‘Abdu’l-Bahás betydning

«Sjelden har jeg sett en hvis utseende og væremåte har gjort større inntrykk på meg,» sa Edward G. Browne fra Cambridge University etter å ha møtt ‘Abdu’l-Bahá. «Om denne mannens storhet og hans kraft kunne ingen som hadde sett ham være det minste i tvil.»

Hvor magnetisk ‘Abdu’l-Bahás personlighet enn var eller hvor gjennomtrengende hans innsikt enn var, kan slike tributter likevel ikke i tilstrekkelig grad fange opp en så enestående karakter i religiøs historie. Bahá’í-skriftene bekrefter at «i ‘Abdu’l-Bahás person har de uforlignelige karakteregenskapene til en menneskelig natur og overmenneskelig kunnskap og fullkommenhet blitt forenet og er fullstendig harmonisert.»

 

Midtpunktet i Bahá’u’lláhs Pakt

Spørsmålet om religiøs arverekkefølge har vært kritisk for alle trosretninger. Tvetydigheten som omgav de sanne etterfølgere av Jesus og Muhammed, for eksempel, førte til ulike tolkninger av hellig skrift og dyp uenighet innenfor både kristendommen og islam.

‘Abdu’l-Bahá mens han taler i Plymouth Congregational Church i Chicago, 5.mai 1912.

Det å garantere, gjennom ‘Abdu’l-Bahá, et Midtpunkt som alle kunne vende seg mot, var det middelet hvorigjennom Bahá’u’lláh kunne spre sitt budskap om håp og universell fred til alle verdenshjørner. Dette Midtpunktet var redskapet som sikret enheten i bahá’í-samfunnet og bevarte integriteten i Bahá’u’lláhs lære. Uten ‘Abdu’l-Bahá som dets Midtpunkt kunne den enorme skapende kraften i Bahá’u’lláhs åpenbaring ikke ha blitt formidlet til menneskeheten, heller ikke dets betydning blitt fullt ut forstått.

‘Abdu’l-Bahá fortolket læren i sin fars tro, utdypet dens læresetninger og skisserte opp de sentrale trekkene i dens administrative institusjoner. Han var den ufeilbarlige veileder og arkitekt i et hurtig ekspanderende bahá’í-samfunn. I tillegg var ‘Abdu’l-Bahá et eksempel på en slik fullkommenhet i sin personlige og sosiale oppførsel, at menneskeheten ble gitt en varig modell å etterlikne.

 

Kunngjør dyptgripende sannheter

I sine skrifter og under sine reiser kunngjorde ‘Abdu’l-Bahá utrettelig visse dyptgripende sannheter for ledere innen tenkning, så vel som for talløse grupper og individer. Blant disse sannhetene var: «Uavhengig søken etter sannhet, uhemmet av overtro eller tradisjon; hele den menneskelige rasens enhet, troens sentrale prinsipp og grunnleggende læresetning; alle religioners grunnleggende enhet; fordømmelse av alle former for fordommer, enten de er religiøse, rasemessige, klassebasert eller nasjonale; harmonien som må eksistere mellom religion og vitenskap; menns og kvinners likeberettigelse, de to vingene som menneskehetens fugl er i stand til å fly ved; innføring av obligatorisk utdanning; antakelse av et universelt hjelpespråk; avskaffelse av ekstrem rikdomog fattigdom; institusjonen av en verdensdomstol for avgjørelse av tvister mellom nasjoner; opphøyelse av arbeid, når det er utført i en ånd av tjeneste, til rangen av tilbedelse; lovprisning av rettferdighet som det styrende prinsipp i menneskelig samfunn, og i religion som et bolverk for beskyttelse av alle folkeslag og nasjoner; og etablering av en varig og universell fred som det høyeste mål for hele menneskeheten.»

 

Herlighetens tjener

‘Abdu’l-Bahá bekreftet igjen og igjen at han var en «fredens og forsoningens budbærer,» «en forkjemper for menneskehetens enhet,» og en representant som kalte menneskeheten til «Guds Kongerike».

Til tross for hyllesten som ble gitt ham, gjorde ‘Abdu’l-Bahá det alltid klart at det var Bahá’u’lláh som var kilden til tankene hans. I et brev til sine tilhengere i Amerika skrev han: «Mitt navn er ‘Abdu’l-Bahá (ordrett «Bahá’u’lláhs tjener»). Min kvalifikasjon er ‘Abdu’l-Bahá. Min realitet er ‘Abdu’l-Bahá. Min lovprisning er ‘Abdu’l-Bahá. Trelldom for Den velsignede skjønnhet (Bahá’u’lláh) er mitt praktfulle og strålende diadem, og trelldom for hele den menneskelige rase min evigvarende religion … Jeg har intet navn, ingen tittel, ingen omtale, ingen anbefaling, og vil heller aldri ha det, unntatt ‘Abdu’l-Bahá. Dette er min lengsel. Dette er min største og inderligste lengsel. Dette er mitt evige liv. Dette er min evigvarende herlighet.»