Menneskehetens modenhetsalder

Bahá’u’lláh skrev at Alle mennesker er skapt for å føre videre en evig fremadskridende sivilisasjon. Gudsmanifestasjonenes lære har veiledet organiseringen av samfunnet til et stadig høyere nivå av enhet, fra familien til stammen, gjennom bystaten til nasjonen.

Denne historiske reisen har brakt oss til terskelen til menneskehetens modenhetsalder som krever at vi organiserer en verdensorden som sikrer fred og rettferdighet for alle jordens folk. Kollektivt har vi lagt bak oss vår småbarnsalder og vår barndom. Verden er i rask forandring og den endelige tendens er klar: vi er vitne til intet mindre enn organiseringen av samfunnet som en global sivilisasjon, det siste og høyeste stadium i menneskehetens kollektive liv på denne planeten.

I årtusener har mennesker hatt en visjon om en dag da alle vil utgjøre et sant brorskap på jorda, da De skal smi sverdene om til plogskjær og spydene til vingårdskniver. og da landet er fylt av kjennskap til Herren”. ‘Abdu’l-Bahá har beskrevet det som en dag da menneskehetens enhet skal løfte sitt banner og den allmenne fred som den sanne morgen skal overstrømme verden med sitt lys. Dette er en gud-villet utvikling. Slik skaperordet en gang lød ”bli lys”, kan en si at det nå lyder ”bli menneskehetens enhet”. Gudsmanifestasjonene henviser selv til sine individuelle åpenbaringer som delvise utlegninger av sannheten, begrenset bare av kapasiteten til menneskeheten i en gitt tidsalder til å ta imot dem. Kristi ord: Ennå har jeg mye å si dere, men dere kan ikke bære det nå,” finner sitt ekko i Koranen som om den guddommelige sannhet erklærer at Vi sender det bare ned i bestemte mål. I Bhagavad Gita finner vi følgende ord:  Jeg kommer, jeg drar, og jeg kommer. Når rettferdigheten svinner, o Bharata, når ondskapen er sterk, da stiger jeg frem, fra tidsalder til tidsalder; jeg antar synlig form og ferdes som et menneske blant mennesker, hjelper det gode frem, skyver det onde tilbake og setter atter dyden på dens sete. I århundrer har tilhengere av alle religioner ventet på åpenbaringen av et større omfang av Guds veiledning til verden. Disse forventningene er i dag oppfylt med budskapet til Bahá'u'lláh.

Idet han snakker om potensialene i denne historiske perioden, uttaler Bahá'u'lláh at: "Dette er Dagen da Guds ypperste gaver er blitt utøst over menneskene, Dagen da hans mektigste nåde er blitt inngytt i alle skapte ting."

Det første nødvendige skritt mot fred og fremgang for menneskeheten er at den forenes: Menneskehetens velferd, dens fred og sikkerhet er uoppnåelig med mindre og før enn dens enhet blir fast etablert.

Bare gjennom den gryende bevissthet om at vi utgjør ett enkelt folk vil vi bli i stand til å vende oss bort fra de mønstre av konflikt som har dominert sosial organisering i fortiden og begynne å lære oss å samvirke og samarbeide. Nye sosiale strukturer vil bli utviklet for å minske og redusere konflikt. Viet prinsippet om kollektiv sikkerhet vil globale institusjoner arbeide sammen for å sikre at ressurser blir rettferdig fordelt. I en slik sivilisasjon vil kunnskap og innsikt fra både vitenskap og religion bli anvendt for å fremme menneskelig velferd. Religion og vitenskap er de to vinger på hvilke menneskets forstand kan løfte seg oppover, med hvilke den menneskelige sjel kan gjøre fremskritt.

Det finnes ingenting i Bahá'u'lláhs skrifter som oppmuntrer til en illusjon om at endringene vi ser for oss, kommer på noen enkel måte. Utviklingen vil strekke seg over mange generasjoner. Og det vil uten tvil bli mange kriser og tilbakeslag.

Men hvor stor denne uroen enn vil bli, vil den perioden som menneskeheten beveger seg inn i, gi uante muligheter for hvert individ, hver institusjon og hvert samfunn til å spille sin rolle i å anvende sine talenter og evner for byggingen av en verden som representerer fullbyrdelsen av menneskehetens utvikling på denne planeten.  

De slumrende evner som hører menneskets stade til, det fulle mål av dets bestemmelse på jorden, dets innerste vesens iboende fortrinn, må alle bringes til uttrykk på denne Guds lovede Dag.