En uerkjennelig Gud

En uerkjennelig Gud

En uerkjennelig Gud

Gud, Skaperen av universet, er allvitende, allkjærlig og allnådig. Nøyaktig som den fysiske solen skinner på hele verden, slik strømmer Guds lys over hele skaperverket. “Slik solen modner jordens frukter, og gir liv og varme til alle levende vesener, slik skinner Sannhetens Sol på alle sjeler, og fyller dem med den guddommelige kjærlighets og forståelses ild.”

Det er umulig for noe dødelig vesens sinn å virkelig forstå Guds virkelighet. Alt som er skapt kan aldri forstå eller beskrive sin skaper. Et bord er eksempelvis ute av stand til å forstå håndverkeren som laget det, skjønt hans evner og egenskaper kan være reflektert i bordet.

Hvor omfattende eller mangesidig vår forståelse av Gud måtte være, vil det alltid være begrenset av begrensningene til det menneskelige sinn. “Det vi kan forestille oss, er ikke Guds virkelighet: Han, den Uerkjennelige, den Utenkelige, er langt bortenfor menneskets ytterste begrep.”

Hvert nivå i naturen er ute av stand til å forstå eksistensnivået høyere enn seg selv. Slik sett er det stor forskjell på mineral-, plante-, dyre- og menneskeriket. En stein kan ikke forestille seg vekstkraften i en plante; et tre er ute av stand til å forstå evnen til å se, høre, lukte eller bevege seg som dyret besitter; og et dyr vil aldri oppnå bevisstheten som utmerker et menneske. På samme måte vil menneskets sinn aldri bli i stand til fullt ut å fatte det åndelige riket. “All overordnede kongedømmer er uerkjennelige for de lavere; hvordan ville det da være mulig at skapningen, mennesket, skulle kunne forstå alle tings Skaper?”

Skjønt Guds sanne natur alltid vil forbli en gåte for oss, så er hensikten med våre liv å anerkjenne, elske og nærme oss til Gud. “Jeg har pustet deg inn med min egen ånds ånde, for at du kan bli en som elsker meg.”

Hva vi kan erkjenne om den uerkjennelige Gud er blitt formidlet til oss av grunnleggerne av verdensreligionene, Gusmanifestasjonene. Gjennom tidsaldrene har vår tro på Gud - og veien vi har vandret mot ham - vært formet av deres lære.

Bahá’u’lláh, den siste av Gudsmanifestasjonene, lærer oss at tegnene på Guds eksistens finnes overalt: “Enhver skapt ting i hele universet er bare en dør som leder inn til hans kunnskap, et tegn på hans overherredømme, en åpenbaring av hans navn, et symbol på hans majestet, et kjennetegn for hans makt, et middel til adgang til hans rette vei…” Skjønnheten, rikdommen og mangfoldet i naturens verden er således alt uttrykk for Guds egenskaper. “Hvis vi ønsker å komme i kontakt med den guddommelige virkelighet, gjør vi det ved å anerkjenne dette som fenomen, dens egenskaper og karaktertrekk, som vi finner overalt i universet.”

Alle ting er gitt evnen til å reflektere noen av Guds kvaliteter. Mennesket er imidlertid inngitt kraften til potensielt å fremvise alle egenskapene hans. “Du er min lampe og mitt lys er I deg. Lån din stråleglans fra dette og søk ingen annen enn meg.”

For å hjelpe oss til å forstå og tilbe Gud gir manifestasjonenes lære oss tallrike beskrivelser på åndelige egenskaper som vi selv må utvikle - for eksempel visdom og rettferdighet, sannferdighet og høflighet, trofasthet og barmhjertighet. Slike kvaliteter utvikles gjennom å tenke og handle i lys av guddommelig veiledning. “[Med) tro,” skrev ‘Abdu’l-Bahá, “is meant, first, conscious knowledge, and second, the practice of good deeds.”

Gudsmanifestasjoner

Gudsmanifestasjoner

Gudsmanifestasjoner 

Gjennom tidsaldrene har menneskehetens åndelige, intellektuelle og moralske evner blitt foredlet av grunnleggerne av de store religionene, blant dem Abraham, Krishna, Zoroaster, Moses, Buddha, Jesus Kristus, Muhammed, og — i nyere tid — Báb og Bahá’u’lláh.

