motstanderne til Báb. Over en periode på flere måneder ble den ene hæren etter den andre, som talte tusener av menn, sendt for å beseire bábíene. Disse utrente, utstyrsløse, «Gud-beruste» studentene forsvarte seg heroisk mot en velorganisert hær som var støttet av den lokale befolkning, velsignet av geistligheten og med statens ressurser i ryggen.

Til sist ble bábíene, svekket av sult og tapet av en stor andel av sine medlemmer – deriblant Bábs første disippel Mulla Husayn – tvunget til å overgi seg under en høytidelig ed, avlagt på et eksemplar av Koranen, om at de skulle settes fri. Men straks de hadde komme ut fra befestningen, ble de overfalt. Mange ble drept på stedet, andre ble tatt til fange og torturert til døde, av dem som overlevde ble noen fratatt sine eiendeler og solgt som slaver.

To andre større steder var vitne til lignende scener. I Nayriz og Zanjan kom statens væpnede styrker for å støtte mobben som hadde blitt hisset opp til en tilstand av fullt raseri. I Nayriz maktet ikke engang lederskapet til en så fremstående skikkelse som Vahid å roe sinnet til de lokale myndighetene og den rasende mobben de provoserte. Vahid omkom i massakren som fulgte erobringen av den lille befestningen der de beleirede bábíene hadde tatt sin tilflukt. Ved Nayriz, liksom ved Tabarsi, ble overgivelsen av bábí-forsvarerne sikret i form av falske løfter om fred og vennskap signert og forseglet på et eksemplar av Koranen. Kort tid etter ble fangene slaktet ned.

 

Et ødelegggende slag

Statsministeren Amir Kabir var fast bestemt på å slå ned oppstanden fra grunnen av. Báb var blitt ført til Tabriz der fremstående lærde ble bedt om å avgjøre saken heller av en religiøs enn av en sivil domstol. Som statsministeren hadde forventet seg, samarbeidet geistligheten mer enn villig til å undertegne en formell dødsdom, basert på anklage om kjetteri. Báb ble offentlig henrettet under ekstraordinære omstendigheter midt på dagen 9. juli 1850.

For bábíene var effekten av Bábs henrettelse, som fulgte så kort tid etter den voldsomme død til så mange av troens fremste tilhengere, et ødeleggende slag. Det berøvet samfunnet for lederskapet det trengte, ikke bare for å utholde de stadig sterkere forfølgelsene som det opplevde, men også for å opprettholde integriteten av de standarder for oppførsel som Báb hadde lært.

Tabriz, det nordlige Iran ca 1890. FOTO: bahai.org

Bábiene hadde hele tiden understreket at deres eneste anliggende var å proklamere de nye åndelige og sosiale læresetningene som var åpenbart av Báb. På samme tid, mente de at det var deres plikt å forsvare seg og sine familier, så sant de ikke begikk voldshandlinger. Idet de veiledende hendene til dem som forstod Bábs budskap var trukket vekk av slik brutal undertrykkelse, var det bare å forvente at ustabile elementer blant bábíene ville vise seg å være ute av stand til å opprettholde den opprinnelige disiplin.

Dette skulle vise seg da den 15. august 1852 da to bábíer avfyrte en pistol mot Sjahen. Kongen unngikk alvorlig skade fordi pistolen bare var ladd med hagl; men anslaget mot monarkens liv gav støtet til en ny bølge av forfølgelser i en skal som langt overgikk noe landet til da hadde vært vitne til. Tusener av menn, kvinner og barn ble drept under omstendigheter av forferdelige grusomheter. Med beskjeden om at eiendommen til de «frafalne» var konfiskert, sluttet mange lokale myndigheter seg til jakten på tilhengere av Báb. I Teheran grep ulike håndverkslaug – bakere, slaktere, snekkere og andre – grupper av bábíer om kappedes om å utsette dem for de grusomste former for tortur.

Mange historikere og kommentatorer – noen av dem var øyevitner til hendelsene – har skrevet om forfølgelsen av Bábs tilhengere, om de gripende bragder av tapperhet som han inspirerte til og hans eget vinnende vesen og utstråling.

Den nye bølgen av forfølgelser oppildnet også dem som ønsket å bringe til taushet den besluttsomme og stadig mer frittalende Tahirih. Og likevel, da hun ble informert om at hun hadde blitt dømt til døden, blir det fortalt at Tahirih skal ha sagt til sin fangevokter: «Dere kan drepe meg så mye dere vil, men dere kan ikke stoppe kvinnenes frigjøring.»

 

Slutten på bábí-dispensasjonen

I en kort periode var hele Persia svært nær en feiende sosial forandring. At en slik forvandling ikke fant sted, var resultatet av inngripen fra religiøse og politiske ledere, som fryktet at Báb ville true den autoritet som deres posisjoner gav dem.

Den grenseløse grusomheten til disse lederne etterlot Bábs tilhengere nedbrutte og utmattede, berøvet alle ressurser og veiledning fra sine ledere. Men deres offer var ikke fånyttes. Til forskjell fra de gamle tiders seere som kunne se inn i den fjerne fremtid til en tid da «jorden skal bli fylt med Herrens kunnskap og glans,» var Báb– ved sin tilsynekomst – et tegn på at gryningen for «Guds Dag» endelig var kommet, og det satte scenen for en enda større Åpenbaring som skulle bli forløst gjennom Bahá’u’lláh.

