Gudsmanifestasjoner 

Gjennom tidsaldrene har menneskehetens åndelige, intellektuelle og moralske evner blitt foredlet av grunnleggerne av de store religionene, blant dem Abraham, Krishna, Zoroaster, Moses, Buddha, Jesus Kristus, Muhammed, og — i nyere tid — Báb og Bahá’u’lláh.

Disse skikkelsene er ikke bare alminnelige mennesker med større kunnskap enn andre. Snarere er de Gudsmanifestasjoner. De har hatt en enestående innflytelse på utviklingen av samfunn. Selv om hver av dem hadde en egen personlighet og en bestemt misjon, er alle Gudsmanifestasjonene del av én felles, guddommelig forordnet hensikt - nemlig å “opplære menneskenes sjel, og foredle karakteren til hvert levende menneske…”

Gudsmanifestasjonene er verdens lysbringere. Påvirkningen deres kan sammenlignes med effekten av våren. De forløser en åndskraft som gir nytt, skapende liv til individ og samfunn og har en universell effekt. Når menneskeheten har gått inn i sin "vinter", stiger den nye "solen" opp og "skinner på verdens ånd, tanker og hjerter...".  Da “den åndelige vår og nytt liv kommer til syne, den vidunderlige vårtids kraft blir synlig og strålende goder er åpenbare.”

Med ankomsten av hver manifestasjon forløses nye krefter som, over tid, i økende grad gjennomsyrer menneskelige anliggender og blir en hovedimpuls for den videre utvikling av bevissthet og samfunn.

Denne prosessen - der Gudsmanifestasjonene i tur og orden har gitt den nødvendige veiledning for menneskehetens sosiale og åndelige utvikling - blir kalt for "progressiv åpenbaring". Hvis Gud skulle sammenlignes med den utilgjengelige solen, kilden til alt lys og liv, ville Gudsmanifestasjonene kunne sammenlignes med speil som på perfekt vis reflekterer solens lys i en form som mennesket er i stand til å forstå. "Disse helliggjorte speil . . . er alle uten unntak talsmenn på jorden for ham som er altets midtpunkt, dets innerste vesen og endelige hensikt. Fra ham utgår deres kunnskap og makt; fra ham er deres herredømme hentet. Deres åsyns skjønnhet er kun en gjenspeiling av hans bilde, og deres åpenbaring er et tegn på hans udødelige herlighet.”

Siden hensikten med alle disse guddommelige "speilene" er en og den samme, bør det ikke gjøres noen forskjell mellom dem. Bahá'u'lláh skriver: "Hvis du vil betrakte dem med vurderende øyne, vil du se, at de alle bor i det samme tabernakel, svever i den samme himmel, sitter på den samme trone, ytrer den samme tale og forkynner den samme Tro."

Hvis alle de store religionene kan betraktes som én i sin essens, grunnlagt på den samme realitet, hvordan kan vi da forstå forskjellene - i særdeleshet når det gjelder sosial praksis - mellom læren til de ulike Gudsmanifestasjonene?

Hver Manifestasjon kan forstås som en dyktig lege med fullstendig innsikt i menneskehetens kropp og er i stand til å foreskrive den passende kur for verdens sykdommer - det som best kan møte behovene i den tiden da han trer frem. Med henvisning til sin egen åpenbaring, skriver Bahá'u'lláh: Den allvitende lege har fingeren på menneskehetens puls. Han oppdager sykdommen, og i sin ufeilbare visdom foreskriver han legemidlet.