Disse skikkelsene er ikke bare alminnelige mennesker med større kunnskap enn andre. Snarere er de Gudsmanifestasjoner. De har hatt en enestående innflytelse på utviklingen av samfunn. Selv om hver av dem hadde en egen personlighet og en bestemt misjon, er alle Gudsmanifestasjonene del av én felles, guddommelig forordnet hensikt - nemlig å “opplære menneskenes sjel, og foredle karakteren til hvert levende menneske…”

Gudsmanifestasjonene er verdens lysbringere. Påvirkningen deres kan sammenlignes med effekten av våren. De forløser en åndskraft som gir nytt, skapende liv til individ og samfunn og har en universell effekt. Når menneskeheten har gått inn i sin "vinter", stiger den nye "solen" opp og "skinner på verdens ånd, tanker og hjerter...".  Da “den åndelige vår og nytt liv kommer til syne, den vidunderlige vårtids kraft blir synlig og strålende goder er åpenbare.”

Med ankomsten av hver manifestasjon forløses nye krefter som, over tid, i økende grad gjennomsyrer menneskelige anliggender og blir en hovedimpuls for den videre utvikling av bevissthet og samfunn.

Denne prosessen - der Gudsmanifestasjonene i tur og orden har gitt den nødvendige veiledning for menneskehetens sosiale og åndelige utvikling - blir kalt for "progressiv åpenbaring". Hvis Gud skulle sammenlignes med den utilgjengelige solen, kilden til alt lys og liv, ville Gudsmanifestasjonene kunne sammenlignes med speil som på perfekt vis reflekterer solens lys i en form som mennesket er i stand til å forstå. "Disse helliggjorte speil . . . er alle uten unntak talsmenn på jorden for ham som er altets midtpunkt, dets innerste vesen og endelige hensikt. Fra ham utgår deres kunnskap og makt; fra ham er deres herredømme hentet. Deres åsyns skjønnhet er kun en gjenspeiling av hans bilde, og deres åpenbaring er et tegn på hans udødelige herlighet.”

Siden hensikten med alle disse guddommelige "speilene" er en og den samme, bør det ikke gjøres noen forskjell mellom dem. Bahá'u'lláh skriver: "Hvis du vil betrakte dem med vurderende øyne, vil du se, at de alle bor i det samme tabernakel, svever i den samme himmel, sitter på den samme trone, ytrer den samme tale og forkynner den samme Tro."

Hvis alle de store religionene kan betraktes som én i sin essens, grunnlagt på den samme realitet, hvordan kan vi da forstå forskjellene - i særdeleshet når det gjelder sosial praksis - mellom læren til de ulike Gudsmanifestasjonene?

Hver Manifestasjon kan forstås som en dyktig lege med fullstendig innsikt i menneskehetens kropp og er i stand til å foreskrive den passende kur for verdens sykdommer - det som best kan møte behovene i den tiden da han trer frem. Med henvisning til sin egen åpenbaring, skriver Bahá'u'lláh: Den allvitende lege har fingeren på menneskehetens puls. Han oppdager sykdommen, og i sin ufeilbare visdom foreskriver han legemidlet.

Religionens hensikt

Religionens hensikt

Religionens hensikt

Religion, skriver Bahá’u’lláh, er Religion er det fremste virkemiddel for å opprette orden i verden og ro blant dens folk.

"Er ikke hensikten med enhver åpenbaring,” spør han, “å skape en forvandling av hele menneskehetens karakter – en forvandling som skal manifestere seg både utad og innad, og som skal påvirke både dens indre liv og ytre forhold?”

Som en følge av Gudsmanifestasjonens komme skjer det ekstraordinære fremskritt i verden. De påvirker de dypeste røtter for menneskets motivasjon. Deres lære vekker evnene i store befolkninger til å bidra til utviklingen av sivilisasjonen i en grad som aldri før var mulig. De  inspirerer også til imponerende resultater på alle områder av menneskelig bestrebelse, og forløser enestående kvaliteter blant sine tilhengere når det gjelder heltemot, selvoppofrelse og selvdisiplin. Universelle lover og institusjonelle systemer som binder folk sammen i stadig større og mer komplekse samfunn, blir skapt.

Som den drivende kraft for den siviliserende prosess og den fremste pådriver for menneskelig utvikling har religionen på denne måten kraft til både å nære moralsk karakter og påvirke sosiale forhold på en revolusjonerende måte.