Bábs gravmæle

Bábs gravmæle

Bábs gravmæle

I de mørkeste netter av sin fengsling, berøvet kontakt med sine hengivne tilhengere, ble Báb nektet selv en lampe av sine fangevoktere. Men i dag har hundre tusener av besøkende hvert år anledning til å se det strålende gravmæle som omkranser hans jordiske levninger. Badet i lys, hver eneste natt, ligger Bábs gravmæle der som et enestående tiltrekningspunkt på Karmelfjellet i Det hellige land. Bygningens plassering og den harmoniske forening av Østens og Vestens arkitektoniske stil har gjort det til et kjent og meget elsket landemerke ved Middelhavskysten.

Det var om sommeren i 1891 at Bahá’u’lláh stod ved en sirkel av sypresstrær halvveis oppe på den karrige nordsiden av Karmelfjellet og pekte ut for sin sønn, ‘Abdu’l-Bahá, det stedet der et passende mausoleum skulle reises for å ta imot levningene av Báb. ‘Abdu’l-Bahá gikk i gang med den krevende oppgaven med å kjøpe opp landområdet og reise et beskjedent mausoleum med seks rom. «Hver stein i den bygningen, hver stein på veien som leder til den, har jeg med uendelige tårer og til en enorm pris, reist og satt på plass,» skal ‘Abdu’l-Bahá ha uttalt. Han så for seg at gravmælet til syvende og sist ville bli «bygget på den mest utsøkte måte og ville fremstå med den ytterste skjønnhet og storhet. Terrasser vil bli bygget fra bunnen av fjellet og helt til toppen. Ni terrasser fra bunnen til gravmælet og ni terrasser fra gravmælet til toppen. Hager med fargerike blomster vil bli utformet på alle disse terrasser.»

Den 21. mars 1909 ble Bábs levninger – som hadde vært holdt skjult i seks årtier etter hans henrettelse og i all hemmelighet fraktet fra Iran til Det hellige land – endelig lagt på plass for godt. ‘Abdu’l-Bahá’s banebarn Shoghi Effendi skrev “Når alt var over, og de jordiske levningene etter Martyr-Profeten fra Shiraz omsider var trygt plassert i sitt evige hvilested i hjertet av Guds hellige fjell, bøyde ‘Abdu’l-Bahá - som hadde kastet av seg sin turban, fjernet sine sko og befridd seg fra sin kappe – seg over den fortsatt åpne sarkofagen, hans sølvfargede hår blafret om hans hode og hans ansikt var forvandlet og lysende, så hvilte han sin panne mot kanten av trekisten, og hulket høyt, gråt med en slik gråt at alle dem som var til stede gråt med ham. Den natten kunne han ikke sove, så overveldet var han av bevegelse.» 

Kort tid etter ‘Abdu’l-Bahás bortgang ledet Shoghi Effendi i egen person arbeidet med å tilføye ytterligere tre rom i den opprinnelige bygningen, og omdannet det til et symmetrisk kvadrat med ni rom. I de tidlige 1940-årene designet den fremstående kanadiske arkitekten William Sutherland Maxwell, en overbygning til gravmælet. Til tross for virkningene av Andre Verdenskrig og uroen som feide gjennom regionen, ble konstruksjonen fullført i oktober 1953, og dette inspirerte Shoghi Effendi til å beskrive gravmælet som «Karmels dronning satt på trone på Guds fjell, kronet med skinnende gull, kledt i glitrende hvitt, omkranset av smaragdgrønt, som fortryller hvert eneste øye fra luften, sjøen, sletten og fjellsiden.» 

Bábs gravmæle med sine spektakulære terrassehager.

Beslutningen som ble fattet av Det Universelle Rettferdighetens Hus i 1987 om å fullføre terrassene slik de var påtenkt av ‘Abdu’l-Bahá oppildnet verdens bahá’íer. Økonomiske gaver strømmet inn fra alle kanter av planeten. Hver eneste sum – uansett hvor liten eller stor – ble gitt frivillig av medlemmer av bahá’í-samfunnet i en ånd av hengivenhet og sjenerøsitet, med et ønske om å skjenke et bidrag til forskjønnelsen av dette høyt elskede og hellige sted. I 1990 påbegynte man det videre arbeidet med bygging av de 19 terrassene som ble innviet 11 år senere.

I årene siden disse terrassene åpnet, har mer enn ti millioner mennesker besøkt dem og de omkringliggende hagene. I 2008, ble Bábs gravmæle – sammen med Bahá’u’lláhs gravmæle nær ‘Akká – lagt til UNESCOs Verdens Arv liste i anerkjennelse av dets «enestående universelle verdi» for menneskehetens felles arv.

«Hagenes og terrassenenes skjønnhet og storslagenhet,» skrev Det Universelle Rettferdighetens Hus, «er symbol for den forvandling som er skjebnebestemt å skulle skje både i hjertet av verdens folk og i planetens fysiske omgivelser.»

Det var for denne visjon og forvandling at Báb og ti tusener av hans tilhengere ofret gav liv.