Læren som de etterfølgende Gudsmanifestasjoner åpenbarer for menneskeheten er forlenet med en kraft som kan inngyte nytt liv i enhver menneskelig skapning”. Når de først er anerkjent, kan disse læresetningene kullkaste gamle tankemønstre og bidra til nye innsikter på det dypeste trosnivå. Men troen må være ledsaget av en ekte bestrebelse på å omsette i virkelighet og handling det som er skrevet

Ved fullt ut å tilegne seg og omsette i handling de guddommelige læresetninger, blir tilhengerne ledet til til oppriktige hensikter, til renhet og plettfri ære, til enestående vennlighet og medlidenhet, til å holde inngåtte avtaler, til omsorg for andres rettigheter, til fordomsfrihet, til rettferdighet i alle livets forhold, til medmenneskelighet og menneskekjærlighet, til mot og usvekket innsats i menneskehetens tjeneste.

Religion bidrar også med en lære og en forenende kraft som kan frembringe orden og stabilitet for hele samfunn. Evnen til å frembringe en så stor og vidtrekkende forvandling er en utmerkelse som Guds Ord alene kan påstå seg å være forlenet med.

Ingen varig forvandling kan bli gjennomført uten enhet og felles forståelse og det fullkomne middel til å frembringe kameratskap og enhet er sann religion. Den må forene alle hjerter og få krig og stridigheter til å forsvinne fra jordens overflate, fostre åndelighet og bringe liv og lys til hvert hjerte.

Nødvendigheten av religion for sosial orden har gjentatte ganger blitt demonstrert ved sin direkte effekt på lover og moral. Når religionens lampe formørkes, er resultatet kaos og forvirring og rimelighetens, rettferdighetens, roens og fredens lys opphøre å skinne.

Splid og konflikter i religionens navn står i sterk kontrast til dens sanne natur og hensikt. “If religion becomes a cause of dislike, hatred and division, it were better to be without it, and to withdraw from such a religion would be a truly religious act,” said ‘Abdu’l-Bahá. “Any religion which is not a cause of love and unity is no religion.”

Menneskehetens modenhetsalder

Menneskehetens modenhetsalder

Menneskehetens modenhetsalder

Bahá’u’lláh skrev at Alle mennesker er skapt for å føre videre en evig fremadskridende sivilisasjon. Gudsmanifestasjonenes lære har veiledet organiseringen av samfunnet til et stadig høyere nivå av enhet, fra familien til stammen, gjennom bystaten til nasjonen.

Denne historiske reisen har brakt oss til terskelen til menneskehetens modenhetsalder som krever at vi organiserer en verdensorden som sikrer fred og rettferdighet for alle jordens folk. Kollektivt har vi lagt bak oss vår småbarnsalder og vår barndom. Verden er i rask forandring og den endelige tendens er klar: vi er vitne til intet mindre enn organiseringen av samfunnet som en global sivilisasjon, det siste og høyeste stadium i menneskehetens kollektive liv på denne planeten.

I årtusener har mennesker hatt en visjon om en dag da alle vil utgjøre et sant brorskap på jorda, da De skal smi sverdene om til plogskjær og spydene til vingårdskniver. og da landet er fylt av kjennskap til Herren”. ‘Abdu’l-Bahá har beskrevet det som en dag da menneskehetens enhet skal løfte sitt banner og den allmenne fred som den sanne morgen skal overstrømme verden med sitt lys. Dette er en gud-villet utvikling. Slik skaperordet en gang lød ”bli lys”, kan en si at det nå lyder ”bli menneskehetens enhet”. Gudsmanifestasjonene henviser selv til sine individuelle åpenbaringer som delvise utlegninger av sannheten, begrenset bare av kapasiteten til menneskeheten i en gitt tidsalder til å ta imot dem. Kristi ord: Ennå har jeg mye å si dere, men dere kan ikke bære det nå,” finner sitt ekko i Koranen som om den guddommelige sannhet erklærer at Vi sender det bare ned i bestemte mål. I Bhagavad Gita finner vi følgende ord:  Jeg kommer, jeg drar, og jeg kommer. Når rettferdigheten svinner, o Bharata, når ondskapen er sterk, da stiger jeg frem, fra tidsalder til tidsalder; jeg antar synlig form og ferdes som et menneske blant mennesker, hjelper det gode frem, skyver det onde tilbake og setter atter dyden på dens sete. I århundrer har tilhengere av alle religioner ventet på åpenbaringen av et større omfang av Guds veiledning til verden. Disse forventningene er i dag oppfylt med budskapet til Bahá'u'lláh.

Idet han snakker om potensialene i denne historiske perioden, uttaler Bahá'u'lláh at: "Dette er Dagen da Guds ypperste gaver er blitt utøst over menneskene, Dagen da hans mektigste nåde er blitt inngytt i alle skapte ting."

Det første nødvendige skritt mot fred og fremgang for menneskeheten er at den forenes: Menneskehetens velferd, dens fred og sikkerhet er uoppnåelig med mindre og før enn dens enhet blir fast etablert.

Bare gjennom den gryende bevissthet om at vi utgjør ett enkelt folk vil vi bli i stand til å vende oss bort fra de mønstre av konflikt som har dominert sosial organisering i fortiden og begynne å lære oss å samvirke og samarbeide. Nye sosiale strukturer vil bli utviklet for å minske og redusere konflikt. Viet prinsippet om kollektiv sikkerhet vil globale institusjoner arbeide sammen for å sikre at ressurser blir rettferdig fordelt. I en slik sivilisasjon vil kunnskap og innsikt fra både vitenskap og religion bli anvendt for å fremme menneskelig velferd. Religion og vitenskap er de to vinger på hvilke menneskets forstand kan løfte seg oppover, med hvilke den menneskelige sjel kan gjøre fremskritt.

Det finnes ingenting i Bahá'u'lláhs skrifter som oppmuntrer til en illusjon om at endringene vi ser for oss, kommer på noen enkel måte. Utviklingen vil strekke seg over mange generasjoner. Og det vil uten tvil bli mange kriser og tilbakeslag.

Men hvor stor denne uroen enn vil bli, vil den perioden som menneskeheten beveger seg inn i, gi uante muligheter for hvert individ, hver institusjon og hvert samfunn til å spille sin rolle i å anvende sine talenter og evner for byggingen av en verden som representerer fullbyrdelsen av menneskehetens utvikling på denne planeten.  

De slumrende evner som hører menneskets stade til, det fulle mål av dets bestemmelse på jorden, dets innerste vesens iboende fortrinn, må alle bringes til uttrykk på denne Guds lovede Dag.

Kunnskap om Gud

Kunnskap om Gud

Kunnskap om Gud

Det er lett å la seg forbløffe av universet en stjerneklar kveld. Er det mulig at det kunne blitt skapt uten en Skaper? Eller at Skaperen av denne uendelige verden kan være uten intelligens? Materialister sier at naturen selv har frembragt mennesket. Men naturen har ingen intelligens. Er det da mulig at den kan skape et menneske som jo har intelligens?

Se på naturen. Det som er på et lavere nivå er ikke er i stand til å forstå egenskapen og kraften av det som er høyere. Slik kan ikke steinen fatte hva en plante er. Planten kan ikke begripe hva et dyr er. Og dyrene kan aldri, uansett hvor mye de utvikles, forestille seg menneskets verden og begavelse. Hvordan kan så mennesket, det skapte, forstå skaperens virkelighet?

Selv om menneskets aldri kan forstå Gud, er det likevel i stand til å kjenne ham. Bahá’í-troen hevder at det er to måter å lære å kjenne Gud; gjennom naturen og gjennom Guds manifestasjoner (profeter).

Fra tid til annen framstår det et menneske som er Guds manifestasjon (profet), slik som Buddha, Moses, Jesus, Muhammed og Bahá’u’lláh. Alt av fullkommenhet og nådegaver som kommer fra Gud, er synlig i den hellige profeten, slik solen skinner klart i et speil som er helt blankpusset. Å si at disse speil er manifestasjoner av Sannhetens Sol betyr ikke at solen har steget ned og blitt forenet med speilet. Det betyr at alt hva menneskeheten vet, oppdager og forstår av Guds navn, hans egenskaper og fullkommenhet, har det fra hans hellige manifestasjoner.

“Kjennskap til ham som er Kilden til alle ting, og å nå frem til ham, er umulig uten å kjenne og nå frem til disse lysende Skapninger som utgår fra Sannhetens Sol.” 
(Bahá’u’lláh, The Kitáb-i-Íqán, s.142)
“Intet menneske, hvor klartskuende det enn er, kan noensinne håpe å nå de høyder som den guddommelige Leges visdom og forstand har nådd.”
(Glimt fra Bahá’u’lláhs Skrifter, XXXIV, s. 59.)
“Åpenbaringens person har alltid vært Guds talerør og hans representant. Han, i sannhet, er Dag-Lysningen av Guds aller ypperste titler, og hans opphøyede egenskapers demringssted.”
(Ibid., XXVIII, s. 51.)
“Vær enn videre forvisset om at de handlinger og gjerninger som hver og en av disse Guds manifestasjoner utfører – ja, alt som vedrører dem, og hva som helst de måtte manifestere i fremtiden – alle er forordnet av Gud og avspeiler Hans vilje og hensikt.” 
(Bahá’u’lláh, Ord til ettertanke, s. 55.)

(Teksten er basert på studiesirkel-materialet Ruhi Bok 2.)